Råd til vår statsminister i møte med Donald Trump

Om et par uker rykker en person inn i Det hvite hus i Washington DC med et ego så stort at det skjermer for alt annet enn ros og smisking – og hans eget selvskryt, selvsagt, men det kommer jo innenfra.

Donald Trump har vokst opp i en familie der han fikk alt han pekte på fra han lærte seg å peke, og siden har han karret til seg – med begge hender – det han har begjært. Det kan altså gå bra med Trump som president inntil noen eller noe går ham imot, som stikker et hull i hans egosentriske «boble», og han føler seg krenket.

Da er han tilbøyelig til å slå kontra, og det kan gå riktig galt. Han har demonstrert dette, og sin hevngjerrighet, så mange ganger at ingen bør være i tvil om at dette er en faktor som kan få stor betydning i USAs politikk overfor omverdenen i de fire årene vi nå går inn i.

Nyter respekt

Når vår statsminister rett før jul uttalte at det haster med å treffe og å snakke med Trump, høres det klokt ut. Jonas Gahr Støre er godt skolert og har god trening i å omgås statsoverhoder og andre toppfigurer på internasjonale arenaer, og – ikke minst – han nyter respekt og anerkjennelse for den måten han skjøttet jobben på som utenriksminister i tidsrommet 2005 – 2012.

Et møte vil i tilfelle bli forberedt av en annen tidligere utenriksminister, Anniken Huitfeldt, som nå er Norges ambassadør til USA.

Det som etter min mening avgjør om et slikt hastemøte er et klokt trekk, er at det som sies fra statsministerens side har et innhold og en vinkling som tjener Norges interesser, både der det er sammenfall med USAs interesser og på områder hvor det er behov for å markere og helst få støtte for rene norske interesser – uten å smiske, og uten å «stå med lua i handa».

Den riktige balansen er viktig.

Kan skorte på kunnskap

Norge har som nasjon en høy stjerne hos mange amerikanske politikere, i hvert fall dem som har norske aner – og de er det ganske mange av. Det gjelder også dem som har med forsvars- og sikkerhetspolitikk å gjøre i Kongressens komitéstruktur.

Ut over disse kategoriene bør man være forberedt på at det kan skorte på kunnskap, endog om hvor landet vårt er geografisk plassert. Jeg møtte kongressmedlemmer våren 1982 som skulle orienteres om endringer i konseptet for forhåndslagring av våpen og materiell for en marineinfanteribrigade i Norge, som først ønsket å bli vist på kart hvor vårt langstrakte land befant seg i forhold til trusselen i Øst – den gangen Sovjetunionen.

Det er selvsagt krevende å måtte forholde seg til «national security interests», når de oppfattes å befinne seg rundt om i hele verden – og skal ivaretas ved demonstrasjon av militær styrke.

Råd til Støre

Jeg har noen råd om hva som bør være med blant statsministerens talepunkter i et møte med Trump:

• For det første bør Støre finne frem manuskriptet til den talen han holdt i 2010 ved Universitet i Tromsø, året da avtale ble inngått om delelinjen i Barentshavet og Polhavet mellom russisk og norsk sektor. Det var en bragd å få dette til, med den sjeldent begavede havrettsminister Jens Evensen som primus motor; i et omstridt havområde, etter førti år med forhandlinger, for en småstat i forhold til en stormakt, tilhørende hver sin allianse under Den kalde krigen. Talen i Tromsø var også sjelden – sjeldent god – og hadde daværende og senere norske regjeringer lykkes bedre i sitt arbeid mot den visjon og de mål som utenriksminister Støre la frem i talen, ville landsdelen i nord og norske interesser i Nordområdet stått sterkere i dag, økonomisk, befolkningsmessig og med hensyn til sikkerhet.
• Støre bør understreke at et naboforhold med helt nødvendige interaksjoner - fra å håndtere reinsdyr som forviller seg over grensen til bombefly som krasjer på norsk territorium (Hopen 1978) - krever at nabolandene har kontaktkanaler og evne og vilje til samhandling. Norges lavspenningspolitikk i nordområdene er skiftende regjeringers og stortingsflertalls viktigste strategiske, nasjonale interesse, og Støre må minne Trump om at dette faktum har hans forgjengere i overveiende grad respektert. Selv under den pågående konflikt, med krig i Ukraina, er Norges primære interesse å bestrebe seg på å opprettholde en god balanse mellom avskrekking og beroligelse vis-a-vis Russland.
• Støre bør påpeke det faktum at russerne er frenetisk opptatt, grensende til det paranoide, av å beskytte sin strategiske, kjernefysiske annenslagsevne lokalisert på Kolahalvøya og i tilstøtende havområder. Norge er en viktig leverandør til USA (ved National Security Agency – NSA) av etterretningsinformasjon, særlig telemetriske data, om denne russiske kapasiteten. Dette må Trump ha i tankene, og respektere! Det er faktisk en gjenytelse, bør Støre si – til en president som ser det meste som «business deals».
• Norge skal leve med Russland som nabo og aktør innen fiskerier og annen ressursforvaltning, navigasjon og redningstjeneste til sjøs, og mye annet, i all fremtid, må Støre si – og når han sier det skal han se Trump rett og dypt inn i øynene, og gjerne ta ham på underarmen. Blikket skal ikke være bedende – det skal være fast.
• Statsministeren kan også benytte møtet til å be Trump om å uttrykke anerkjennelse til Norge som forvalter av Svalbardtraktaten, med full suverenitet over øygruppens territorium (helst også en presisering av at det betyr at Atlanterhavspakten gjelder der som for fastlands-Norge). Støre burde overveie å invitere Trump til å bli med på en markering i august i år av 100-års dagen for Svalbardtraktatens ikrafttreden, gjerne i en sammenkomst for de 44 stater som har ratifisert traktaten.
• Støre bør fremholde for Trump at USA bør vise i praksis, ved tilstedeværelse, øvelser, uttalelser til offentligheten og kontakt med lokalsamfunnene, at de tolv basene (omforente områder) i Norge er av defensiv natur, og ikke «springbrett» for offensive operasjoner mot Russland. Med tolv amerikanske baser i Norge og ytterligere 35 i de andre nordiske land kunne jo selv en mindre paranoid statsleder enn Putin få trøbbel med nattesøvnen.
• Trump bør oppfordres til å gi anerkjennelse til den kraftige satsning og det stadig tettere forsvarssamarbeid mellom de nordiske land, og til den betydning Norden kan få som en stabiliserende geopolitisk enhet i årene fremover, innenfor rammen av Nato.
• Og, selvsagt: Trump må gis anerkjennelse for det initiativ han har annonsert at han vi ta for å få slutt på krigshandlingene i Ukraina, og han bør oppfordres til å få Kina (som har presentert en tolvpunkts fredsplan) inn på banen, samt andre stater som har tilbudt seg å bidra med megling og annen støtte i en fredsprosess.
• Og helt til slutt: Støre må ytre en sterk bekymring for FNs svekkede stilling, og gjerne tilby konkret og omfattende bistand fra fredsnasjonen Norge til å gjennomføre utredninger som kan peke på reformer for FN, reformer som en ny tid, en ny verden med en ny global orden vil måtte kreve.

Lykke til, kjære statsminister!

Kronikk

Vil Europa kunne forsvare seg?

Kronikk

Den russiske krigsøkonomiens dager er talte

Kommentar

Krigstrette demokratier?