– Robert Mood som selvhjelpsguru

I boken «Kunsten å stå opp om morgenen – 10 råd for livet» kommer Robert Mood ut av skapet som litt av en selvhjelps-guru. Med en oppskrift på hvordan vi skal leve et godt liv. For boken handler ikke bare om å komme seg opp av senga, re opp din seng og møte dagen med rak rygg, den handler også om å bruke soldatens erfaringer fra krig i et sivilt fredelig samfunn.

Dette innlegget er en forkortet versjon av en kommentar som først ble publisert av Nettavisen.

Fred som tilstand i samfunnet betyr ikke at alle har fred i sinnet. Kanskje er det tvert imot.

Første gang jeg møtte Robert Mood var en nervepirrende tilfeldighet. Vi havnet på hver vår stol på en scene. Vi skulle ha en times samtale over et frokostbord med vafler, juice og kaffe, to mikrofoner og en fullsatt sal. Dette var under Filosofifestivalen i Kragerø i 2018. Jeg stilte opp på meget kort varsel. Jeg hadde aldri møtt en general før. Og nå skulle jeg ha en filosofisk samtale med en hærfører.

Robert Mood er norsk offiser og generalløytnant. Han har vært generalinspektør for Hæren og var i 2012 sjef for FNs observatørstyrke i Syria etter tidligere å ha vært sjef for FNs observatørkorps Midtøsten.

Han ble tildelt Fritt Ords Pris for 2016 «for å ha vist stort ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet.»

Les også:

Glemmer aldri de spesielle sanseinntrykkene ved å finne døde mennesker

Fra 2017 til 2020 var han president for Røde Kors.

Leder i krigsområder

Robert Mood har ledet noen av de tøffeste operasjoner i noen av de mest voldsrammede krigsområder i moderne tid. Jeg var en komiker, samfunnsdebattant og ikke-voldsromantiker som i likhet med veldig mange andre ikke hadde forholdt meg til hva et militært liv egentlig innebærer.

Det skulle vise seg at vi hadde mer til felles enn jeg hadde forestilt meg.

Det var egentlig ikke jeg som skulle ha den samtalen med Robert Mood. Det var Thorvald Stoltenberg. Men denne sommeren skulle han bli alvorlig syk, og senere samme år mistet vi ham.

Arrangøren spurte om jeg kunne steppe inn. Hvem i huleste stepper inn for Thorvald Stoltenberg? Og sin vane tro inviterte Stoltenberg meg hjem en forberedende samtale. Den ble kort. Han var mer opptatt av hvordan det gikk med hunden, med familien og med svigermor som var på hans alder.

Så avsluttet han med å si: – Dette går bra. Hils Robert fra meg.

Jeg fant tonen med generalen. Kanskje fordi jeg også hadde jobbet i felt, et minefelt; multikultur i fredstid. Den freden vi ikke skal ta for gitt. Her er link til samtalen vår: Frokostprat med Mood og Rehman

Etter samtalen fornemmet jeg at Mood hadde mer på hjertet enn det han fikk sagt om det flerkulturelle Norge og det å mestre tilværelsen i en stadig mer komplisert hverdag.

Les også:

Formet av Kosovo

– Oppdraget var et veiskille for Forsvaret, mener Robert Mood.

Derfor ble jeg veldig nysgjerrig på boken han nå lanserer. Kunsten å stå opp morgenen, altså. Eller 10 råd om livet.

Boken tar utgangspunkt i hverdagen vi ikke har råd til å miste, enten den trues av et virus, fremmede makter eller indre demoner. Vi må under alle omstendigheter opp av senga og møte hverdagen.

Det er kunsten om å trekke pusten og handle. Helt fra vi er i stand til å re opp vår egen seng og til de stundene vi ser døden inn i hvitøyet, enten det er ved fronten eller livets siste fase. I kampen med vår egen utholdenhet - fysiske og psykiske utfordringer - gjennom øvelse, gjennom kamp og gjennom den forbannede hverdagen.

Til Valhall!

Bokens mest kontroversielle kapittel, er hvordan Mood gir oss et uventet perspektiv på en hendelse veldig mange sivile nordmenn tok avstand fra.

I 2010 ble det offentliggjort bilder av soldater fra avdelingen MEK 4 i Afghanistan. Major Rune Wenneberg stod med vikinghjelm og ropte «Til Valhall!» foran soldatene sine.

Det var et krigsrop som Mood forklarer og forsvarer som et instrument for å skape felleskap der frykten råder. De var sendt ut på et oppdrag hvor de kunne havne i situasjoner hvor de kunne måtte ta liv- eller miste sitt eget. Det blåste opp til massiv mediestorm. Mood oppsummerer avskyen og fordømmelsen mange markerte over majoren og krigsropet: - Forsvarsminister Grete Faremo uttalte at «det er viktig å ta tak i ukultur med bruk av symboler og ordbruk som ikke kan aksepteres», «dette er holdninger vi ikke skal tåle». «Dette er bare trist», sa forsvarssjef Harald Sunde.

«Slike aparte holdninger er noe vi må̊ kvitte oss med i Forsvaret. Det gjelder både bruken av dødninghodet og det som fremstår som en vikingatferd», understreket sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold. «Jeg har uttrykt min bekymring i forhold til utvikling av krigerkulturen», sa feltprost i Forsvaret Alf Petter Hagesæther.

Men få spurte hvorfor soldatene ropte dette. Kunne det forstås og forsvares? Her gir Mood oss en interessant innsikt. Utrykket «Til Valhall» er jo forankret i gammel kulturarv og mytologi.

Elementene som er samlende i alle samfunn og også her ble brukt for å skape felleskap.

Ingen enkel jobb

For å overleve trenger vi alle makkere, skriver Mood.

Drap som jobb er heller ingen enkel øvelse å gå inn i, og Mood går inn i det ved å ta oss med til Valhall. Der vi trodde det var iskaldt formidler han hvorfor det også var varmt. Hvorfor de måtte tenne ilden, hate, ikke for å hate andre mennesker, men for å gjøre seg selv i stand til å kjenne et felleskap for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag. Utføre ordre - gå inn på slagmarken for å skape fred. Dette er direkte overførbart til vår alles kamp for å overleve hverdagens mørke krefter, for å samle styrke til å tåle mer, handle mer, og leve mer.

Jeg henter selv frem min kulturarv og mytologi når jeg står i sterke stormer. Dette gjør jeg intuitivt- det har jeg alltid gjort. Og det funker som faen. Dødsgudinnen Kali fra hinduistisk mytologi- hun som regjerer over liv og død – roper sitt «Til Valhall» til meg når jeg må se utfordringene som kommer rett i øynene.

22. juli og krigsveteraner

Mood skriver også et opprivende kapittel om krigsveteraner, forferdelige ettervirkninger av å ha kjempet i strid og om det å komme hjem – også i sinnet sitt. Soldater som har opplevd krigens grufullhet og sliter med det når de kommer hjem, besitter også en kompetanse som samfunnet kan dra nytte av, men veldig sjelden gjør. Mood trekker frem et interessant eksempel – 22. juli-overlevende. Våre krigsveteraner kunne ha delt sine innsikter og råd for livet også her. Som Mood skriver:

«Når 22. juli-ofrene beskriver kampen mot vindmøller og byråkrati i det offentlige, høres de til forveksling ut som det noe av hjemvendte soldater har opplevd. Da veteranmiljøet tilbød sin kompetanse etter 22. juli, sa statsministerens kontor nei. En beslutning som Utøya-familier og overlevende kan komme til å måtte lide for i mange år.»

Det er mange mennesker som kan og må lære seg kunsten å leve og holde ut. Tallene taler for seg. Mood oppsummerer:

«Soldater er ikke de eneste veteranene. Vi er, eller blir alle veteraner i eget liv. Litt over førti tusen dør i Norge hvert år, de aller fleste noens far eller mor. Vi har også nesten ti tusen skilsmisser i året, fire tusen tilfeller av brystkreft og fem tusen av prostatakreft samt omtrent seks hundre selvmord. Over syv tusen tvangsinnlegges i psykiatrien.»

Les også:

Symboleffekten

Noman Mubashir ser gjerne forsvarssjefen med et regnbueflagg i neste års Pride-parade.

Boken «Kunsten å stå opp om morgenen» kunne like gjerne hett «Kunsten å stå opp i den verden vi lever i nå». For det er Norge i verden Mood har skrevet om. Men det er også verden i Norge. Nemlig mangfold og integrering.

Integreringens slagmark

Mood forteller at de norske FN-soldatene i Sør-Libanon var dårlig forberedt hvis de ikke kjente til hvilken landsby som var dominert av henholdsvis muslimer, drusere eller kristne. Blant muslimer vakte de motvilje hvis de forsøkte å håndhilse på kvinnene, eller ikke respekterte at de og barna spiste i et annet rom når de var invitert på familiebesøk.

Mood gikk selv i fella en gang han snakket foran en stor gruppe palestinske menn på Vestbredden. Som leder for et FN-oppdrag var han invitert til å snakke om konfliktløsning i spesielle situasjoner. Etter foredraget kom en mann bort til han med harde øyne: «Du viste oss fotsålen!»

Mood ba om unnskyldning, men skaden var skjedd. Heldigvis gjaldt det bare mannen som hadde sittet nær scenen.

En annen gang ble han akseptert fordi han hadde lest seg opp på lokalbefolkningens tradisjoner og tro. Episodene som beskrives er både underholdende og lærerike. Som Mood skriver:

«Samfunnet og menneskene har koder som ikke er lette å forstå. Tabuene og ritene må respekteres, akkurat som her hjemme. Hvem snakker du med? Det er viktig å vite hvem nøkkelpersonene er, kjenne til deres familiebånd og viktige hendelser de har vært gjennom. Forberedelser kan bestå i så forskjellige gjøremål som å pusse skoene kvelden før og fylle tanken på snøscooteren etter bruk. Eller kjenne hadither i Midtøsten.»

Polarisert debatt

Mange er oppgitt over at integreringsdebatten virker fastlåst med en aggressiv polarisering og utallige agendaer. Da er det befriende når Mood går rett inn i temaet, og fra et militært perspektiv deler hvordan magefølelse, respekt og kunnskap om de fremmede er det eneste som kan redde liv – på begge sider. I feltet jeg har operert gjennom 20 år, ser jeg hvordan ulikhet dyrkes og skaper stadige farligere fronter mellom aktørene i mangfold og rasismedebatten.

Å ha fordommer basert på̊ uvitenhet, mangel på̊ fakta og kunnskap om hverandre, det er farlig.

Her har Mood mye å lære alle samfunnsdebattanter, i en tid da sosiale medier har ført oss alle nærmere på slagmarken, men med stadig økende avstand til hverandre.

For å være i stand til å ta liv – må du først ha jobbet med alle midler for å redde liv. I dette ligger det en forsvarsetikk som norsk offentlighet stort sett er skjermet for. I en verden med fiendebilder – skapes varig vennskap og balanse gjennom kunnskap om hvordan man skal trå i et minefelt både på slagmarken og i kommentarfeltene.

Slik rådene om livet deles i boken: Det tryggeste på kort sikt er alltid å bli liggende i sengen. Det farligste av alt er å leve. Ingen overlever.