Forsvaret må innse at kultur også er et sikkerhetsspørsmål

Det er og blir et paradoks at Forsvaret fremdeles er en reaksjonær mannsbastion som ikke henger med i tidens utvikling, skriver forsvarsforsker Hanne Eggen Røislien.

Spørsmålet må stilles: Er Forsvarets kultur god nok? 

Jeg er kvinne. Jeg jobber i Cyberforsvaret. Og jeg skal se nærmere på nettopp cyber (det digitale rom, IKT-systemer) og kjønn. Begge deler har med kultur å gjøre. I en tid da Forsvaret har blåst liv i totalforsvarskonseptet (økt støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn) og tatt til orde for økt samhandling og samarbeid internt, er det grunn til nettopp å se på hvordan denne samhandlingen fungerer. 

Cyberdomenet, så vel som kjønnsbalansen, forutsetter at Forsvarets kultur i større grad er fleksibel, åpen for endringer og mer frigjort fra rigide tradisjoner. For å møte dagens nye trusselbilde er det viktig både å kunne samarbeide, ha tillit til hverandre og å kunne ta til seg nye impulser. Derfor er det avgjørende at både cyber og kjønnsmangfold er naturlig integrerte deler av Forsvarets kultur.

NB: Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for tidsskriftet Samtiden, nr. 1, 2020.

Nye utfordringer

Ny teknologi og en ny verdensorden gjør at Norges sikkerhetssituasjon er i ferd med å endres. Derfor går Forsvaret jevnlig seg selv etter i sømmene og vurderer hvorvidt nye grep må tas. 8. oktober 2019 la forsvarssjefen frem sitt Fagmilitære råd (FMR), som kartla hvordan Forsvaret bør se ut i fremtiden for å kunne løse oppdragene det er satt til å løse. I mandatet fra regjeringen som ble lagt til grunn for oppnevnelsen av rådet, heter det: «Norges sårbarhet øker i takt med at trusselbildet forverres […] Den militærstrategiske situasjonen i våre nærområder er betydelig forverret siden 2014. Virkemiddelbruken øker i styrke og omfang, og vi utfordres på flere områder. For å sikre norske interesser må vi ha et sterkt og troverdig forsvar.»
Derfor er det underlig hvordan respekt for både kvinner og menn er blitt et kultur- og verdispørsmål som utelukkes fra diskusjoner om sikkerhet
Med dette som bakteppe skisserer FMR fire alternativer (A, B, C og D) for fremtidens forsvar. Alternativ A er det høyeste ambisjonsnivået og det forsvarssjefen anbefaler; Alternativ D er det laveste. De fire alternativene fremhever ressursbehov, både materielt og økonomisk, så vel som antall personell. Det trekker også frem at Forsvaret har et behov for å forsterke sin evne til å håndtere den stadig økende bredden og intensiteten av sikkerhetsutfordringer som cyberdomenet medfører.

Men: Ingen alternativer omtaler kulturelementet.

Faktisk nevner de ikke ordet «kultur» en eneste gang. Er dette uttrykk for en forståelse av at kultur ikke er så viktig? Eller er det tatt for gitt at Forsvaret har en kultur som sitter i personellets ryggmarg, at den bare «er der»? Eller sender dette et signal om at vi ikke skal legge så mye vekt på denne kulturen og heller bare trekke den frem i festlige lag, der vi står oppstilt med uniformer, pent på rekke og følger Forsvarets nøye dikterte ritualer?

Hadde det vært så vel.

Omtrent på samme tid som FMR ble lagt frem, gjennomførte Forsvaret en spørreundersøkelse blant alle ansatte og vernepliktige for å kartlegge mobbing og seksuell trakassering (MOST). Undersøkelsen viste at mens Forsvaret har uttalt nulltoleranse for mobbing og seksuell trakassering, var tallene ikke bedre der enn i befolkningen for øvrig. Dette fikk sjefen for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, til å uttale at hun «er rystet over resultatene fra årets undersøkelse». Hun fremhevet også at oppdragsløsningen i Forsvaret er helt avhengig av at de ansatte har tillit til hverandre: «Våre kjerneverdier respekt, ansvar og mot gjelder for oppdraget og for hverandre.» 

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen konstaterte på sin side at «Forsvaret har behov for de beste, og da trenger vi begge kjønn». Og sjefen for Sjøforsvaret, Nils Andreas Stensønes, uttalte følgende: «Mobbing og seksuell trakassering er et samfunnsproblem som også rammer oss, men det er ikke verre i Sjøforsvaret enn andre steder. Konsekvensene er imidlertid større hos oss. Vi jobber sammen i tette miljøer over lang tid, og vi må kunne stole på hverandre når situasjonen krever det ytterste av oss. Derfor har vi iverksatt en rekke tiltak fra personellet møter hos oss og gjennom hele tjenesten.»
Forståelsen av kultur er slik sett for dårlig og må tas kraftig tak i om Forsvaret skal kunne leve opp til tidens krav og egne standarder.
Gitt alvoret i denne situasjonen, og at Forsvarets operative evne forutsetter en mer inkluderende kultur, bør man vel kunne anta at Forsvaret lever opp til verdigrunnlaget det forfekter? Eller? Forsvaret har jo ikke bare som oppdrag å ivareta sikkerheten og friheten vår i tilfelle en krig skulle bryte ut. Det har også påtatt seg å verne om våre viktigste verdier, som demokrati, ytringsfrihet og likeverd. 

Forsvaret fremhever selv at det skal «gjenspeile samfunnets mangfold. I et moderne forsvar har mangfold en egenverdi». Andre deler av det uttalte verdigrunnlaget til Forsvaret er at alle mennesker har iboende verdi, uavhengig av bakgrunn, egenskaper og prestasjoner. Forsvaret holder til og med jevnlig kurs i etikk for alle ansatte. Derfor er det underlig hvordan respekt for både kvinner og menn er blitt et kultur- og verdispørsmål som utelukkes fra diskusjoner om sikkerhet, mens mer «harde» disipliner som cyber, ikke gjør det. Forståelsen av kultur er slik sett for dårlig og må tas kraftig tak i om Forsvaret skal kunne leve opp til tidens krav og egne standarder.

****

Året er 2017. #metoo-kampanjen går verden rundt. Mektige menn får skjeletter dratt ut av skapene. I Sverige starter de svenske forsvarskvinnene sitt opprop #givaktochbitihop. I det norske forsvaret forblir det stille. I 2018 fortalte Forsvarets forum om fire forskjellige kvinner i Forsvaret. Les deres historie her

****

Betydningen av samhold

Kultur er avgjørende for trivsel, ytelse og samhold. Bedrifter har for lengst innsett at for å lykkes må man skape en bedriftskultur som fremmer trivsel. Trivsel på arbeidsplassen har mye å si for hvordan oppgavene løses. Dersom de ansatte trives, gjør de jobben sin bedre, og bedriftene blir flinkere til å løse oppgavene sine. Med andre ord kan man sette et slags likhetstegn mellom trivsel og suksess i business. For å trives må de ansatte oppleve at de er del av et fellesskap. Det betyr ikke at alle må jobbe i team og være glad i gruppearbeid, men at de ansatte opplever at de er del av en helhet, der deres innsats verdsettes og er meningsfull.

I militærsosiologien er det vanlig å snakke om dette i forbindelse med begrepet cohesion, samhold. Samholdet tuftes enten på gruppens lojalitet og sosiale integrasjon (group cohesion), eller på at gruppens medlemmer deler et felles mål som de jobber sammen for å nå (task cohesion). Sterkest blir kulturen når begge typer samhold er på plass; når det er trygt og trivelig å gå på jobb sammen med kollegaer som jobber for å realisere det samme overordnede målet. Uten at noe av dette er til stede, blir hverdagen utrygg, uforutsigbar og meningsløs, og de ansatte blir mindre produktive. De ser ikke poenget med å være på jobb eller opplever ikke at innsatsen deres verdsettes. Da klarer de ikke å løse oppdragene sine. Uten en kultur som fremmer samhold, klarer de ansatte med andre ord ikke å gjøre det de skal over tid.
Det er og blir et paradoks at Forsvaret fremdeles er en reaksjonær mannsbastion som ikke henger med i tidens utvikling.
Kultur er dessuten svært viktig for å skape, utvikle og opprettholde merkevaren. Den gir organisasjonen identitet. En organisasjon er gjerne kjent for sin kultur, for det er nå engang slik at steder der det er trivelig å jobbe, også tiltrekker seg folk. En positiv kultur fremmer et sunt forhold mellom de ansatte og bygger en emosjonell tilknytning til bedriften, en følelse av enhet. Den motiverer de ansatte til å prestere.

Kultur er ikke bare det som synes. Kultur er som personlighet: verdier, tro, underliggende antagelser, interesser, oppdragelse og vaner som dikterer din og min oppførsel. Neste gang du hører noen si «det er slik vi gjør ting her», «ritualene til selskapet vårt», «klimaet på jobb», «belønningssystemet», «våre grunnleggende verdier» og lignende – så er det kulturen de refererer til.

Derfor er det alt annet enn lemfeldig synsing å hevde at også for Forsvaret er og bør kultur være viktig. I en debatt mellom Cyberforsvarets generalmajor Inge Kampenes og politidirektør Marie Benedicte Bjørnland 14. august 2019 fremhevet begge behovet for kulturell endring for å kunne håndtere trusselbildet Norge står overfor. På diplomatisk, men samtidig tydelig vis sa Bjørnland at det må en «kulturell- og ledelsesmessig reise» til: «Det handler om trygghet for nasjonen Norge», konkluderte hun.

«Vi er ikke vant til kvinner»

Det er og blir et paradoks at Forsvaret fremdeles er en reaksjonær mannsbastion som ikke henger med i tidens utvikling. Antropologer har i en årrekke forsket på de ulike sidene ved kulturen i Forsvaret og observert mange av de samme trekkene: En maskulin krigerkultur som gjør det vanskelig å inkludere og integrere mangfold, og som også gjør at det er vanskelig å introdusere nye ideer. Det er veldokumentert at det er et godt stykke igjen før kvinner i Forsvaret føler seg inkludert i den rådende fellesskapskulturen.

Det som fortsatt gjelder i Forsvaret, er muskler og mørke stemmer, hvem som kan løpe lengst og holde ut lengst, svette mest og ta flest pull-ups. Forsvaret har fortsatt fysiske tester som opptakskrav, også for personell som skal jobbe med cyber. Det er også et rungende flertall menn i organisasjonen: Kvinneandelen som avtjente førstegangstjeneste i fjor, er på rundt 28 prosent. 33 prosent av de sivilt ansatte i Forsvaret er kvinner, og bare 11 prosent av offiserene er kvinner. Tallene er fremdeles lavere enn ønskelig.

Samtidig har altså Forsvaret et uttalt fokus rettet mot inkludering og mangfold. I årsrapporten for 2018 står det: «Behovet for mangfold har bakgrunn i behovet for økt kompetanse, operative hensyn og et ønske om å speile samfunnet vi er satt til å forsvare. Mangfold, riktig kompetanse og et godt arbeidsmiljø preget av likeverd, er viktig for effektiviteten til organisasjonen og våre operasjoner.» Videre slås det fast at Forsvaret jobber aktivt for at det ikke skal være strukturelle, funksjonelle eller kulturelle hindre for at organisasjonen og personellet skal fortsette å utvikle seg og løse oppgavene på best mulig måte. 

Det er en politisk målsetting å få flere kvinner inn i Forsvaret, og det har vært knyttet forhåpninger til at innføringen av allmenn verneplikt i 2014 endelig skulle få bukt med en ekskluderende, mannssjåvinistisk kultur. I et innlegg i Forsvarets forum fra 2018 kommenterer antropologen Ivar Gussgard dette slik: «I den grad kvinner (som i utgangspunktet hadde et betydelig, symbolsk handicap qua kvinner) ble ansett som krigere, var dette avhengig av at kvinnene tilpasset seg og emulerte de maskuline krigeridealene. Med andre ord manglet det en kulturell likestilling av kvinner og menn, og mennenes symbolske (og praktiske) dominans syntes å være tett knyttet til selve oppfatningen av hva det vil si å være soldat.

Diskusjonen om kulturelle endringer og inkludering av kvinner kan ofte fremstå som en catch 22-problematikk. Må det flere kvinner til for å skape en mer mangfoldig og endringsvillig kultur? Eller vil økt oppmerksomhet på behovet for en kulturell endring medføre at kvinnene blir mer inkludert?

Forsvaret og #metoo

I kjølvannet av MOST-undersøkelsen skrev journalist Martin Sandal følgende i Soldatnytt: «Glemmer man å oppføre seg når man kommer inn i Forsvaret?» Han nevner at én kvinne har blitt slikket i øret, en annen kvinne ble spurt av vaktkommandøren om hun kunne tenke seg å ha sex i militærleiren. Det kan virke som om Forsvarets #metoo-oppgjør kommer noen år etter andre institusjoners og sektorers oppgjør. Kulturinstitusjonene er allerede inne i sluttfasen i rettsoppgjørene sine. I Forsvaret er det mer enn nok historier å øse av til at det bør være hevet over enhver tvil at Forsvaret har et institusjonelt problem.

«Men det er ikke så lett for dem. Du får oppdra dem litt, de er ikke klare», sa en kollega til meg, om noen mannlige kollegaer et sted i forsvarssystemet. «De kan virkelig trenge litt oppdragelse.» Ja vel, tenkte jeg. Jeg får oppdra dem litt, da. Eller, vent litt. Skal jeg oppdra dem? Dem rundt meg? Forsvaret? Det kan godt være at det ikke var ment slik, at det kollegaen min sa ikke betydde at jeg faktisk skal oppdra dem. At det bare var et slags lite hjertesukk om at noen må ta grep. At noen må sørge for at folk skjerper seg. Men problemet kollegaen min henviste til, er like fullt høyst reelt.

Jeg vet at jeg langt ifra er den eneste kvinnen i Forsvaret som har hørt menn besvare spørsmål og utfordringer knyttet til kjønn omtrent slik: «Vi er ikke så vant til kvinner.» Som jo er et litt gøyalt utsagn, gitt at de snakker om rundt regnet halvparten av jordens befolkning. Muligens mener de at de ikke er vant til kvinner i Forsvaret, men så fremt de er vant til kvinner overalt ellers i samfunnet – er det da så vanskelig å ha dem rundt seg også i Forsvaret?
Både kjønn og cyber handler fundamentalt sett om en evne til å være åpen og fleksibel.
Selv blir jeg ikke vant til mannlig nedlatenhet. Nå mener jeg naturligvis ikke at vi kvinner er ofre og menn notoriske slabbedasker. Alle må oppføre seg ordentlig mot hverandre. Det er helt åpenbart. Men det er nå engang slik at menn utgjør en voldsom majoritet i Forsvarets rekker. Det krever også at de må te seg skikkelig og ta et ekstra ansvar for å oppheve kjønnsforskjellene.

Kultur krever selvrefleksjon. Kultur krever at du ser deg selv i speilet, ser deg selv i øynene. Kultur krever rake rygger og omsorg for omgivelsene dine. Kultur krever at du sier fra om du ser eller opplever noe rundt deg som du ikke verdsetter. Det skal ikke finnes noen «lukkede rom» eller «isolerte hendelser». Det skal finnes bare et «vi». «Vi» rammes hvis noen tafser. «Vi» rammes når du forteller en kollega med en slengbemerkning at hun er mer å anse for et sexobjekt enn en fagperson.

Det usynlige

Cyberdomenet har åpnet opp verden for oss mennesker. Særlig internett har gjort at vi ikke lenger er like bundet av geografisk nærhet eller for den saks skyld tid. Vi kan kommunisere med folk langt unna, og en enkelt person med tilstrekkelig teknologisk kompetanse har mulighet til å utgjøre en trussel for en hel stat. Men mulighetene og frihetene som cyberdomenet tilbyr, har også en slagside som gir grunn til bekymring. Både Etterretningstjenesten og PST trekker frem cybertrusler og datanettverksoperasjoner som en av de mest kritiske sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Cyber er et eksempel på at Forsvaret trenger større fokus på det ikke-materielle og det ikke-tallfestede. Et problem med å telle styrke gjennom materiell, er at det holder oss fast i en «kald krig-mentalitet», som går ut på at de som har mest av noe, også er de sterkeste. Kall det gjerne en nostalgisk eller romantisk lengsel tilbake til en tid som strengt tatt var enklere å forholde seg til, rent matematisk. Hadde du mest, hadde du overtaket. Hadde du minst, hadde du tapt. Selv om ironien var at alle til slutt hadde så mye at alle tapte. Kan man utslette jorden noen titalls ganger, er det vanskelig å se for seg hvem som vant. Men dette er ikke poenget. Poenget er avskrekking, såkalt deterrence. Avskrekking er et veldig viktig militært virkemiddel. Muligheten til å bruse med fjærene i så stor grad at motstanderne får respekt, men også kjenner avmakt – og ikke våger å forsøke seg på et angrep.

I tidsalderen vi nå er inne i, er avskrekking blitt utfordrende. Noen mener det er umulig. For med cyber og teknologi flasher vi ikke lenger vår styrke. Vi har ikke engang mulighet til det. Vi vet kanskje ikke engang hva vår styrke – eller svakhet – er. Vi har mistet noen grunnsteiner i måten vi bedriver krigføring på. Når vi ikke vet hvem og hva vi forsvarer oss mot, er det rett og slett vanskeligere å forsvare seg. Vi kan ikke bygge opp en styrke på samme måte som før. Nye problemer og nye utfordringer medfører også at vi må stille oss spørsmålet om måten vi er vant til å løse dem på, er god nok.

Cyberdomenet tydeliggjør en rift mellom generasjonene i Forsvaret. De unge offiserene er langt mer fortrolige med en digital verden enn de eldre, fordi de er oppvokst i og med den. De snakker om det digitale på en helt annen måte, med et helt annet språk enn det deres eldre kollegaer og overordnede gjør. Potensielt kan dette svekke samholdet i Forsvaret. Akkurat som kultur, er cyber til dels usynlig og uhåndgripelig. Men siden cyber både er et sikkerhets- og kulturspørsmål, er det så viktig at Forsvaret griper tak i utfordringene med hvordan man skal forholde seg til det. Det er vanskelig å se verden på nye måter, uten samtidig å tape det velkjente av syne. Det er menneskelig å forsøke å holde fast ved det trygge, det velkjente, det forutsigbare. Men selv om det er godt og trygt, er det ikke nødvendigvis formålstjenlig.

HAR DU NOE PÅ HJERTET? SEND DEBATTINNLEGG, KRONIKKER OG ANNET MENINGSSTOFF TIL [email protected]

Er Forsvaret i konflikt med seg selv?

Både kjønn og cyber handler fundamentalt sett om en evne til å være åpen og fleksibel, å nærme seg endringer med positiv nysgjerrighet. Her er Forsvaret i en skvis. Forsvaret er institusjonen som med rette og uten at det virker for pompøst, kan benytte seg av slagordet «For alt vi har. Og alt vi er.» En institusjon med stolte tradisjoner, som hegner om ritualer, og som ikke lar seg affisere av hva som til enhver tid måtte være trendy eller utrendy. For eksempel er Forsvarets uniformer et tegn på enhet og kontinuitet. Samtidig ønsker altså Forsvaret å bygge en kultur som skal fremme mangfold og fornyelse. Er dette overhodet mulig?

Jeg har tidligere skrevet en doktoravhandling om det israelske forsvaret (IDF). Det er mye å si om hvordan IDF løser ulike oppdrag, men måten de håndterer kultur på er interessant. IDF har ikke bare som mandat å være Israels militære forsvar; de skal også sosialisere israelere inn i det israelske samfunnet. De har med andre ord «formet» israelere. I et immigrasjonssamfunn som Israel har det vært viktig å finne en felles institusjon som samler befolkningen, som gir grunnleggende språkopplæring og en felles erfaringsbase.

I Norge er situasjonen annerledes. Forsvaret skal ikke forme folk på samme måte. Det norske Forsvaret skal i større grad reflektere det norske samfunnet. Og det norske samfunnet er høyteknologisk og gjennomgår en omfattende digitalisering. Det er også et samfunn med svært høy grad av likestilling og likeverd.

Tradisjoner er i sitt vesen konserverende. Det er vel strengt tatt selve poenget med dem. At de skaper forutsigbarhet. I en tid med store endringer er tradisjoner kanskje ekstra viktig. Vi trenger faste holdepunkter. Vi trenger forutsigbarhet. Vi trenger at noe er slik «det alltid har vært». Vi må vite hva vi har å forholde oss til. Derfor er jeg ikke kritisk til behovet for tradisjoner. Ei heller til at tradisjoner konserverer. Men jeg lurer ofte på hvilke tradisjoner som er verdt å bevare, og hvorfor. Forsvarets grunnkultur jobber på mange måter mot seg selv. Forsvaret er en tradisjonsbærer, og noen av tradisjonene er basert på utdaterte idealer som motkjemper likestilling og mangfold. Derfor er det på tide at Forsvaret stiller seg spørsmålet: Hvilke kulturelementer er verdt å bevare, og hva bør vi strengt tatt la forbli i fortiden?