Oddmund ble kalt den eneste «pansrede» Nato-statssekretæren etter at fallskjermhoppet gikk galt

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Når, og kanskje viktigst, hvordan står du opp om morgenen?

– Jeg har en indre vekkeklokke, som aldri har sviktet meg; så jeg har alltid stått opp når jeg må. Det normale er likevel rundt klokken 07.00. Men jeg må innrømme at det har sklidd ut litt etter at jeg ble pensjonist, og nå er det litt slik som en fenrik sa til troppen sin ved avslutningen av en feltøvelse: «Karer, i morgen står vi opp når vi våkner, og så går vi når vi er klare.»

– Dessverre hørte kompanisjefen hva han sa, og det ble en svak tjenesteuttalelse på fenriken det året.

– Litt tøy og bøy og rulling med hoftene for å få stivheten ut av kroppen, og så teste balansen ved å stå på ett ben når sokkene dras på. Går det bra så er det en fin start på dagen for en alderstegen herre.

Hva er det første du gjør?

– Jeg setter på vannkokeren for å lage te til min kone (som drikker utrolige mengder te hver dag) og lager kaffe til meg selv. Litt assortert frukt hører med. Frokost inntar vi som regel ikke før i 9-halv 10-tiden. Livet som pensjonist er kraftig undervurdert av yngre mennesker.

Når starter arbeidet?

– «Arbeid» i min alder er å holde seg i form, fysisk og mentalt, og ellers gjøre det man har lyst til. Før frokost er det å sjekke innholdet i de cirka 30 e-poster som ligger i innboksen hver dag fra medier, forskningsinstitusjoner og ressurspersoner som jeg har valgt ut over mange, mange år fordi jeg stoler på etterrettelighet hva omgangen med fakta angår, og som dekker mine interesseområder. Deretter cirka en halvtime med manualer, strikk og situps for å holde det krypende forfall av bicepser, rygg- og magemuskulatur i sjakk lengst mulig. Jeg prøver å unngå møter og andre avtaler før klokken 10.00. Jeg vet det høres slapt ut, men bare vent – de ungskrottene som leser dette vil se det annerledes når den tid kommer.

Pensko eller feltstøvler?

– Jeg trivdes bedre med feltstøvler enn pensko til uniform i de 15 årene det var aktuelt. Senere har det vært gode «gå-sko» som foretrekkes for mine daglige turer på en times tid, ofte til og fra møter i Oslos sentrale deler (bor på Sogn), og ellers godt fottøy som er tilpasset turer i Nordmarka eller på fjellet, til fots eller på ski.

Pumpe jern eller løpe maraton?

– Det er blitt mere pumping enn løping for meg etter at et fallskjermhopp gikk galt i august 1984, og en av de store rygghvirvlene brast. Det grodde sammen i løpet av seks uker på Ullevål sykehus, men jeg ble ganske stiv, og legens ordre var tindrende klar: Ingen løping! Ikke jogging, heller! Gå! Gå mye! Det passer jo egentlig veldig bra for en infanterioffiser.

– En historie må jeg fortelle. Jeg måtte gå med korsett i seks måneder etter sykehusoppholdet, bestående av metall innsydd i solid stoff. Det satt så tett at det ikke ble lagt merke til av andre enn dem som visste at jeg ikke hadde lagt på meg så kraftig oventil – og det knirket ved alle bevegelser. Under et møte i Natos høynivågruppe for kjernefysisk planlegging (Nato NPG), hvor jeg deltok som statssekretær i Forsvarsdepartementet, bemerket den greske viseforsvarsministeren at det kom noe rare lyder i høyttaleranlegget hver gang den norske statssekretæren hadde ordet. Da kom det fra møtelederen, Richard Perle (Assistant Secretary of Defense for Global Strategic Affairs), som visste om mitt uhell og om korsettet: «Didn’t you know, Sir? Our Norwegian colleague is the only armored state secretary in Nato. It’s his armor at work under his suit you’re hearing.»

Beste triks for velferd på øvelse?

– Blir du svett under dagens strabaser, og kuldegradene antas å komme på kvelden og om natten, må du søke å gå deg tørr før du går i bivuakk og kryper i soveposen. Og – ta for all del ikke støvlene inn i soveposen! Og så er det denne sjokoladen, da – om du ikke akkurat trenger det selv som troppsbefal, så er det alltid en som trenger å få en sjokoladebit dyttet inn i munnen der hen sliter med å tråkke spor eller dra en tung pulk. Det er velferd for både giver og mottaker – og du risikerer å bli populær.

– Det finnes andre strabaser også, selvsagt – selv for artillerister og kavalerister, har jeg hørt.

– Det følger velferd med god hygiene. Uansett vær- og føreforhold bør såpe, tannkrem og -børste være lett tilgjengelig (jeg hadde det alltid i lomma på feltuniformen).

Rareste kulturkrasjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

– Hvem hadde ikke hørt om og sett de italienske alpejegere, med fjær i hattene og som løp i takt under parader. Under opptakten til en fellesøvelse i Indre Troms på forsommeren 1967 med deltagelse fra flere Nato-land, ble en avdeling av italienske alpejegere – jeg mener å huske at de hadde Susa Alpina i avdelingsnavnet – forlagt innenfor leirområdet til Bn I/Brig N på Setermoen. På en fin, gressbevokst slette sto 16-mannsteltene, mellom brakkene og Barduelven. Noe kratt og busker bekranset sletten, også langs elven. Jeg var der som løytnant og sjef for en selvdrevet, tung bombekastertropp.

– Teltleiren hadde alle fasiliteter, selv om feltlatrinene og tissegropene ikke var spesielt godt skjermet. Det var jo ikke kvinnelige soldater i rekkene den gangen, men hvem kunne ane at disse alpejegerne var preget av sjenanse – ja, grensende til bluferdighet. Det så etter hvert ganske grisete ut i buskene rundt leiren.

– Så skjer det. BnIs S-4 var en kortvokst, hissig type. En dag kom han i godt driv inn i sentrum av teltleiren, bærende på en tom appelsinkasse. Han plasserte kassen på bakken, besteg den med litt møye, og viftet inviterende med armene mens han brølte: «Come here! Come here! I have important message!» Alpejegerne skjønte nok ikke hva han sa, men armbevegelsene var entydige, så de kom og så nysgjerrig på den norske kapteinen, som hadde en ansiktsfarge lik den romerske feltherrer hadde under inntog i Roma etter seier over fienden, om de ble bevilget «triumf» av senatet.

– «Listen! No pissing in the river, and no shitting on the flat area, forbanna apekatter! Understood?» «Apekatter» var ikke rasistisk ment, for den karakteristikken brukte S-4 på alle som gjorde dumme ting, slik han så det. Da han hadde tatt kassen under armen og var på vei ut av teltleiren, kom de første klappsalvene fra alpejegerne, og så kom ropene: «Bravo – bravo, capitano!» Italienerne trodde visst at de hadde hørt den flotteste, og korteste appell - noen gang.

Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Blant de levende må det bli generalløytnant (p) Robert Mood. Jeg deler så mye av hans verdisyn generelt og hans syn på lederskap spesielt at det ville vært en høydare å dele en feltrasjon med ham (eller gjerne «død-mann-i-boks», som vi nøt fra tid til annen i min tid når værforholdene hindret forsyninger å nå oss).

– Skulle jeg velge blant dem som har gått ut av livet, må det bli Joachim Rønneberg. Og da skulle feltrasjonen blitt inntatt i hytten «Jansbu» på Hardangervidda, der han holdt til de første dagene med Gunnerside-teamet sitt etter å ha blitt sluppet i fallskjerm med alt utstyr ganske langt nord i forhold til målet, i full snøstorm. Der var jeg i 2018 for å minnes tungtvannsoperasjonen som fant sted 75 år tidligere, sammen med kullkamerater fra KS. På veien til Jansbu (vi brukte to dager fra Fagerheim fjellstugu ved RV7), snakket jeg med Rønneberg over telefon fra toppen av Dagfiskenuten, et par-tre kilometer nord for Jansbu - det eneste stedet i området med dekning – etter avtalt samspill med en medarbeider i Møre og Romsdal NRK. Det var stort. Rønneberg smilte, ble jeg fortalt, da jeg sa hva jeg mente om grunnene til at operasjonen ble så vellykket. Rønneberg døde bare noen måneder etter dette, nesten 100 år gammel.

– Joachim Rønneberg var en lederskikkelse av stort format, som hadde i seg alt det dagens sersjantbefal og offiserer bør strebe etter i sine ansvarsfulle gjerninger for land og folk.

Smartklokke – yay or nay?

– Vet ikke hva smartklokke er. Skal spørre et av barnebarna ved anledning; så jeg hopper til neste spørsmål.

Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– For min «arbeidsplass» er utfordringen å holde de små grå i sving så lenge som mulig, slik at oppsamlede erfaringer og kunnskap som utdanning, posisjoner og oppdrag gjennom et langt liv har gitt meg av innsikt og oversikt kan komme til nytte for nye generasjoner. Så min arbeidsplass er der hvor jeg kan skrive innlegg i Forsvarets Forum og andre aviser og plattformer, som det heter nå. Å legge ut egne syn og kommentere andres på Facebook er jeg også blitt ganske fortrolig med. Melder det seg «tullinger» med all verdens snåle synspunkter på det jeg selv legger ut, er det en funksjon som kalles «blokkere», som er sterkt å anbefale. Livet er for kort til å forholde seg til søplete tankegods, har jeg funnet ut. Ytringsfrihet er dog en viktig verdi i sunne demokratier – up to a point! Jeg lar spørsmålet om koranbrenning ligge her.

– Med et «nytt» Russland under Putins ledelse, med en konstruert statsideologi som stappes inn i hjernen på befolkningen generelt og skoleungdom og studenter spesielt om Russland som forvalter av en sivilisasjon på vei opp og frem, i et historisk oppgjør med en gammel og dekadent sivilisasjon, Vesten, som er på vei utfor stupet, må vi stålsette oss for et naboskap, særlig i nordområdene, som blir svært krevende i årene som kommer. Selv om klimaendringene burde hatt vår fulle oppmerksomhet og sett investeringer som langt overgår det vi bruker på militært forsvar, må vi rett og slett sørge for at vi klarer begge deler. Regjering og storting står foran nødvendige omstillinger i tenkesett og prioriteringer som jeg dessverre er i tvil om de makter å håndtere. Som «free spirit» akter jeg å bidra så godt jeg kan til å promotere politikere og politikk som viser vilje og evne til å trå utenom «the platform of conventional wisdom». Potensialet er der, det er jeg sikker på.