«Jeg er redd for Den gule fare. Er ikke du også det?» sa den gamle damen jeg møtte forleden.
Hun ble skuffet da jeg svarte at jeg ikke ikke delte hennes frykt. Uttrykket «Den gule fare» dukket opp på 1800-tallets andre halvdel. Misjonærer og andre som virket i Kina, så for seg at kineserne – «den gule rase» – en dag ville erobre verden. I dag er vi enige om at disse talemåtene hadde rasistiske overtoner.
Og likevel frykter jeg Kina. Ikke fordi kineserne er «gule», men fordi landet er et stort og giftig diktatur med rundt 1,4 milliarder innbyggere. Det styres av et selvrettferdig, hypernasjonalistisk kommunistparti som aldri tar feil, og som derfor besvarer enhver kritikk med tungt skyts. Partiets leder, 66 år gamle Xi Jinping, har ambisjoner om å sitte på livstid. For perfeksjonere sitt styre vil han «radiomerke» hver eneste kineser. «Big data» og kunstig intelligens (AI) skal gjøre susen. Ingen etiske betenkeligheter, for partiets interesser går foran alt.
Disse forestillingene, Midtens rike-tenkningen og troen på egen ufeilbarlighet, gjør Kina til en farlig global aktør.
Dette diktaturet har et enormt økonomisk potensial. Målt etter kjøpekraftspartiet (PPP) er Kinas økonomi i dag noe større enn USAs. Om ti til femten år kan kinesisk økonomi – ifølge enkelte prognoser – være dobbelt så stor som den amerikanske, i 2050 tre ganger større. Det er et skremmende scenario, for med økonomisk makt følger politisk makt. Hvilket betyr at vi ikke skal ta våre friheter for gitt. Vi må kjempe for dem hver time, hver dag, året rundt. Så hvor begynner vi? Jo, ved å ta Kina på alvor. Ved å granske landet og systemet fra alle mulige synsvinkler. Etter hvert vil vi – i beste fall – våkne opp til det jeg kaller Den kinesiske fare.
Midtens rike
Kineserne har i mer enn 2000 år omtalt landet sitt som Midtens rike, og med god grunn. Landet var ikke bare stort. I lange perioder var det også mer velstående enn de fleste andre. Kineserne utviklet tidlig en avansert jordbruk som i sin tur ga støtet til håndverksindustri og handel – og viktige oppdagelser som papiret, trykkekunsten, kruttet og kompasset. Da 1700-tallet gikk mot slutten, antas det at Kina sto for rundt en tredel av all verdenshandel.
Men framgangen avlet arroganse og selvtilfredshet. Da britiske utsendinger i 1793 oppsøkte Kinas keiser for å be om handel og diplomatiske forbindelser, ble de sendt på dør. De hadde ikke fulgt kinesisk etikette og vist ham den fornødne respekt. Brevet han ba dem overbringe til Kong Georg III, det britiske imperiums hersker, fortalte det meste: «Det tilkommer Dem, O Konge, å underordne Dem vår trone i all evighet.»
Trist, men sant: Kinas samarbeid med mange land arter seg i stor grad som et samrøre mellom korrupte eliter.
De neste to hundre årene ble Kina hjemsøkt av krig og fattigdom. I det nye årtusen reiser landet seg på ny, og kineserne ser med forventning fram til at det skal gjeninnta sin gamle rolle som Midtens rike.
Lederne i Beijing er også preget av en annen forestilling - at de, som alle andre kommunister, har sett lyset. Takket være sine ideologiske læremestere har de svarene på alle spørsmål. Marxismen-leninismen er nemlig en vitenskap, ikke en tro. Partiet fraber seg derfor enhver kritikk, ikke minst fra utenforstående.
En farlig aktør
Disse forestillingene, Midtens rike-tenkningen og troen på egen ufeilbarlighet, gjør Kina til en farlig global aktør. Faren blir ikke mindre av at landet lider av knapphet på viktige råvarer. Tenk deg Kina som verdens største fabrikk. Uten stabil og forutsigbar tilgang på råvarer vil den naturligvis gå i stå. Derfor er de kinesiske lederne så opptatt av å smøre korrupte ledere i nære og fjerne land. Akkurat nå er jeg i Kambodsja, hvor den gjennomkorrupte Hun Sen styrer på 36. året. Det tette samarbeidet med Kina har i sannhet gitt ham mange gleder og mye rikdom.
Men fortidens sovjetiske rike blekner helt i forhold til dagens kinesiske folkerepublikk.
Trist, men sant: Kinas samarbeid med mange land arter seg i stor grad som et samrøre mellom korrupte eliter. Jeg hjelper deg, og du hjelper meg. De rådyre bilene som i dag trafikkerer gatene i Phnom Penh, forteller sitt tydelige språk.
Ulike diktaturer har ulik kapasitet. Albania var et nådeløst diktatur under Enver Hoxha. Men landet var lite og derfor ufarlig. Ikke engang naboer som Hellas og Italia tok det på alvor. Sovjetunionen var i en annen kategori, for selv om det var fattig, var det en kjempe, ikke bare geografisk, men også militært. Men fortidens sovjetiske rike blekner helt i forhold til dagens kinesiske folkerepublikk.
Enhver stormakt med globale ambisjoner vil ruste opp militært.
Kina har nesten fem ganger flere innbyggere enn det gamle Sovjetunionen. Økonomisk befinner det seg i en helt annen klasse. Kinesiske selskaper er aktive på alle kontinenter og investerer tungt i mer enn ett hundre land. Det ambisiøse Silkevei-prosjektet som Xi Jinping lanserte i 2013, har en kostnadsramme som bringer tankene hen til «Onkel Skrues» trillionverden. Flere samarbeidsland har allerede havnet i alvorlig gjeld til Kina. Sri Lanka er ett av dem. Da regjeringen i Colombo ikke klarte å betale de første stygge avdragene, overdro den havnebyen Hambantota til Kina for en periode på 99 år.
Massiv propaganda
Regimet i Beijing bruker i tillegg store summer på å kjøpe seg aksept ved hjelp av massiv propaganda. På mine reiser i Asia kan jeg knapt åpne en avis uten å finne kinesiske propagandabilag. Slike framstøt gjøres også i andre verdensdeler, selv i USA.
Enhver stormakt med globale ambisjoner vil ruste opp militært. Kina er ikke noe unntak. Da Mao døde i 1976, hadde landet knapt noen marine. I det nye årtusen utfordrer den USAs i det vestlige Stillehav. Uten å spørre sine naboer har Kina lagt beslag på 85 prosent av Sørkinahavet. En spesialdomstol i Haag fastslo i 2016 at Beijings territoriale krav var ugyldige. Lederne i Beijing reagerte med å stemple domstolen som «reaksjonær.»
Striden om Sørkinahavet kan i verste fall utvikle seg til en farlig konfrontasjon mellom Kina og USA. Den kinesiske marinen gjør seg også stadig mer gjeldende i andre asiatiske farvann. Tydelige understrømmer av Kina-angst preger flere av nabolandene. En meningsmåling i Vietnam viser at bare 10 prosent av innbyggerne ser med positive øyne på Kina. Til gjengjeld svarer 84 prosent at de er positive til USA. Tenk at det skulle gå slik i landet som lenge kjempet med nebb og klør mot «USA-imperialismen».
Fjernt for oss
Kina er dessverre en fjern størrelse for oss nordmenn. Derfor er vi sene med å ta signalene, tolke dem og trekke de riktige konklusjoner. Til tross for Kinas sterke inntog i Europa viser norske politikere liten interesse for det som skjer. Minst av alt klarer de å plassere landet i sin riktige politiske sammenheng. Kina betraktes først og fremst som en økonomisk mulighet. For meg er landet primært en politisk fare.
Vårt eget Utenriksdepartement har i årenes løp produsert flere blodfattige dokumenter om landet. Det mest slående ved dem er fraværet av dypere politiske analyser. På Stortinget blir Kina knapt nok diskutert. Ulv og bompenger er mye viktigere. Etter utenrikskomiteens besøk i Kina for halvannet år siden kvitterte Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre med en helsides artikkel i Dagens Næringsliv med tittelen «Sykt barn i Kina» (DN 14.09 2018). Støre skrev at han under en av komiteens middager ble sittende ved siden av en kinesisk tjenestemann som hadde et sykt barn. Høflig som han var, antydet kineseren at han kunne bli nødt til å dra hjem før middagen var over.
Etter en stund takket han for seg. Støre tolket hendelsen som et uttrykk for at kinesiske menn er på rett spor. Men hvorfor gjøre den til et hovedpoeng i en artikkel som burde ha handlet om noe større?
Ute i kulda
I desember 2016 ble Norge og Kina enige om et felles dokument som gjorde slutt på vår hutrende tilværelse i Kinas iskalde «fryseboks». Siden da har norske delegasjoner reist i skytteltrafikk til diktaturet. Statsminister Erna Solberg har vært der, Kong Harald likeså. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ble synlig imponert av Shanghais glitrende skyline. I januar overlot han departementet til Iselin Nybø. I år vil Norge og Kina muligens forhandle seg fram til en frihandelsavtale.
Vil en slik avtale være til gavn for landet vårt?
Meningene er delte. At viktige norske næringer vil kunne tjene store penger på knytte seg tettere til Kina, er innlysende. Sjømatnæringen er en av dem. Men er det gitt at det som tjener enkelte aktører og næringer er til beste for Norge som nasjon? Har vi viktigere interesser å ivareta? Saken er jo denne: Enhver som knytter tette økonomiske bånd til Kina gjør seg politisk sårbar. Ikke minst lille Norge. Lærte vi ingenting av de seks årene i fryseboksen?
Fritt ord
Ennå er vår handel med Kina nokså beskjeden. Med en frihandelsavtale kan bildet endre seg raskt. Sjømatnæringen drømmer om en flerdobling av eksporten. Andre bransjer er like håpefulle. Samtidig vil kinesiske varer få lettere adgang til det norske markedet. Underveis risikerer vi å miste mye av vårt politiske handlingsrom. For hvem tør tale diktaturet midt imot hvis vi gjøre oss avhengige av det? Jeg er så umoderne at jeg er opptatt av ikke-materielle verdier. Ytringsfriheten er for meg det kjæreste jeg eier. Alt annet blekner i forhold til den.
Det betyr ikke at vi skal snu ryggen til Kina i enhver sammenheng. Vi kan ikke overse nesten en femtedel av menneskeheten. Vi må samarbeide med kinesiske myndigheter på områder som er viktige for oss, som helse og miljø. Men vi må unngå å veve norsk økonomi inn i den kinesiske. Som et av verdens rikeste land har vi råd til det. Det burde være innlysende at vår økonomiske og politiske framtid tilhører et demokratisk Europa og det transatlantiske fellesskapet.
Fortsatt et diktatur
På 1990-tallet spådde president Bill Clinton at Kina en dag ville bli som «oss». Om vi bare «engasjerte» diktaturet med liv og lyst, ville det endre seg i positiv retning. Hans etterfølger, George Bush jr., resonnerte på samme vis. Dette var noe av bakgrunnen for at amerikanske selskaper ble oppmuntret til å investere i Kina, og at landet i 2001 ble opptatt om medlem av Verdens handelsorganisasjon. Da Beijing ble tildelt de olympiske sommerleker i 2008, var det ikke måte på hvilke positive følger det ville få.
Men optimistene tok feil. For samtidig med at vestlige selskaper pøste milliarder inn i Kina, gikk landet i motsatt retning. Regimet ble strammere, ikke slakere. De forsto ikke at Kina bare var ute etter å melke Vesten for kapital og teknologi. Det og bare det. Tilstramningen har vært særlig tydelig siden Xi Jinping overtok som partisjef i 2012. Under Xi er alt snakk om politiske reformer lagt på is. Snarere enn å myke opp diktaturet, arbeider han for å gjøre det enda mer effektivt. Derfor treffer Oxford-professor Stein Ringens blink med sin bok «Kina i dag. Det perfekte diktatur» (2017). Ennå er den rykende aktuell.
Mon tro om noen av våre folkevalgte har lest den? Jeg tillater meg å tvile.
