Krigen i Ukraina er et paradigmeskifte for vestlig etterretning

En av nestorene innen etterretningsverden, Sherman Kent, pekte i sin tid på at etterretning kan forståes i tre ulike dimensjoner: Organisasjon, aktivitet og kunnskap.

Alle disse tre dimensjonene var, og er, synlige i dagens konflikt mellom Russland og Vesten, med bakgrunn i krigen som nå utspiller seg i Ukraina. Denne kronikken vil på en forenklet måte vurdere disse tre ulike dimensjonene med bakgrunn i krigen, både for vestlig og russisk etterretning.

Hensikten er å vise ulikhetene mellom etterretning som funksjon i autoritære og demokratiske land. Et annet sentralt poeng er å vise faren med lukkede samfunn med begrensende demokratiske rettigheter og sensurerte medier, hvor statslederen primært bare får høre det han har sagt han vil høre og ingen tør si imot.

Stalin hadde bestemt seg

Fra historien er dette kanskje best illustrert med Lavrentia Beria, daværende leder av den sovjetiske etterretnings- og sikkerhetsorganisasjonen NKVD, som hadde en samtale med Josef Stalin om kvelden 21. juni 1941. Beria visste at Stalin hadde bestemt seg for at Tyskland ikke ville angripe og kognitivt lukket sinnet for kontradikterende opplysninger.

Dermed, selv om relativt mange indikatorer tilsa at tyske tropper var i framskutte angrepsposisjon, valgte Beria å forsikre Stalin om at et angrep ikke ville komme.

Dagen etter var verden en ganske annen. Det er lett å spore Beria sin angst for å si noe feil til Stalin, men selvsagte dødelige konsekvenser for ham personlig.

Men kunnskapen som Beria satt med som toppleder av sovjetisk etterretning med et enormt etterretningsapparat under seg, burde kanskje ha medført at han i større grad «spoke truth to power»?

Selv med fare for eget liv, ville det ha vært det rette å gjøre for nasjonen.

Etterretningsverden før 24. februar

Før Russland startet sin «militære spesialoperasjon» – eller invasjon – advarte mange vestlige politikere mot at en slik bruk av militærmakt ville få alvorlige konsekvenser. I stor grad valgte Vesten å bruke etterretning som grunnlag for disse advarslene til både Russland og president Vladimir Putin.

Selv om nøyaktig klokkeslett ikke ble angitt, har det i ettertid vist seg at denne kunnskapen som vestlig etterretning hadde var relativt korrekte estimater av framtidige hendelser.

Med andre ord hadde ulike etterretningsorganisasjoner utført sin funksjon som beslutningsstøtte for sentrale beslutningstagere. Selv om invasjonen ikke rammet et Nato-land, valgte en å potensielt å avsløre kilder, metodikk og egne kapasiteter ved offentlig å vise hva en visste. Jeg er ikke kjent med at etterretning på denne direkte og åpne måten, har blitt benyttet tidligere for å forebygge og hindre krig.

Slik sett signaliserte kanskje dette et lite paradigmeskifte hvor vestlig etterretning ble en mye mer synlig funksjon for staten og ikke bare «dark side of government», som er litt annerledes enn funksjonen forut for 24. februar 2022?

Stolte på etterretningen

Vestlige beslutningstagere må også i stor grad ha stolt på sine etterretningsorganisasjoner ved å kommunisere disse advarslene tydelig.

Det skjedde til tross for forsikringer fra for eksempel den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov om at Russland ikke hadde noen planer om å invadere Ukraina. Hadde det ikke kommet noen invasjon, kunne en lett ha klandret de samme organisasjoner for svikt og feilrapportering – og vestlige politikere ville ha tatt feil.

Les også:

2. verdenskrig tok aldri slutt for Russland

Det ville vestlig etterretning ha tålt bra. Rollen og funksjonen er uansett ikke å ta beslutninger, men å rapportere objektivt og tidsriktig om ulike trusler og mulige framtidsscenarier.

Og hadde Putin valgt å avstå fra å invadere Ukraina på grunn av advarslene, hadde det vært bedre for alle land og merkelappen «etterretningssvikt» akseptabel. Framtidspredikater er alltid befengt med usikkerhet og det krever mot å levere slike analyser med potensielt store og alvorlige konsekvenser.

Men dette klarte vestlig etterretning på en fornuftig måte slik jeg vurderer det.

Anneksjonen av Krim

Men hvordan ble etterretningen brukt i og av Russland? Russland har også i dag et enormt etterretningsapparat med flere ulike organisasjoner. Under anneksjonen av Krim, er det dokumentert at den militære etterretningsorganisasjonen GRU (eller GU) var aktiv.

Les også:

Russlands vurdering av fiender har dype historiske røtter

Videre er det dokumentert ulik logistikkstøtte til separatistene i Donbas og Donetsk etter 2014, som er hva en kan kalle operativ støtte. Men hva med kunnskapen som ble levert sentrale russiske beslutningstagere forut for 24. februar?

Krigsutviklingen på bakken og den russiske tilbaketrekningen fra Kiev kan tyde på at Russland kraftig feilberegnet den ukrainske motstanden og hva en ville møte. «Den spesielle militæroperasjonen» ble ikke den blitzkrig som Putin og hans nærmeste satset på.

Det kan kobles til overoptimistiske etterretningsprodukter hvor sentrale etterretningsledere visste hva Putin ville høre. Dermed ble kunnskapen om fienden ikke en balansert framstilling, men «intelligence to please».

Ydmyket av Putin

Et annet interessant poeng er selvsagt episoden med SVR-sjef Sergej Narysjkin, som åpenbart ble irettesatt og ydmyket av Putin under et møte i det russiske sikkerhetsrådet forut for invasjon 24. februar.

Episoden ble i ettertid kringkastet og det er grunn til å spørre hvorfor. SVR som den russiske sivile utenlandsetterretningen, er jo nettopp den organisasjonen som skal innhente etterretning om verden utenfor Russland og formidle dette til Kreml. Var dette klassisk hersketeknikk fra sjefen, Putin, som på denne måten viste hva som var forventet og at en hadde å si det som var forhåndsdefinert og forventet? Eller ligger det noe mer bak?

Parallellene tilbake til Beria sin avmelding til Stalin er åpenbare. Kanskje hadde Narysjkin i forkant levert produkter som korrekt estimerte hva som ville være vestlige reaksjoner? Kanskje hadde Narysjkin turt å snakke sant til «makten»?

Og dette kom med en pris i form av offentlig ydmykelse.

Etterretning og krig

Det er åpenbart at russiske estimater har vært feil når det gjelder å vurdere en kommende fiende. Etter åtte år med konfrontasjon burde en kunne forvente at vurderingene av Ukraina generelt og presidenten Volodymyr Zelenskyj spesielt, burde ha vært bedre.

Bedre i den forstand at de mer korrekt predikerte hva en kunne forvente ved en invasjon og motstanden de russiske styrkene ville møte.

Dersom russisk etterretning hadde kommet med objektive vurderinger av ukrainsk motstandsvilje, Zelenskvj sin betydning, støtten Ukraina ville få, militære operasjonskonsepter, farene ved urban krigføring, estimater av egen kampvilje og så videre, ville det muligens ha blitt vanskelig å gi klarsignal for invasjonen.

Russisk etterretning unnlot med andre ord å gjennomføre realistiske analyser, som ville ha gjort en beslutning om invasjon vanskeligere for Putin og hans nærmeste rådgivere.

Det er derfor nærliggende å tro at russisk etterretning valgte å nedvurdere fienden, stikk i strid med gammel visdom fra Sun Tzu om å kjenne både fienden og seg selv. Og Carl von Clausewitz sine teser om rå militærmakt er heller ikke like relevante i møte med en smart fiende. Detaljene rundt dette vil kanskje komme fram etter hvert, men det er lett å tenke seg feilaktig etterretning som beslutningsgrunnlag når en ser hvordan krigsutviklingen har vært.

Men en slik funksjon og tilpassede vurderinger er veldig i tråd med hva Christopher Andrew påpeker som kjernefunksjon for etterretning- og sikkerhetstjenester i autoritære regimer: Støtte og sikre makthaverne.

Satt i husarrest

Et annet poeng som er interessent er hvordan ledende etterretningsledere fra blant annet Den føderale sikkerhetstjenestene (FSB) blir avsatt, satt i husarrest eller arrestert.

Årsaken, slik det er referert i åpne kilder, er at disse personene var ansvarlige for de feilaktige vurderingene som har ført Russland inn i en forlenget konflikt og en utmattelseskrig. Når ting går feil, er det alltid fristende å kalle det for etterretningssvikt, og i tilfellet Ukraina synes dette å være en korrekt vurdering fra et russisk perspektiv.

Det synes som russisk etterretning har sviktet Russland på et organisatorisk plan, aktiviteten har ikke vært fokusert rundt å avdekke hva som objektivt sett ville skje ved en invasjon, samt at produktene og kunnskapen har vært politisert og tilpasset ønskene fra Putin.

«Lights in State»

Ben Jonson skrev diktet Spies for et par århundrer siden:

Spies, you are lights in state, but of base stuff,

Who, when you’ve burnt yourselves down to the snuff,

Stink and are thrown away. End fair enough.

Les også:

Russland bør kanskje frykte Kina mer enn Vesten og Nato

Selv om jeg mener at etterretningspersonell i Vesten overhodet ikke er av «base stuff» – tvert imot, passer første linje for etterretning i Vesten forut for 24. februar.

Etterretningsorganisasjoner med styrt og rettet aktivitet for å framskaffe god etterretning og gode analyser om russiske kapasiteter og intensjoner. Dette gjorde vestlige beslutningstagere i stand til å advare Russland om konsekvenser og brakte «light to state». En kunne med stor grad av sikkerhet predikere hva som ville skje og treffe ulike tiltak basert på denne kunnskapen.

På motsatt hold ser det ut som de siste strofene er mer beskrivende for forholdene i Russland når det gjelder både bruk og behandling av egen etterretning. Etterretningsorganisasjonene ser ut til å bli utnyttet for å tjene bestemte behov – og benyttes som syndebukker når ting går galt. Det synes også som de russiske tjenestene er sterkt politiserte og styrt av politiske hensyn og ønsker.

Eller forsøkte Naryshkin i forkant av invasjon og kanskje følge sin overbevisning og gi Putin objektive rapporter basert på ikke-politiserte analyser, som førte til en offentlig ydmykelse og irettesettelse?

Bedre for verden

En kan bare spekulere om slike spørsmål nå. Men det som synes åpenbart er at vestlig etterretning på en helt ny måte deltar i samfunnsdebatten og støtter beslutningstagere – og samfunnet, med en situasjonsforståelse som kan optimalisere beslutninger. Noe som går til kjernen i etterretningsaktivitet og er en sentral funksjon for etterretningsorganisasjoner i demokratiske samfunn.

Så kan en håpe at etterretning i Russland i større grad også blir en funksjon for nasjonen og ikke enkeltpersoner i sentrale maktposisjoner.

Et slikt scenario ville garantert gjort verden til et bedre sted – også for Russland. Og ikke minst for Ukraina.