Kommentar
SPILLET OM UKRAINA: Mye tyder på at det igjen blir en tvekamp mellom Joe Biden og Donald Trump i USAs presidentvalg. Mange republikanere er skeptiske til det amerikanske Ukraina-engasjementet og slik kan krigen i Ukraina bli et kappløp frem mot valget.
Tegning: Inge Grødum.
Krigstrette demokratier?
Ukraina taper krigen hvis støtten fra de vestlige demokratiene smuldrer opp.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Da britenes ferske utenriksminister David Cameron la sitt første utenlandsbesøk til Kyiv, var det for «å vise at Ukraina ikke er glemt». Og da Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius nylig varslet en dobling av militærstøtten til Ukraina, var det også «for å vise at krigen ikke er glemt».
Hverken handlingene eller ordvalget er tilfeldig. Det er heller ikke bekymringen som ligger bak.
For det brer seg en stemning i de vestlige demokratiene om at støtten til krigen i Ukraina nærmer seg et vendepunkt. De siste månedenes harde kamper kan ikke skjule at man langt på vei står overfor en stillingskrig. Den kan bli langvarig.
Sommerens offensiv har ikke ført til det gjennombruddet Ukraina og landets støttespillere håpet på. Det setter vestlig støtte til Ukraina på prøve. Ikke minst gjelder det i USA.
Og det er nettopp dette Putin-regimet har ventet på. Eller som forfatteren Jade McGlynn beskriver det:
«Kreml kan se en klar vei fremover og maler ned UKraina mens det venter på at vestlig motstandskraft og forsyninger skal tørke opp».
Altså spekuleres det i Moskva på en slags «demokratisk svakhet» hos oss. En tro på at vestlig utholdenhet ikke er spesielt slitesterk når det begynner å røyne på. Og en bevissthet om at krigstretthet er et fenomen som når demokratiene før det når autoritære stater.
I Kreml trenger man jo ikke å ta hensyn til åpne samfunnsdebatter og frie valg.
USA en avgjørende brikke
Selvsagt er det USA som er den viktigste brikken i dette spillet. Amerikansk økonomisk og militær støtte har vært avgjørende for den ukrainske krigføringen.
Og nettopp der har «en krigstretthet begynt å gjøre seg gjeldende», skal vi tro professor Gerard Toal som i november var gjest på NUPIs Russland-konferanse i Oslo.
Dessverre tyder mye på at professoren har rett.
Meningsmålingenes nakne tall forteller om en synkende støtte blant amerikanske velgere til å hjelpe Ukraina. 41 prosent av amerikanerne mener støtten er for stor, viser Gallups oktobertall.
Det er en økning fra 29 posent i juni. Men fortsatt mener 33 prosent at hjelpen er på riktig nivå, mens 25 prosent mener USA ikke gjør nok.
61 prosent av amerikanske velgere mener imidlertid det er riktig med en tidsbegrensning på YSAs finansielle støtte til Ukraina. Det er et signal om hvilken vei dette går.
President Volodymyr Zelenskyj ble mottatt som en helt da han for et drøyt år siden gjestet USA. Da han kom tilbake nå i september, var mottagelsen langt mer nedtonet.
Og om mindre enn et år er det presidentvalg. Der tyder det meste på at det igjen blir en tvekamp mellom Joe Biden og Donald Trump. Akkurat nå leder Trump på målingene.
Det vil være en hevngjerrig Donald Trump som i så fall vil overta det amerikanske statsroret.
Fra hans forrige periode huskes en president helt uten dypere forståelse for det transatlantiske samarbeidet. Han truet til og med å trekke USA ut av Nato. Med sitt oppblåste ego har Donald Trump hevdet han bare trenger 24 timer på å få slutt på krigen i Ukraina.
Bak seg har han republikanske velgere der hele 84 prosent mener det må settes en tidsfrist for USAs støtte. Mange republikanere er skeptiske til det amerikanske Ukraina-engasjementet.
Slik må være musikk i Vladimir Putins ører. Og slik kan krigen i Ukraina bli et kappløp frem mot det amerikanske valget.
Et eksistensielt spørsmål for Europa
Det er i dette perspektivet vi må minne oss selv om hva som står på spill.
Én ting er at krigen står mellom frihet eller tyranni som fremtidens bunnplanke i det ukrainske samfunnet.
Like viktig er at en fredsløsning som påtvinges ukrainerne, legger veien åpen for mer aggresjon. Det er i vår demokratiske og sikkerhetsmessige egeninteresse at Ukraina vinner.
Alt annet kan stimulere de nye tsarene i Kreml til nye trusler og mer aggresjon.
Det er derfor mange – med Jens Stoltenberg i spissen – fremstiller dette som et eksistensielt spørsmål også for resten av Europa. «For hvis Putin vinner, er det en tragedie for ukrainerne, men det er også farlig for oss», er advarselen fra Natos generalsekretær.
Det britiske Kyiv-besøket og den økte tyske støtten er tegn på at dette alvoret fortsatt er der.
Men i liberale demokratier må også velgerne være villige til å bidra og betale sin del av prisen. Det er faktisk opp til oss å gjøre det russiske håpet om manglende utholdenhet til skamme.
