Partnere er ingen trussel mot hverandre

10. februar i år publiserte E-tjenesten en rapport der Kina ble utpekt som en av de største truslene mot Norge, mens sjefen for E-tjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, påsto at Kina hadde «militær kapasitet» både i Norge og i Arktis. Generelt ble mistilliten til Kina formulert i tre punkt: for det første, den betydelige veksten i Kinas styrke; for det andre, Kinas «globale ambisjoner» både militært og økonomisk; for det tredje, Kinas etterretningsaktiviteter mot Norge via blant annet cyberspace.

Jeg la merke til at mange sa seg uenig med denne rapporten. Lederen i Klassekampen 12. februar kritiserte den for å «demonisere» Kina. I en kronikk i VG 24. februar sto det at «Kina er ikke en ideologisk fiende». For meg er de tidligere nevnte tre tvilsområdene kun basert på formodninger.

Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på debatt@fofo.no.

Ingen gener for aggresjon

For det første er det ikke grunnlag for å konkludere at Kinas økende styrke nødvendigvis fører til at landet søker hegemoni. Det finnes ingen gener for aggresjon og ekspansjon i Kinas 5000-års historie, kun konsistent respekt for ideen om «harmoni». I over 70 år har det nye Kina nytt godt av fredelige og stabile forhold til omverdenen. Vår videre utvikling er fortsatt avhengig av fred. Som Norge har Kina også lidd under aggresjon og trakassering. Målet for Kinas utvikling er derfor å skape verdighet, sikkerhet og å sørge for et lykkelig liv for sitt folk – ikke å true, utfordre eller invadere andre.

Les også:

Professor: – Trusselbildet blir ikke borte ved villedning

Kina er tjent med en ærlig fremstilling av egen historie, skriver professor Øystein Tunsjø.

Kina er fremdeles verdens største utviklingsland. Vi har en ubalansert utvikling og mange problemer som ikke kan løses på kort sikt. Å hjelpe våre 1,4 milliarder innbyggere med å få endene til å møtes forblir vår høyeste prioritet.

«Midtens rike-tenkningen og troen på egen ufeilbarlighet, gjør Kina til en farlig global aktør». Det skrev forfatter Torbjørn Færøvik i en kronikk som du kan lese her.

For det andre kan spekulasjonene rundt Kinas såkalte «globale ambisjoner» virke paranoid. Kina sender det største antallet fredsbevarende personell blant FNs sikkerhetsråds fem faste medlemmer, og er nest største giver til FNs fredsarbeid. Ikke en eneste kinesisk soldat er sendt utenlands, unntatt de som er på FNs fredsoppdrag, mens Norge deltar i Natos militære operasjoner i Afghanistan. Det er på en måte norske styrker som er allerede nær Kinas dørstokk.

Skaper muligheter

Som et land med et strategisk defensivt forsvar, har Kina aldri startet en krig eller konflikt, og har aldri invadert andre land. I de siste 42 årene, har Kina frivillig redusert Folkets frigjøringshær med over fire millioner mann, og sluttet seg til over 20 våpenkontroll-, nedrustnings- og ikke-spredningsavtaler. Sør-Kinahavet har ingen problemer annet enn problemer introdusert av eksterritoriale «troublemakers».

Som et land med et strategisk defensivt forsvar, har Kina aldri startet en krig eller konflikt, og har aldri invadert andre land.

Siden Kina skrev under på Spitsbergen-avtalen i 1925, har landet ikke ennå fullt ut implementert sine rettigheter ifølge avtalen. Bortsett fra en forskningsstasjon har ikke Kina et nærvær i Arktis, og heller ingen politiske eller militære ambisjoner. Kinas «Belt and Road»-initiativ (BRI) har bidratt til en ny plattform for internasjonal handel, og har knyttet verden tettere sammen. Ved å delta i BRI, har noen land fått sin første bro over havet og sitt første høyhastighetstog. Noen får nye passasjer til havet, andre har etablert sin egen industri. Det ble skapt over 300 000 lokale jobber i disse landene. Kina er ikke opptatt av å oppnå «ambisjoner», men å fremme global utvikling og velstand.

For det tredje er det urettferdig å beskylde Kina for cyberangrep eller etterretningsaktiviteter. Cybersikkerhet er et globalt anliggende. Kina er imot ethvert forsøk på cyberangrep og er også en av de største ofrene. Kinas institusjoner innen romteknologi, oljeindustrien, store internettselskap og offentlige etater har lenge vært utsatt for utenlandske nettangrep. Alle vet hvilket land det er som driver omfattende, organisert og unyansert nett-tyveri og som overvåker regjeringer, selskaper og individer i andre land.

Kina er imot ethvert forsøk på cyberangrep og er også en av de største ofrene.

Hvert år blir over tre millioner kinesiske datamaskiner angrepet, og flere enn 3,000 kinesiske nettsted blir infisert med Trojanervirus av dettet landet.

Fra Assange og Snowden til den seneste Swiss Crypto – og jeg lurer på hvordan norske myndigheter forholder seg til disse skandalene.

Er Norge også et offer? Samtidig, alle påstandene rundt Kinas etterretningsaktiviteter har alltid vært basert på spekulasjoner uten faste bevis.

Satser på utvikling

Kina har ikke oppnådd sine utviklinger i vitenskap og teknologi gjennom tyveri, men gjennom å satse tungt på innovasjon og forskning. Kina har flest forskerårsverk i verden og topper listen over landet som noterer seg flest nasjonale patentsøknader. Kun i 2019, er hele 453 000 patenter godkjent i Kina. Utfordringen nå er hvordan landet skal beskytte sine immaterielle rettigheter fra ulovlig bruk eller tyveri.

Det er ingenting galt med at etterretningstjeneste foretar sikkerhetsvurderinger. Men det er også svært viktig å kunne tilby mest mulig balansert informasjon til myndigheter og folk flest.

Kinas deltakelse er uvurderlig for verdensfreden, en ting Norge har vært aktivt med på å fremme. Hvorfor vil Norge skape seg en «fiende» og skyve Kina vekk som en motpart? Den virkelige trusselen som Norge står overfor kanskje er feilorientering. Hvis det skapes mistillit, tvil og til og med konfrontasjoner blant folk, står gjensidig fordelaktig samarbeid for fall.

Hvorfor vil Norge skape seg en «fiende» og skyve Kina vekk som en motpart?

Akkurat som det er med det plutselige utbruddet av COVID-19, i en fragmenterende verden der våre interesser er så tett knyttet sammen er det ingen land som er immune mot globale utfordringer.

Det vi trenger er tillit og samarbeid, ikke mistro og konfrontasjon.

Dialog og samarbeid

Vi bør fremme inkludering, forståelse og tillit. Forskjeller i sosiale systemer og verdier burde ikke stå i veien for dialog og samarbeid, og definitivt ikke bli grunn til å se hverandre som trussel eller gripe inn og søke å forandre andre. Kina respekterer og setter alltid pris på Europa, og griper aldri inn i Europas interne anliggender.

Vi håper også europeiske land vil respektere de valgene som det kinesiske folk tar, kvitte seg med ideologiske fordommer, akseptere og ønske velkommen veksten av et stort land med 5000 år østlig sivilisasjon og en annen kultur enn Vesten. Noen innsiktsfulle politikere er allerede klar over dette, og flere har blitt mer objektive og åpne mot Kina.

Jeg er enig med utsikten av Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide på årets Leangkollen-konferansen, at isolasjon, konfrontasjon og frakopling er ikke veien å gå.

Supermaktrivaliseringen mellom USA og Kina påvirker i større grad europeiske land og Norge, sa forsker Øystein Tunsjø under konferansen. Det kan du lese mer om her.

Vi bør innse at vi i dagens verden må utvikle fellesskap. Vi må jobbe med å oppnå mer enighet mens vi løser uenigheter. Kina og Norge snakker sammen når det gjelder multilateralisme, frihandel og bærekraftig utvikling.

Vi burde søke å utvide konsensus, fremme internasjonalt samarbeid på områder som klima og fred og forsoning, og sammen opprettholde det internasjonale systemet med FN i sentrum og det multilaterale handelssystemet med Verdens handelsorganisasjon som fundament. Vi bør jobbe med å forbedre global styring og skape en felles fremtid for menneskeheten. Kina og Norge, som aldri har fundamentale interessekonflikter, klarer alltid å løse våre ulikheter gjennom dialog, basert på likeverd og gjensidig respekt.

Vi bør også utvikle samarbeid for felles fremgang.

Partnere i bærekraft

Både Kina og Europa har tjent mye på sitt samarbeid. Samtidig som vi ser et økende press på verdensøkonomi, har Kinas handel med Europa gått motstrøms. I de første tre kvartalene i 2019 lå handelen mellom Kina og Norge på rundt 8,484 milliarder amerikanske dollar, med en vekst på 4,3 prosent, høyere enn veksten til Kinas utenlandshandel på 3,4 prosent. Den kinesiske døren vil fortsatt være åpen, og Kina skal fortsette med å tilby muligheter for Europa.

Det er ikke vanskelig for de hemmelige tjenestene å skape mystikk fra en skyggeverden.

Kina og Norge skulle bli partnere i bærekraft, digital utvikling og frihandel, og burde utnytte potensialet for samarbeid innen grønn vekst, fornybar energi, smarte byer, kunstig intelligens, digitalisering med mer.

Det er ikke vanskelig for de hemmelige tjenestene å skape mystikk fra en skyggeverden. Men husk at det verden virkelig ikke kan leve uten, er alltid lys.

Og det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Jeg støtter fullt ut alt av samarbeid og utveksling mellom Kina og Norge, inkludert på sikkerhetsområdet.

Det er dette som er i begge våre lands interesse.