En ny sikkerhetsarkitektur for Europa krever mer enn at Nato går i tenkeboksen

Det er ikke lett å være optimist i dagens situasjon når tanken dveler ved fremtiden for det kontinentet vi tilhører. Vi har god hjelp av våre forskere og fagfolk til å se utfordringene, heldigvis, for vi utsettes hver dag for en strøm av beskrivelser og vurderinger som ikke er lett å plassere i spennet fra statsdrevet propaganda til objektive rapporter.

Selv våre egne eksperter kan selvsagt påvirkes av følelser i en krig som hver dag presenterer råskapen for dem, som for alle andre, men kunnskaper og analytisk evne demper og fjerner dette i større grad enn hos journalister og politikere, som er tilbøyelig til å tenke mer i retning av overskrifter som fenger, på godt og vondt.

Det er ikke alltid greit å fremheve enkeltpersoner i en slik sammenheng, men når man har levd så lenge og opplevd så mange personligheter i militære roller – på alle nivåer – som jeg har gjort, må det være tillatt å peke på oberstløytnantene Palle Ydstebø og Geir Hågen Karlsen. Makan!

Dette «radarparet» har gjort så mye for et positivt omdømme for Forsvaret at det forhåpentligvis utbalanserer mye av den negative oppmerksomhet vi har hatt de siste 18 måneder. På det sivile området er det en stor flora av dyktige forskere som gjør seg gjeldende, både statsvitere og historikere. Også diplomater slår til.

Bør bli historisk

Tidligere Nato-ambassadør Kai Eide gir i en kronikk i Aftenposten 9. september en dyster, men godt fundert beskrivelsen av fremtidsutsiktene for det europeiske kontinentet. Hans gjennomgang av de utfordringer – flere kan kalles hindre – som må møtes og overvinnes langs et diplomatisk spor for å få slutt på krigshandlingene i Ukraina og komme over i en forhandlingsfase om fred, gir assosiasjon til «Catch-22». Vel å merke, dersom presidentene Vladimir Putin og Volodymyr Zelenskyj skal få de kravene innfridd, som de setter som forutsetning for å sette seg ned ved forhandlingsbordet.

Kronikk

Hemmelighetskulten

Nato skal i tenkeboksen, og det bør bli historisk, skriver Eide. Han peker på at oppgaven nå bør være å definere en ny dagsorden og finne frem til, eller skape, egnede fora for nye forhandlinger. Men, er det egentlig behov for å skape nye, egnede fora? Det eksisterer en organisasjon som kan håndtere dette, som favner alle europeiske stater, alle tidligere sovjetrepublikker, samt USA og Canada.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble i 1995 etablert som permanent sekretariat, med sete i Wien, for det arbeid som til da hadde skjedd i regi av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), med omfattende engasjement og virksomhet, som bygger på prinsippene i Helsingforserklæringen av 1975. Udelelig sikkerhet for medlemslandene og prinsippet om at ingen stat skal kunne øke sin sikkerhet på bekostning av andre stater, samt løsning av konflikter ved fredelige midler, er viktige prinsipper som har spesiell relevans nå.

Demokrati på defensiven

OSSE er allerede i tenkeboksen om Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur, men er kommet i skyggen av forsvarsalliansen, Nato. OSSE dekker flere dimensjoner av sikkerhetsbegrepet enn det Nato representerer, blant annet konvensjonell nedrustning, konflikthåndtering og, ikke minst, menneskerettigheter; det er dimensjoner som hører hjemme i en tenkning om kontinentets fremtid. Det er store bevegelser i samfunnene, og store forskjeller politisk, økonomisk og kulturelt, både landene imellom og innenfor de enkelte land. De liberale, demokratiske krefter er på defensiven i urovekkende mange europeiske land.

Noen vil hevde at OSSE mislyktes i sin rolle i forhandlingene høsten 2014 og inn på nyåret 2015 - forhandlinger som skulle hindre at konflikten mellom Russland og Ukraina utviklet seg til åpen krig. OSSE hadde regien i forhandlingene, som fant sted i Belarus’ hovedstad, Minsk, og OSSE bemannet observatørkorpset som skulle overvåke avtalens etterlevelse. Det skyldtes på ingen måte OSSE at Minsk 1- og den reviderte Minsk 2-avtalen brøt sammen; det skyldtes ene og alene de stridende parters manglende motivasjon for å gjennomføre avtalens bestemmelser. Det bør understrekes at det gjaldt begge parter.

Meninger

En ukrainsk seier er det minst farlige for verden

Nato, med USA i spissen, har ikke fremstått som pådriver langs det diplomatiske spor etter krigsutbruddet, med unntak av litt fransk og tyrkisk solospill, men organisasjonens medlemsland har gjort en formidabel innsats i understøttelsen av Ukraina, militært og finansielt - bortsett fra Ungarn.

Om Nato-medlemskap for Ukraina «i bytte» med avståelse av ukrainske landområder til Russland er en del av det som diskuteres i Natos tenkeboks, slik «høyttenkningen» fra stabssjefen ved Natos generalsekretærs kontor kom til uttrykk i en paneldebatt under Arendalsuka kan tyde på, lover det ikke godt, etter min mening.

Det skurrer nok også hos Kai Eide – slik jeg leser ham. At uttalelsen var et «slip of the mind» er vel lite sannsynlig for en person i en slik stilling; mer sannsynlig var det en prøveballong, en test for å høre reaksjoner. («The Spiro Agnew effect», for dem som husker tilbake til amerikansk politikk under president Richard Nixon tidlig på 1970-tallet).

Må kunne tenke «forbi» Putin

Nå har en amerikansk diplomat, Michael Carpenter, USAs faste utsending til OSSE, innvarslet at nytenkning kan være på gang i Washington DC, i hvert fall i utenriksdepartementet. I et intervju, presentert i magasinet Defense News 8. september, sier han: «European nations will need a new security architecture on their continent once the war in Ukraine ends, and the Organization for Security and Co-operation in Europe should help lead the way».

Nyheter

Kvinnelige soldater i Ukraina får egne uniformer

Han forutsetter riktignok at Ukraina må vinne på slagmarken før en ny arkitektur kan tegnes. Noe annet kan han vel ikke si, om han ønsker å beholde jobben i Wien. Interessant er det, uansett – for det må kunne gå an å tenke «forbi» Putin, og appellere til russiske aktører som nå hvisker sin misnøye med krigens gang i krokene i Kreml, og til vanlige russere som reagerer på krigens konsekvenser, som lenge var fjerne, men som nå rykker nærmere i folks hverdag og derved gjør seg gjeldende i folks refleksjoner og samtaler i nære relasjoner.

Når ytterligere 420.000 menn i sin beste alder nå skal rekrutteres til de væpnede styrker, i tillegg til de 420.000 som allerede er ved fronten, og de cirka 200.000 som er drept og såret, så merkes det i hundretusener hjem og titusener bedrifter – og ikke lenger bare på landsbygdene og i fjerntliggende regioner.

Ulykkens omfang må begrenses

Allerede ved valget i Russland neste år, da også Putin er på valg (sic), kan det komme kraftige reaksjoner. Når alle partier og kandidater, som ikke eksplisitt støtter krigføringen, forbys å delta, og det å avgi stemme betyr at man støtter Putin og hans krigføring i Ukraina, kan det komme til å koke over for mange.

Spørsmålet er om noen vil ha mot til å kanalisere kraften i en eventuell oppstand, slik at den får et politisk resultat. Uansett hvor lenge Putin blir sittende, og hvor lenge krigen vil vare, bør et engasjement fra OSSE ønskes velkommen. Det er ikke bare middelalderske, brutale krefter som råder grunnen i det russiske maktapparat og byråkrati.

Vi så glimt av noe bedre under generalsekretær Nikita Krustsjov på 1960-tallet, enda tydeligere under Michail Gorbatsjov på 1980-tallet, og et glimt som dessverre sluknet (eller skal vi si druknet) i Boris Jeltsins inkompetanse og alkoholisme på 1990-tallet. Vladimir Putin dro dette tilbake til middelalderen, og ble en ulykke for Russland.

Nå er utfordringen å sørge for at ulykken begrenses i omfang, og for at det demokratiske Europa ikke bare overlever, men kan lære av den støkken Ukraina-krigen satte i alle europeere, og bygge sikkerhet for fremtiden etter en arkitektur som tåler påkjenningene bedre enn den vi har hatt de siste tre decennier.

Morgendrillen

Oddmund ble kalt den eneste «pansrede» Nato-statssekretæren etter at fallskjermhoppet gikk galt