Debatt:

Fremtidens velgere vil takke de politikerne som bidrar til å heve beredskapen i samfunnet, skriver Harald Stanghelle.
Fremtidens velgere vil takke de politikerne som bidrar til å heve beredskapen i samfunnet, skriver Harald Stanghelle.

Lærdommen fra en varslet katastrofe

Det måtte en pandemi til før vi lærte betydningen av beredskap. Faren er likevel stor for at vi ikke bruker den nye lærdommen, skriver Harald Stanghelle.

Publisert

«Det er dessverre ingen tvil om at det vi opplever er en varslet katastrofe», sa Gro Harlem Brundtland til VG i slutten av mars. Da var frykten for en nasjonal koronakatastrofe på sitt mest intense. Vi ante ikke hvor mange døde denne usynlige fienden ville ta. Norge var blant de mange landene som stengte seg selv helt ned.

Så langt har det her hjemme gått bedre enn fryktet. Men Gro Harlem Brundtland har helt rett i at vi lenge er blitt advart. For to år siden ble vår tidligere statsminister bedt av Verdensbanken og WHO om å lede arbeidet med en rapport om hvordan verden ville håndtere en global smittsom og dødelig epidemi. Den konkluderte med at «verden ikke er forberedt, til tross for økende risiko for vidtrekkende spredning av epidemier».

Flere advarsler

Advarslene har vært mange og gjentatte både internasjonalt og nasjonalt.

Dessuten finnes det bindsterke utredninger fra tunge utvalg som har fortalt oss at det slett ikke står så bra til med den norske beredskapen. Det gjelder slett ikke bare på helseområdet, men over et bredt spekter av kritiske samfunnsfunksjoner. Vi har nok registrert slikt med en bekymret rynke i pannen, men vi har ikke vært så bekymret at det er blitt gjort noe fundamentalt med det.

I vårt samfunn er ikke dommedagsprofet noen hedersbetegnelse.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har du noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected] eller [email protected].

Her i velorganiserte og rike Norge manglet vi beredskapslagre av selv så elementære ting som munnbind og smittevernsutstyr til våre helsearbeidere da covid-19-pandemien rammet. Noe var nok på lager, men vi har satset på at åpne handelsveier og det globale markedet fungerer.

Det gjaldt å sikre seg mens katastrofeklokken viste fem på tolv.

Vi har nektet å innse at forsyningslinjene kunne bli avsperret i en krisesituasjon. Og så var det likevel det som skjedde. På det internasjonale markedet ble en rift etter det meste. Land etter land nektet eksport av helsekritiske varer. Det gikk rykter om overpriser og handelskupp.

Det gjaldt å sikre seg mens katastrofeklokken viste fem på tolv.

Ikke sikkert

Det var noen uker i mars og april da vi virkelig skjønte hvor avgjørende robust beredskap er. Da krisen kom nærmere og nærmere uten at vi hadde forberedt oss godt nok. Beredskap ble satt på den nasjonale dagsorden. Debatten var viktig og god. Og det ble spådd at etter denne krisen vil pengene til beredskap på så mange samfunnsområder sitte løst. Mange trodde at koronakrisen har vært den store øyeåpneren på dette feltet.

Det er slett ikke så sikkert.

En ting er at vi både bevisst og ubevisst planlegger for det som har skjedd tidligere. Derfor har vi en tendens til å bomme når det uventede rammer oss. Noe annet er at vi mangler realismens fantasi når advarslene kommer. I vårt samfunn er ikke dommedagsprofet noen hedersbetegnelse. Vi vil tro det helst vil gå godt.

Dessuten er det alltid disse pengene, da. For beredskap koster og den synes ikke på politikernes skrytelister. Det er sjelden det som fungerer en statsråd får skryt for. Det er det som går galt. Beredskap oppleves som sure penger. Også fordi beløpene fort blir store når vi nærmer oss de sentrale områdene der den må forbedres.

Krever opprustning

Å tro noe om fremtiden er en vanskelig øvelse. Men vi ser konturene av en voldsommere natur. Vi opplever at en digital revolusjon vi bare har sett begynnelsen på, kommer til å skape nye trusler. Vi kan vente oss nye pandemier som tar former vi ikke har fantasi til å forestille oss. Og vi ser at selv vårt velfungerende lands kritiske infrastruktur krever en opprustning i en størrelsesorden vi ikke vil tenke på.

Terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 ble et paradigmeskifte med hensyn til sikkerhet i den vestlige verden.

Vi kan vente oss nye pandemier som tar former vi ikke har fantasi til å forestille oss.

Covid-19 kan bli et lignende skifte i synet på nødvendigheten av helseberedskap. Den får så store konsekvenser både nasjonalt og internasjonalt at noe annet nesten ville være naturstridig.

Men dette er bare ett av områdene der det trengs et krafttak. Og det er mens vi ennå har de siste månedenes frykt og sårbarhet i friskt minne at vi har bruk for en vitalisert debatt om beredskap.

Å finne løsninger

Det er nå vi på nytt trenger å definere samfunnssikkerhet og se behovene. Og det er nå det er bruk for det norske tillitssamfunnets vilje til å finne løsninger som bærer inn i fremtiden. Det er slik vi kan vise om vi trekker lærdom av de siste månedenes rystelser.

Dessverre kommer neppe dagens velgere til å takke de politikerne som vil ta tak i dette. Det vil fremtidens velgere gjøre.

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.