Debatt:
– Vi er allerede overvåket
Overvåkning fra staten lyder umusikalsk, men det trenger ikke å være det, skriver Nina Meldahl i Næringslivets sikkerhetsråd.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Når staten bruker overvåkning av borgere for å gjøre jobben sin blir det heldigvis alltid diskusjon. Denne gangen handler det om overvåkning av data vi generer gjennom bruk av telefon og apper. Det er hensiktsmessig at vi har en viss aversjon mot overvåkning fra myndighetene. Paradokset er at vi i praksis allerede er overvåket av en rekke private aktører vi frivillig gir fra oss data til, i bytte mot tjenester av ulik kvalitet og underholdningsgrad.
Mobiltelefoner leverer informasjon om hvor den befinner seg til tjenesteleverandøren, og slik vet man hvem som befinner seg hvor. Håndteringen av disse dataene fra private aktører viser ikke alltid imponerende ansvarsfølelse. Data selges og brukes kommersielt over en lav sko. Dette er attraktiv informasjon for eksempel for en butikk som kan bruke det til å sende målrettet reklame til potensielle forbrukere.
Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på debatt@fofo.no
Kan omgå reglene
De fleste forbrukere mangler kunnskap om, eller forholder seg lite til, hvordan dataen de leverer fra seg brukes. EUs General Data Protection Regulation(GDPR) er et godt tiltak for å sikre personvernet vårt når vi legger igjen dataene. Fakta er likevel at flere apper kan omgå regler og dermed ha tilgang til informasjon du ikke har gitt tillatelse til at app-selskapet skal kunne brukes. Hvorfor man skal ha tilgang til posisjon, bilder, kamera, eller hva det betyr at noen har tilgang til disse er kanskje ikke noe de fleste av oss tenker på når vi laster ned en app som skal måle temperatur, eller gi lys i form av lommelykt.
Paradokset er at vi i praksis allerede er overvåket av en rekke private aktører vi frivillig gir fra oss data til...
Overvåkning fra staten lyder umusikalsk, men det trenger ikke å være det. Vi lever i en tid hvor data gir uante muligheter for bedre tjenester og levekår. Smittesporings-appen Smittestopp fra FHI illustrerer hvordan vi ved hjelp av overvåking av data kan hindre smittespredning. Appen har fått aksept eksepsjonelt hurtig grunnet omstendighetene rundt korona. I kriser strekker vi oss lenger fordi trusselen er nær og oppleves personlig, og vi ser merverdien av at myndighetene har innsyn i posisjonsdataene våre. Et annet eksempel på overvåkning i koronaens tid er posisjonsdata som mobiloperatørene deler med FHI, slik at man kan spore bevegelser og deretter vurdere smittespredningen.
En vedvarende trussel
Det er flere grunner til at myndighetene bør kunne forvalte og ha tilgang til data. Ser vi på hverdagen uten korona og hva de største truslene mot Norge i realiteten består av, er faktisk etterretningstrusselen en av de største og mer vedvarende truslene. Dette ble gjentatt tidlig 2020, før koronaens tid av både PST og E-tjenesten i deres respektive årsrapporter. Skal myndighetene ha en sjanse til å beskytte oss mot denne og andre trusler, er tilgang til data en nødvendighet. Data kan for eksempel være med på å gi et bilde av terrorplanlegging eller trender innenfor ulovlig etterretning i Norge. Forskjellen på denne trusselen og korona er blant annet at etterretningstrusselen ikke oppleves som akutt for oss borgere. De færreste av oss opplever den på nært hold, den er jo i sin natur nettopp skjult og fordekt med hensikt. Dermed er det ingen akutt frykt som motiverer oss til å la myndighetene få tilgang til data vi genererer.
Data kan for eksempel være med på å gi et bilde av terrorplanlegging eller trender innenfor ulovlig etterretning i Norge.
For at vi skal få til det må myndighetene klare å sette ord på hvilke data de trenger for å yte bedre tjenester, og hvordan det skal reguleres for å sikre fortsatt personvern og en ikke-Orwelliansk fremtid. Dataene vi genererer kan komme oss til nytte ved at staten kan tilby bedre tjenester og velferdssystemer. Slik vil regulert og kontrollert bruk av data skape verdier for samfunnet, heller enn at dataene er en verdi for aktører vi ikke har kontroll over og som kun har gitt oss et festlig hunde-filter for selfier i retur.
Smitte-appen
Appen for kontroll på smittespredning skal hente inn posisjonsdata. I forskriften som legitimerer appen står det tydelig forklart hva innsamlet data skal brukes til, og at disse skal slettes . Det er selvfølgelig en hypotetisk mulighet for å utnytte smutthull i denne forskriften, da det presiseres at «med mindre annet følger av lov eller etter samtykke fra den registrerte», som jo i verste fall kan åpne for at man uten å forstå det samtykker til bruk som går ut over smittesporing. I nær fremtid er det likevel høyst usannsynlig at myndighetene skulle ønske å misbruke denne dataen. Dersom man en dag skulle få et mer autoritært styre i Norge vil myndighetene uansett få tilgang til den samme dataen på andre vis enn overvåkning. Det igjen bør får oss til tenke gjennom en gang til hva vi frivillig gir fra oss til private selskap.
Dersom man en dag skulle få et mer autoritært styre i Norge vil myndighetene uansett få tilgang til den samme dataen på andre vis enn overvåkning.
I Kina har staten omfattende tilgang til data. Der har man for eksempel utviklet et sosialt kredittsystem hvor data om alt fra individers økonomi og kreditthistorikk, sosial medieaktivitet, helse, netthandel, skattebetaling, juridiske spørsmål, sosial kontakt med andre individ og ansiktsgjenkjenning registreres og brukes aktivt for enten å belønne eller straffe innbyggere.
Dette er åpenbart ikke i tråd med norske verdier. Det er likevel verdifull læring og elementer vi kan ta med oss fra Kinas system. Regjeringens strategi for kunstig intelligens som ble lagt frem i januar 2020 oppfordrer til at vi som stat skal evne å samle, trygge og benytte oss av kunstig intelligens på ledende nivå. Dette fordrer at staten faktisk får tilgang til data, og at de klarer å sette ord på hva de trenger og hvorfor.
I vår egen interesse
Vi har behov for at noen ivaretar interessene våre innenfor forvaltning av data. Nå flyter data rundt til glede for kommersielle aktører, og i verste fall fremmede stater som overhodet ikke har våre interesser som prioritet. Bør vi ikke benytte oss av myndighetene som vi i utgangspunktet har høy tillitt til, for å utvikle trygge og fremtidsrettede lover for bruk av data, både for seg selv og private aktører?
Dersom vi ikke ønsker dette, viser vi mistillit til noen vi egentlig har tillit til. Er det da mulig at det er frykten for det fremmede, altså mangelen på egen kunnskap om våre data det egentlig handler om?
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
