Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Slik det ser ut per i dag vil krigen i Ukraina fortsette lenge og kan bli en ren utmattelseskrig. Ukraina kan faktisk vinne, sier Natos generalsekretær, hvordan nå en slik seier skulle kunne arte seg. Jens Stoltenberg har valgt å være vag om det.
Et slikt fremtidsbilde er det nok aktører i Det hvite hus i Washington som prøver å tegne. Både atomvåpen og Putins skjebne er en del av det de strever med å innpasse i billedrammen. Stadig flere republikanere advarer mot den økende militære hjelpen til Ukraina, som de hevder er i ferd med å involvere USA i en ny langvarig krig – selv om det er en stedfortrederkrig.
Putin kan øyne et mulig skifte i USAs politikk, og om det ikke inntreffer før, så kan det komme etter 20. januar 2025 med en republikansk president i Det hvite hus – det kan sågar bli Donald Trump.
Utnytter svakheter
Krigen i Ukraina avdekker store svakheter i hele den russiske militærmaskin: alt fra kommando- og ledelsesstruktur, logistikk og forsyningsapparat til materiells og våpens funksjonsdyktighet. Vi ser en «stiv» organisasjon, uten selvstendig agerende offiserer og uten det kompetente sjikt av sersjantbefal i avdelingene som vi kjenner i Nato-sammenheng.
Det er mye som går galt for russerne, som å få mesteparten av en taktisk bataljongruppe tilintetgjort i forsøket på å forsere en elv, slik det skjedde 13. mai ved Siverskyj Donets. De nye formasjoner med taktiske bataljongrupper var sikkert ment å skulle øke fleksibilitet i manøvrering og operasjoner, men har vist seg å være mindre vellykket.
Ukrainerne har funnet ut hvordan de skal utnytte disse svakhetene og opererer med små enheter foran egne forsvarslinjer som skaper usikkerhet på russisk side om hva de egentlig står overfor. De stopper opp og gjør kolonner og avdelinger sårbare for overfall.
Det kan minne litt om finnenes taktikk mot fremrykkende russiske kolonner under Vinterkrigen 1939-1940, da hele russiske divisjoner ble satt ut av spill bit for bit («motti») etter å ha bli omringet av lette, mobile finske avdelinger utstyrt med maskinpistoler og Molotov-cocktails. Ukrainerne har Javelins, M-72 og droner.
Det finske forsvaret
De enorme tapene Stalins tropper led den gangen mot tallmessig underlegne finske styrker sitter nok fortsatt i et nedarvet minne hos den militære og politiske toppledelse i Russland. Den finske presidenten, Sauli Niinistö fikk for en ukes tid tilbake spørsmål fra en journalist om han fryktet at Russland ville forgripe seg militært på Finland om beslutning ble tatt om å søke medlemskap i Nato. Det lakoniske svar fra Niinistö var: «Russerne vet at vi er i stand til å forsvare oss».
Det finske forsvaret er det klart største i volum av de nordiske lands forsvar i dag. Verneplikten står meget sterkt i Finland, og årlig innkalles cirka 22.000 finske ungdommer til førstegangstjeneste.
Hæren kan mobilisere cirka 180.000 soldater ganske raskt, med seks brigader som ryggraden i landforsvaret. Hæravdelingene har mye materiell, blant annet 200 stridsvogner, 200 stormpanservogner, 700 pansrede troppetransportkjøretøy, 1.200 beltevogner, 800 feltkanoner og 20 helikoptre.
På sjøforsvars- og luftforsvarsiden står Finland overfor store materiellinvesteringer. Aldrende marinefartøyer fases ut og nye er på vei inn. Fire nye kystkorvetter ble satt i bestilling i fjor, og innen 2025 skal fornyelsen være fullført.
Finlands 62 kampfly av typen F/A -18 Hornet skal innen 2030 skiftes ut med like mange F-35A, det samme kampflyet som er under innfasing hos oss. Flere enn meg klør seg i hodet over hvordan finnene har tenkt å klare driftskostnadene for de nye kampflyene. Tradisjonelt har imidlertid finnene fått mer ut av forsvarsbudsjettene enn vi har, og de nye kampflyene går inn i et spredningskonsept og driftsmønster som er annerledes enn det norske. Uansett, her vil det kunne bli synergier.
Sveriges forsvar
Det svenske forsvaret var meget sterkt under Den kalde krigen, med et flyvåpen som var et av de største i Europa, med cirka 200 operative jagerfly. Etter at Sovjetunionen kollapset, reduserte svenskene forsvarsstrukturen kraftig, relativt kraftigere enn de fleste andre vest-europeiske land.
Et stort antall jagerfly ble etter hvert stående i «møllpose». JAS Gripen C/D er fortsatt operativt og det nye Gripen 39E kommer nå til i et betydelig antall, slik at det svenske kampflyvåpen skal være på rundt 100 fly i årene fremover.
Nå tar svenskene et krafttak. Den svenske hæren er satt opp med to mekaniserte brigader, og en tredje er under oppbygging. En redusert motorisert brigade skal ha ansvar for å forsvare stockholmsregionen.
Den militære avdelingen på Gotland blir forsterket, og det forberedes organisering av en ny divisjonsstab, noe som kan bli meget nyttig om Sverige i fremtiden skal planlegge og lede andre lands styrker på eget territorium.
Det svenske sjøforsvaret får flere nye fartøy, og de eksisterende Visby-korvettene skal oppgraderes. Et stort antall hurtiggående stridsbåter tar kystjegere lynraskt til utsatte punkter for etterretning og ildledelse langs den svenske østersjøkysten. De senere årene har svenske enheter øvet sammen med amerikanske spesialstyrker, blant annet i bruk av langtrekkende presisjonsvåpen.
Stort potensial
Med de uttalelsene som nå kommer fra norsk forsvarspolitisk ledelse må vi ha lov til å tro at det «løsner» i den byråkratiske friksjon og institusjonelle treghet som har gjort Norge til sinken i det nordiske forsvarssamarbeidet.
Mulighetene er store, som vår forsvarssjef sier. Tenk bare på hva det vil si for å avskrekke et russisk angrep, og eventuelt stå imot et angrep inn i Finnmark om de tre brigadene, én i hvert land, som etter forsvarsavtalen skal holdes i nord (Nordkalotten).
Den håpløse debatten om hvordan mekaniserte styrker skal kunne føres frem fra Indre Troms, gjennom Lyngens defiléer, for å møte et slikt angrep, og holde ut til alliert hjelp kan nå frem, kan nå avsluttes.
Om vi slår sammen de militære styrkene i Norge, Sverige og Finland, får vi grovt regnet ni brigader, cirka 200.000 annet militært personell, fem fregatter, 10-15 korvetter, ni undervannsbåter og rundt 200 kampfly. Det ligger derfor et stort potensial i et tettere samvirke med fellesoperativ ledelse og «sømløse» bevegelser over hverandres grenser, slik Sverige og Finland allerede har innført.
Dette er potensielt en større konvensjonell kampkraft enn hva Russland disponerer opp mot disse tre lands territorier. Med sine to flåter, Nordsjøflåten og Østersjøflåten, som har strategisk rekkevidde, er Russland overlegent til sjøs, vel å merke om vi velger å se disse kapasitetene kun i et nordisk teater. Dette bør bli en spesiell utfordring til Norge i det nordiske forsvarssamarbeidet i årene fremover i det som bør bli en ansvars- og arbeidsdeling de tre land imellom.
I fjor ble det også inngått en forsvarsavtale med Danmark. Norske og svenske forsvarsmyndigheter skal samarbeide tettere med danskene om situasjonsforståelse, håndtering av kriser og militære disponeringer knyttet til de strategisk viktige tilgangene til Østersjøen. Nato i nord har «med et slag» fått et nytt og sterkere betydningsinnhold.
En prøvelse
Kremls trusler om å føre store styrker frem mot grensen til Finland er blitt noe neddempet av Putin de siste dagene, men forflytninger av taktiske atomvåpen i regionen er registrert.
Uansett, det blir litt anemisk i sin karakter på bakgrunn av den desimering som nå skjer av russisk militær kapasitet, og – ikke minst – den svekkede økonomiske evne Russland påføres av sanksjonsregimet som vi kan regne med blir opprettholdt så lenge Putin sitter ved makten i Kreml.
Mangel på vitale metaller og halvledere vil for eksempel snart føre til nærmest bråstopp i produksjon av avanserte våpensystemer i Russland. Og det er mer enn tvilsomt om kineserne kommer til unnsetning – de synes å ha mer enn nok å streve med på hjemmebane, både på kort og lengre sikt.
Finsk og svensk medlemskap i Nato blir nok en realitet, selv om Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har funnet det for godt å komme med en uttalelse om at skandinaviske land støtter militante kurdere som Tyrkia ser på som terrorister, og at Sverige og Finland derfor ikke bør bli medlemmer av Nato.
Les også: Erdogan står på sitt - vil ikke slippe Sverige og Finland inn i Nato
Det må nok gås noen runder med dette, for Erdogan bruker dette utspillet som et forhandlingskort for å få slutt på USAs og andre Nato-lands sympati for kurderne, særlig USAs samarbeid med YPG-militsen ved Tyrkias østgrense. Skulle Erdogan, mot formodning, vinne frem, er det behov for en reform i Nato.
Både han og Ungarns Viktor Orban er en prøvelse.
