Nyheter:
Formålsløs jakt på syndebukker fra Harald Stanghelle
Harald Stanghelles etterlysning av de ansvarlige for Forsvarets utvikling tjener ingen hensikt, skriver kronikkforfatterne.
I Forsvarets Forum 4/2019 etterlyser Harald Stanghelle at noen tar ansvar for at Forsvarets evne til å forsvare Norge – ifølge ham – ble systematisk nedbygd til fordel for internasjonale operasjoner.
Men Stanghelles fremstilling av Forsvarets nære historie og nåværende tilstand er upresis, og hans løsning er kontraproduktiv. Vi analyserte denne utviklingen grundig for noen år siden, i boken Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen (Dreyer 2015). Endringene i Forsvaret hadde dype og sammensatte årsaker, og åpenbare syndebukker er det ikke mange av.
Ett av våre hovedfunn er at internasjonale operasjoner hadde mindre betydning for Forsvarets utvikling enn det som ofte blir antatt. Kaldkrigsforsvaret – dets imponerende størrelse, høye beredskap og mange kvaliteter til tross - var ikke økonomisk bærekraftig, og dette var et velkjent problem lenge før muren falt.
Vi er enige i at det er på høy tid med en kraftig styrking av Forsvaret, men vi vil advare mot ensidige elendighetsbeskrivelser og nostalgisk svartsyn.
Prisstigningen på militært materiell gjorde det umulig, selv i oljealderen, å modernisere den enorme organisasjonen som hadde blitt bygget opp med amerikansk bistand i etterkrigsårene. Men dybden i problemene ble ikke erkjent, blant annet fordi også kaldkrigsforsvaret kunne ett og annet om å fortie problemer. Et talende eksempel var Forsvarets forskningsinstitutts rapport fra 1994, som avdekket at det kun fantes utstyr til å utruste halvparten av Hærens brigader.
1990-tallet ble preget av reformforsøk som viste seg utilstrekkelige på grunn av store styringsproblemer og ikke minst fordi alle ønsket å både beholde kjernen i det gamle og å investere i det nye, uten å øke budsjettene – en umulig balansegang.
I 1998 stod Forsvaret på randen av økonomisk kollaps. Tilfeldigvis skjedde dette samtidig som Kosovo-krigen, men det var konkurstendensene, ikke internasjonale operasjoner, som gjorde omstilling uunngåelig.
Da omstillingen først ble satt i gang, måtte det tas drastiske og omfattende grep for å skape et mer bærekraftig forsvar. Ikke alle grep var like vellykkede, og noen viktige erfaringer fra kaldkrigsforsvaret gikk ut med badevannet. Likevel lyktes det å skape et godt fundament å bygge videre på, hvor bredden i Forsvarets kapasiteter i all hovedsak ble bevart.
Fortellingen om Forsvarets omstilling er ikke et kriminalmysterium der gjelder å finne morderen.
Hovedårsaken til omstillingen var altså gamle og dypstrukturelle økonomi- og styringsproblemer, ikke at noen «ansiktsløse ansvarlige» ga internasjonale operasjoner mye oppmerksomhet i noen få år. Forsvaret forlot aldri hjemmeoppgavene. Mens norske soldater sloss i Afghanistan, gikk de store summene og mye av oppmerksomheten til å styrke Forsvaret på hjemmebane: Nye kampfly og krigsskip, videreføring av amerikanske forhåndslagre, fornying av forsvarsplanene for Norge og nærområdeinitiativet i NATO. Norsk strategi er først og fremst preget av kontinuitet, selv om balanseringen av virkemidlene har variert.
Alt er ikke bra i Forsvaret i dag, og på flere områder – kanskje særlig i Hæren – er manglene alvorlige. Noen av dagens problemer kunne nok vært unngått, men det vil ikke tjene noen hensikt å lete etter skyldige. Det at generalene i de siste ti-tolv år ikke har ropt «ulv» i tide og utide gjør at deres ord veier desto tyngre nå. Om noe, vil vi hevde at et viktig positivt trekk ved utviklingen etter årtusenskiftet faktisk er økt åpenhet og mer realisme i både de fagmilitære anbefalingene og den forsvarsøkonomiske planleggingen.
Vi er enige i at det er på høy tid med en kraftig styrking av Forsvaret, men vi vil advare mot ensidige elendighetsbeskrivelser og nostalgisk svartsyn. Fortellingen om Forsvarets omstilling er ikke et kriminalmysterium der gjelder å finne morderen. En slik søken etter syndebukker vil være både formålsløs og forstyrrende.
Magnus Håkenstad og Olav Bogen er forfattere av «Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen.»
