Meninger

LEDERE: 2. verdenskrig tok aldri slutt for Russland, skriver Stein Skjervold. På bildet ser vi kommunistpartiet i Russland med portretter av Vladimir Lenin og Josef Stalin under fedrelandsdagen i 23. februar 2022.
LEDERE: 2. verdenskrig tok aldri slutt for Russland, skriver Stein Skjervold. På bildet ser vi kommunistpartiet i Russland med portretter av Vladimir Lenin og Josef Stalin under fedrelandsdagen i 23. februar 2022.

2. verdenskrig tok aldri slutt for Russland

De sovjetiske heltene blir med rette aldri glemt, men det øyeblikket krigen tok slutt, ble den evig.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I 1991–1992 var jeg utvekslingsstudent i Russland og bodde et år hos en russisk familie.

Vi var den første gruppen med utvekslingsstudenter som dro fra Vest-Europa til Sovjetunionen. Vi dro til et ukjent sted, et land som så lenge hadde vært skjult bak en mur. Vi ante ikke hva vi kom til.

Innleggsforfatter er Stein Skjervold.
Innleggsforfatter er Stein Skjervold.

Jeg kom hjem igjen, og Russland hadde krøpet dypt, dypt inn i hjertet mitt. Jeg hadde fått en familie til.

Lærte å drikke vodka

Det var året Sovjetunionen gikk i oppløsning. Det var året jeg lærte å drikke vodka. Det var året jeg sto i brødkø. Det var året jeg lærte å spille sjakk. Det var et år fullt av utfordringer. Det var året for kuppet mot Sovjetunionens siste statsleder, Mikhail Gorbatsjov.

Dette er helt brent inn i minnet mitt. Da jeg ble fortalt at «når du går ut i gatene nå, nevner du ikke politikk. Du sier ikke ett ord om politikk. Ikke si hva du mener om noe. Gud vet hvordan dette vil ende, og hvis feil folk ender opp med makten nå, er vi tilbake til Brezjnev, til Stalin. Ingen vet hva som kan skje. Du kan bli fengslet. Du kan bli borte».

Det skjedde ikke. Ikke da. Nå skjer det!

Men det var også et år med mye håp, med tro på en åpning, med vestlige filmer på russiske TV-kanaler, med direktesendte debattprogrammer over grensene, med en vilje til å komme nærmere hverandre, med nysgjerrighet.

En følelse av at kanskje alt blir bra til slutt, at vi vil hverandre vel.

Frykt og indoktrinering

Jeg var tilbake i Russland for fem år siden. Jeg ble møtt med kjærlighet, med åpne armer, uten det minste snev av aggresjon eller anklager.

Til den vesteuropeeren som vil fortelle meg hvordan Russlands og regimets eneste ønske er å forsvare sitt eget folk: Mann, regimet bryr seg ikke.

Men jeg så også noe som skremte meg helt inn til margen. Fjernsynet. Krig. 24 timer i døgnet med et ustoppelig, uendelig bombardement av krigsfilmer, krigsdokumentarer, debatter om krig, trusler om krig. Krig. 24 timer i døgnet.

Det gjør noe fryktelig med mennesker. Mennesker jeg kjente, som rugget frem og tilbake og sa: «Alle truer oss. Alle vil oss vondt. De kommer mot oss fra overalt.»

Et nivå av frykt og indoktrinering som jeg aldri noen gang har sett, og noe av det mest skremmende og triste jeg noen gang har opplevd.

Vi dro til en krigsmuseumspark. Tanks og våpen. Og plakater av Josef Stalin, fordi Stalin nå var blitt forvandlet fra monsteret han en gang var, til en nasjonal helt. Han som reddet landet og tok seg av sitt folk.

For tsaren, lille far, tar seg alltid av sitt folk i Russland. Regimene som gjennom århundrer har undertrykt, tyrannisert og knust sitt eget folk. Opristsjiina. Den røde terroren, hamringen på dørene om natten. Menneskene som forsvant. Mishandlingen av russiske soldater som kom tilbake fra Tyskland.

Hungersnøden i Ukraina. Deportasjoner av hundretusener til Sibir. Gulag. Den forsøkte utslettelsen av hele nasjoner.

Jeg har nå bodd i Litauen i godt over ti år, et lite land som slet seg løs fra okkupasjonen det hadde vært under i tiår. Det finnes ikke en familie her som ikke har en historie om et familiemedlem som en dag ble stuet inn i en krøttervogn og sendt til Sibir.

Russland er ikke for russere

Til den vesteuropeeren som vil fortelle meg hvordan Russlands og regimets eneste ønske er å forsvare sitt eget folk: Mann, regimet bryr seg ikke. Russland er for Russland – den russiske myten. Den russiske makten og staten.

Russland nå er ikke for russere. Russere er for Russland: byggeklosser, sement, bensin, bein, kjøtt og blod for den store, endeløse statens maskineri.

Du kan nå få 15 års fengsel for å nevne ordet «krig». Ansiktet ditt blir oppdaget og gjenkjent av overvåkingskameraer i Moskva og St. Petersburg. Og om du ikke blir arrestert i demonstrasjonen, kan arrestasjonen komme senere. Russland har kanskje aldri vært nærmere Stalin-årene enn nå. Bankingen på døren om natten kommer nærmere.

Russere i Russland vil sannsynligvis ikke lese dette. For dem er Facebook sannsynligvis stengt. Hvis du som russer leser dette, vil du sannsynligvis ikke forstå hva jeg skriver om. Jeg har ikke noe ønske om et kuet, dominert, knust, undertrykt eller truet Russland. Virkelig ikke. Men jeg skulle ønske du visste hva som skjer.

Du vil sannsynligvis si det samme til meg – at du skulle ønske jeg forsto at Russland bare utfører en begrenset militær operasjon i Ukraina. Ingen sivile liv er tapt. Alt er bra. Det er russerne som lider her.

2. verdenskrig tok aldri slutt

Det er russere som har skrevet til meg etter at jeg først skrev denne teksten på Facebook. Hvorfor skriver jeg dette om dem. De er såret, misforstått, for Russland ønsker ingen noe vondt.

Men sannheten er at sivile blir slaktet, byer blir jevnet med jorden av den russiske maskinen, den russiske staten.

Hvorfor?

2. verdenskrig tok aldri slutt for Russland. Den har alltid vært der.

De sovjetiske heltene blir med rette aldri glemt, men det øyeblikket krigen tok slutt, ble den evig. Den evige fienden som venter i skyggene for å ødelegge Russland.

Det var det mest fantastisk effektive verktøy for å fortelle et helt folk at staten var det eneste som kunne forsvare dem, at uansett hva de måtte gjennom – terror, deportasjoner eller restriksjoner – så var det kun for deres eget beste.

Staten var demningen. Muren mellom Russland og monstrene på utsiden. Brast demningen, ville verden gå under.

Det var – Gud bedre, det ER – sannsynligvis den mest effektive manipulasjonen av et folk som verden noensinne har sett.

PTSD hos et helt folk

På 90-tallet virket det som om forbannelsen var brutt, men nei – trolldommen stikker så utrolig dypt. Frykten er krøpet inn i skjelettet. Det er PTSD – posttraumatisk stresslidelse – hos et helt folk, en hel nasjon.

Og hvis jeg forteller deg, dag etter dag i årevis, at du burde være veldig, veldig, veldig redd – vil ikke jeg begynne å være redd også, selv om jeg visste i begynnelsen at alt var løgn? Selvfølgelig vil jeg det. Språk betyr noe – du blir ordene du bruker, og tingene du sier.

Kanskje – forhåpentlig – finnes det en rasjonell gruppe mennesker gjemt inne i den russiske maktsfæren. Men det fryktelige er at mange faktisk tror på det avsindige de sier: at Russland kjemper for statens – for verdens – overlevelse. Alle er mot oss. Nazistene kommer. Igjen. Og igjen.

Forsvarer jeg Russland? Absolutt ikke. Jeg elsket Russland. Jeg snakker russisk, jeg kjenner min russiske litteratur og russiske musikk.

Men i det som skjer i Ukraina, er det én angriper: blind, brutal, hatefull. Den bryr seg ikke – ikke om ukrainere, ikke om russere.

Noen russere som leser dette? Regimet bryr seg ikke om deg. Ikke om russere i Donetsk. Ikke en dritt.

Noen russere som leser dette? Regimet bryr seg ikke om deg. Ikke om russere i Donetsk. Ikke en dritt. Si ordet «krig» nå, og noen vil kunne banke på døren din neste kveld. Det er omsorgen du vil få.

Hva mer kan jeg skrive. Jeg vet ikke.

Jeg elsket Russland. Russland vil alltid – på godt og ondt – være en del av meg. Men vi er alle Ukraina nå, og kanskje ligger Russlands største håp i Ukrainas seier. Det vi står i nå, er en ubegripelig tragedie for alle.

Slava Ukraini (leve Ukraina).

Dette innlegget var først publisert i Aftenposten.

Powered by Labrador CMS