Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg er ikke alene om å ha uttrykt skepsis til hva som kan tenkes å komme av tilrådninger fra de to kommisjoner som nå er i sluttspurten av sitt arbeid. Den 3. mai skal resultatet leveres. Man må gå ut fra at kommisjonene har tatt inn over seg hvor dårlig det står til med forsvar og beredskap her i landet. Men er det håp om at det vil bli tenkt nytt om sikkerhetspolitikken i lys av det paradigmeskifte som nå utfolder seg i våre geopolitiske og -strategiske omgivelser?
Hvor langt kommer kommisjonene til å gå i å skissere visjon og mål for utvikling av forsvars- og beredskapssamarbeid med våre naboland Sverige, Finland og Danmark? Vil sikkerhetsrelaterte aspekter ved norsk utenforskap i EU-sammenheng bli berørt?
Det er jo ikke bare et militært forsvar vi trenger – hybrid krigføring, angrep i cyberdomenet, pandemier, klimaendringer og energiknapphet er i høyeste grad utfordringer som nasjonalstaten ikke makter å håndtere alene i det nye paradigme som avtegner seg i vår del av verden.
Og viktig, men vanskelig: Vil det bli sagt noe om hvordan Norge, i likhet med øvrige vest-europeiske demokratier, kan bygge en mer selvstendig sikkerhetspolitisk plattform, militært og diplomatisk, for å ivareta egne interesser og stå opp imot undergravende, autoritære krefter? USA har sittet i det sikkerhetspolitiske førersetet og vært tilnærmet hegemon innen Nato.
Supermakten har vært en dominerende aktør i internasjonal politikk siden avslutningen av 2. verdenskrig - og synes fortsatt å ha ambisjon om å holde denne posisjonen. Med «America first» og tegn til at kjempens økonomiske styrke er i ferd med å bli overanstrengt, bør en ansvarlig politisk ledelse her hjemme helst begynne å tegne og analysere fremtidsscenarioer og utforme strategier som best mulig kan møte utfordringer i de ulike scenarioer.
«Fiende på linje med Kina»
Vi har noen år på oss, heldigvis, for USA er i dag den desidert største og viktigste pilar i avskrekkingsdelen av Natos forsvarsdoktrine – ikke så mye konvensjonelt som i forhold til Russlands atomvåpen. Jeg minner om at Donald Trump var i farta med å trekke ut 11–12.000 soldater fra Nato-Europa, og hadde han blitt gjenvalgt ville det trolig vært gjennomført. Han ville også ha fikset en fredsavtale mellom Russland og Ukraina i løpet av 48 timer, har han sagt. Trump omtalte EU som en «fiende på linje med Kina», og benyttet enhver anledning til kritikk og nedsettende omtale, alt fra manglende satsing på forsvar til handelspolitiske forhold. Trump eller en likesinnet kan ta plass i Det hvite hus 20. januar 2025.
Dette blir krevende å forholde seg til her hjemme, og per nå ser jeg ikke den eller de norske politiske lederskikkelser som har dimensjon til å starte en slik delikat prosess. Den som kommer nærmest i mitt hode er vår nåværende statsminister, men han har fått gjennomgå så mye det siste året med overføringskabler, strømpriser og andre priser at jeg regner med at han rygger tilbake ved tanken.
Jonas Gahr Støre tenker langsiktig og strategisk, det er jeg overbevist om. Men - å tenke det, ønske det, å ville det med – men gjøre det? – se det. Et gammelt ordtak med aktuelt betydningsinnhold for mange europeiske politikere. Den franske presidenten kastet en hanske inn i ringen da han nylig var på besøk i Kina. Flere kan følge.
Vi bør stille oss spørsmålet om USA, som vi ser er i ferd med å gå opp i limingen innad, kan frembringe et lederskap som er inkluderende utad. Utviklingen peker mot at det blir behov for å skape en ny allianse mellom USA og Europa, basert på partnerskap mer enn lederskap. Det vil gjelde på alle felter; økonomiske, handelspolitiske, energi- og miljøpolitiske og militært, både med hensyn til volum og kvalitet på styrker og den industrielle basis for å understøtte styrkenes behov for våpensystemer, materiell og ammunisjon.
NSA og CIA
Man skal ikke være verken statsviter eller militærstrateg for å se at den rivalisering mellom stormakter i Arktis som nå bygger seg opp, kan bli kontrær til andre arktiske staters bestrebelser etter å holde et lavest mulig spenningsnivå i regionen, slik de nordiske stater er eksponenter for. Det er et mulig problematisk trekk ved norsk lavspenningspolitikk i denne sammenheng at den norske militære etterretningstjenesten gjennom snart 70 år har kommet veldig dypt i et formelt og direkte samarbeid med de amerikanske etterretningsorganisasjonene NSA og CIA, rettet mot sovjet-russiske kapasiteter og aktiviteter på Kolahalvøya og i Barentshavet.
Nytten har vært gjensidig; også andre Nato-land har dratt nytte av de deler av etterretningsbildet som amerikanerne og nordmennene finner det naturlig å dele. Det er primært de strategiske ubåter som fører ballistiske raketter med atomstridshoder (SLBM), og som truer det amerikanske kontinent, som er i fokus for amerikanernes interesse.
Det man har viklet seg inn i må det være mulig å vikle seg ut av, og det bør skje uten strid og krasse reaksjoner mot dem som forteller hva som skjer, og som burde vært kjent av folkevalgte og dem som velger dem. Det vil ta tid, men teknologien kommer til unnsetning. Akkurat som GPS har erstattet Loran C og Omega navigasjonssystemer, som var bygget på norsk territorium for USAs strategiske Polaris-ubåter, og skapte stor ståhei da det på 1970-tallet ble avdekket at tillatelse var gitt «utenomparlamentarisk», vil vi om få år ha andre muligheter for overvåkning og varsling innrettet mot Russlands militære kapasiteter og eventuelle intensjoner. Og det utvikler vi selvsagt sammen med finner og svensker, som nå blir med i Nato. Den fremtidige profil for etterretningsinfrastrukturen i nordområdet trenger ikke å ha en USA-finansiert og diktert innretning – rett og slett fordi det ikke blir nødvendig.
Etterretning i USA
Den beste beskrivelsen av hvordan etterretningssamarbeidet med USA kom til og utviklet seg gjennom den kalde krigen har min gode venn, tidligere forsvarsminister Anders C. Sjaastad gitt i boken «Den kalde krigen og Norges sikkerhet» (2016). NRK-journalisten og forfatteren Bård Wormdahl har gitt et bidrag i boken «Spionbasen» (2015) og skal komme med ny bok i mai. Boken «Med rett til å varsle» (2023), av statsviteren Anders Hellebust er også verdt å lese.
I dag kan man via satellitt lese overskriftene i VG, og en uforsiktig 21-åring i US Air National Guard i Massachusetts har nylig minnet oss om hvordan USA skaffer seg informasjon om rivaler så vel som allierte. Vi har visst det lenge; den nobelprisvinnende, amable og taleføre president, Barack Obama, måtte gjøre en kanossagang da det ble klart at Tysklands forbundskansler, Angela Merkel var blant de avlyttede. USA lytter også inn i Kreml.
Om noen år beveger hundrevis av amerikanske satellitter seg i lav bane rundt jorden (LEO) og noen færre lengre ut (MEO og geostasjonære), som er i stand til å detektere hver eneste bevegelse og utskytning av missiler - ballistiske, hypersoniske og kryssermissiler – og formidle lynraskt tilbake til kommandosentra og forsvarssystemer, hvor kunstig intelligens er «hjelpemotor». Det blir også satset i Europa. Initiativ er tatt både i egen arbeidsgruppe i Nato-regi, og av enkeltmedlemmer, med Tysklands forbundskansler som toneangiver, på en storslått satsning på luftvern. Det er naturlig nok en følge av de forferdelige ødeleggelser russiske missilangrep påfører sivilsamfunnet i Ukraina.
Jeg er spent på hva som kommer fra Forsvarskommisjonen, selv om jeg antar – grensende til det visse – at de viktigste utfordringene er av så politisk sensitiv karakter at de sannsynligvis ikke blir analysert og derfor heller ikke ment noe om i denne omgang. Det kommisjonen ikke våger å ta borti får andre sørge for at blir en del av debatten fremover. Det vil være et sunt og levende demokrati verdig.
Robert Mood og Hæren
Det var nok en del offiserer i det høyere gradssjikt og rikspolitikere med forsvarssaker i sin portefølje som fikk morgenkaffe i vrangstrupen om de leste kronikken av generalløytnant (p) Robert Mood, som ble lagt ut i Forsvarets Forum på morgenkvisten den 17. mars. Å foreslå å avvikle Hæren og legge grensevakt (GSV) og kongevakt (HMKG) inn under Heimevernet er sterk kost, selvsagt.
Jeg synes det mest interessante i Moods kronikk er hans forslag om å innføre tolv måneders samfunnstjeneste for alle mellom 18 og 25 år. Det er fremtidsrettet ved at det vil mobilisere kompetanse og kraft i hele bredden av vår samfunnsberedskap for å møte et trusselbilde som stadig mer får preg av cyber- og hybride angrep for å påvirke, splitte og undergrave tillitssamfunnet vårt, og ramme samfunnskritisk infrastruktur og viktige institusjoner. Det er også mer rettferdig ved at alminnelig verneplikt blir reell, og vil kunne favne de 45-50.000 unge menn og kvinner som i dag ikke blir innkalt til militær førstegangstjeneste.
Det er mye institusjonell treghet i Forsvaret, både i organisasjonen som helhet og innen bransjer, troppearter og forsvarsgrener. Kall det gjerne konservatisme, slik vi finner det i de fleste store organisasjoner. Det er imidlertid et særtrekk ved konservatismen i Forsvaret at institusjonens hierarkiske struktur og fagmiljøers tradisjonsbundne interaksjon med hverandre ikke direkte utfordres i den virkelige verden, hver dag, slik som for eksempel i helsesektoren. I Forsvaret tenker og agerer man i en verden som langt på vei er konstruert etter hypotetiske forestillinger om hva organisasjonen og dens enkelte ledd kan bli stillet overfor av oppgaver som skal løses i en antatt fremtidig virkelighet.
Den militære forsvarsledelse har «tapt»
Kombinasjonen av slik innebygget konservatisme og det hypotetiske element i hva organisasjonen skal prestere gir dessverre rom for det jeg vil kalle unnamanøvrering hos beslutningstagere i den politiske overbygning: forsvarsminister, regjering og storting. Det rikspolitiske miljø agerer i forhold til hva medienes oppmerksomhet er rettet mot, og til nå har jeg til gode å se Forsvaret med dets oppgaver, innretning, organisering, utstyr og våpensystemer vært løftet frem i en valgkamp. Og det politikere ikke er opptatt av og ikke snakker om kan vi ikke vente at den vanlige kvinne og mann tenker så mye på.
Da forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen i 1986 la frem en forsvarsstudie, som viste misforholdet mellom politikeres ambisjoner og hva de var villige til å legge inn av ressurser for å nå dem, ble det et skikkelig krasj med daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst. En journalist skrev den gangen: å følge striden mellom de to er som å se en uimotståelig kraft som møter et ubevegelig objekt.
Tar vi et tilbakeblikk på hva som skjedde den gangen og utviklingen siden, er det klart at den militære forsvarsledelse har «tapt» mot den politiske. Og sånn må det jo være i et parlamentarisk demokrati, bare det ikke benyttes til å tildekke viktige realiteter fordi de vil være ubehagelig å håndtere, rent politisk. Da Stortinget behandlet konflikten mellom Bull-Hansen og Holst ble det pekt på at «involverte parter» måtte trå varsomt i gråsonen mellom militærfag og politikk. Ulike forsvarssjefer har valgt ulike balansepunkter for å ikke bli for tydelig satt på plass av politisk ledelse.
Kristoffersen er en «kriger»
Eirik Kristoffersen har valgt å komme med fagmilitære anbefalinger utenom ordinære plan- og budsjettprosesser, ansporet av erfaringer så langt fra krigen i Ukraina, naturlig nok. Først fikk han tommelen ned for sitt råd om å droppe nye stridsvogner og heller bruke pengene på langtrekkende presisjonsvåpen og helikoptre - dernest tommelen ned for et forslag om å stoppe en vedtatt etablering av ny maritim innsatsstyrke.
Vi må sørge for at det vi har fungerer før vi går for noe nytt, sa Kristoffersen. Alle burde jo skjønne en slik logikk, men ikke alle politikere, for politikk er ikke logikk. Underfinansieringen fortsetter, og etterslepet vokser.
Det er stor spenning og store forventninger til hva Eirik Kristoffersen vil komme med i sitt militærfaglige råd i slutten av mai. Kristoffersen er en «kriger», i likhet med hva Bull-Hansen var, så det er grunn til å være optimist. Det er større behov for å tenke nytt, være åpen om utfordringene og ha en langsiktig plan for omstillinger, enn for kortsiktig, kraftig opptrapping av budsjetter som viderefører det som konservative krefter hegner om.
