Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Ingen krig her. Ikke på vår trygge øy, midt i smørøyet av fred, frihet og velferd. Som en konsekvens har det norske forsvaret siden den kalde krigen vært preget av en systematisk nedbygging. Krig har rett og slett ikke vært på den politiske agendaen i mange år.
Så kom 24. februar 2022 da Russland startet sin fullskalainvasjon av Ukraina, og med det begynte den største krigen i Europa siden andre verdenskrig. Med ett dreide det seg ikke lenger bare om vi var forberedt på store kriser, men om vi faktisk var forberedt på krig.
Med krigen i Ukraina endret den offentlige samtalen seg, men også praten rundt kaffekoppene. Jeg hadde samtaler med venner og naboer om krig og beredskapslagre. Vi gikk igjennom hva vi hadde av hermetikk og andre nødvendigheter i kjøkkenskapet (for min egen del: tre bokser hakkende tomater og noen flasker vin). Vi snakket om hva vi ville gjort om det kom soldater i gatene og vi måtte flykte.
Et av forslagene var å dra på hytta; der er det både rent vann, aggregat og våpen.
Inntil da hadde dialogen i mine kretser handlet mest om smittevernutstyr og legemidler (eller manglende som sådan). Pandemien hadde allerede gjort oss smertelig klar over noen av våre sårbarheter.
Krigen i Ukraina gjorde det enda mer tydelig.
Vi er dessverre ikke forsikret fra å rammes av krise og krig. Vi må også forberede oss på det uforutsette. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen med krig i Europa, og Russland som nabo, krever mer av oss. En varmere klode, med mer flom og tørke, flere flyktninger og mer uro som følge av dette – det krever mer av oss. En verden med mer økonomisk usikkerhet, økt migrasjon og flere epidemier og pandemier, det krever mer av oss.
Men det handler ikke bare om militærmakt.
Er vi godt nok forberedt?
I vår har både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen lagt frem sine anbefalinger. Til høsten kommer Helseberedskapskommisjonen. Det er liten tvil om at beredskap er høyt oppe på den politiske agendaen. Det diskuteres, tenkes og planlegges for det utenkelige.
Og godt er det. Sist vi ble rammet av en stor krise, nemlig koronapandemien, så var vi ikke godt nok forberedt. Det til tross for at pandemi sto høyt på lista over mulige kriser som kunne ramme oss.
Vi hadde ikke store nok lagre med smittevernutstyr, vi manglet oversikt over fagkompetansen (hvor mange intensivpleiere finnes egentlig i Norge, eller hvor mange intensivsenger har vi. For ikke å glemme – hva er egentlig en intensivseng?). Og vi hadde bygget en helsetjeneste som var avhengig av vikarer fra utlandet. Til tross for alle manglene, så besto vi likevel testen. Det har flere koronakommisjoner slått fast. Men prisen var høy. Spesielt for barn og unge. Og for helsepersonell som ga mer enn de hadde.
En samlet offentlig helsetjeneste
Beredskap og forsvar er så mangt. Det handler om alle deler av samfunnet. Ikke minst så handler det om å sikre et solid samfunn med høy tillit, hardføre demokratiske institusjoner, små forskjeller mellom folk og en sterk velferdsstat. Det er det som vil sikre oss evne og vilje til å komme igjen de krisene og (bank i bordet) den krigen som heller ikke vi er forskånet fra å oppleve.
Dette er ikke teoretiske verdier. Det er faktiske behov. Og behovene er godt beskrevet av både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen. I tillegg er det internasjonale forpliktelser vi må oppfylle.
Det er nå vedtatt store økninger av forsvarsbudsjettene. Skal vi tro de lærde så skal budsjettene økes ytterligere. Men en økning av forsvarsbudsjettet alene vil ikke øke vår sikkerhet. Det er like viktig å sikre ting som en stabil kraftforsyning, mat og vannforsyning, vår evne til å håndtere masseskadesituasjoner, samt å sikre kontinuitet for styresmaktene og kritiske offentlige tjenester.
En sterk velferdsstat, slik vi har i de nordiske landene, er en viktig grunnmur for et lands totalberedskap og forsvar. Det er sterkt forsvar i en demokratisk stat, stabile institusjoner og sterkt partsarbeid.
Sikre en sterk offentlig helsetjeneste
En viktig brikke i Norges beredskap er at vi sikrer de offentlige helsetjenestene – også for fremtiden. Som Totalberedskapskommisjonen skriver:
«Norge har én, samlet offentlig helsetjeneste. Det betyr at helseberedskapen bygger på den daglige driften i den sivile helsetjenesten. Den sivile helsetjenesten skal virke i hele krisespektret og yte helsetjenester for både sivilbefolkningen og Forsvaret.»
Med andre ord; den helsetjenesten vi har i hverdagen, skal også fungere i krise og krig. Enten det er pandemi, terrorhendelser, store ulykker eller i krig. Det gjelder både primærhelsetjenesten og spesialisthelsehelsetjenesten. Da må vi opprettholde god beredskap i både storbyene og i distriktene.
Det koster penger å ha beredskap. Selv om det ikke brenner så ofte så har vi brannfolk på vakt. Det samme gjelder i helsetjenesten. Det er nødvendig med en grunnbemanning som gjør det mulig håndtere både de ordinære dagene og de dagene det er krise. Det må være rom for å øve, planlegge og trene sammen.
Helseberedskapen må tilpasses den verden vi lever i. Vårt beredskapsarbeid må ta høyde for ulike scenarier og gjøre våre helse- og omsorgstjenester best mulig forberedt på å møte et bredt spekter av kriser og krig. Pandemien har vist oss at den norske helse- og omsorgstjenesten er kompetent, fleksibel og omstillingsdyktig. Den har også vist at det er alvorlige mangler i vår beredskap: tilgangen til sykepleiere og leger i kommunene er ikke god nok. Vi er ikke selvforsynt med sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre. Intensivkapasiteten er for dårlig, og omfanget av deltid og den høye belastningen på personell utgjør en risiko for kapasitet og beredskap.
Hvorfor vi må ha helsetjenester i hele landet
Det norske bosettingsmønsteret er i endring og befolkningen er aldrende. Distriktene er særlig sårbare. Samtidig er dette områder med stor sikkerhetspolitisk betydning for Norge.
Valget om bosetting i hele landet er ikke bare av distriktspolitiske hensyn, men det er også sikkerhetspolitiske hensyn som spiller inn, når vi tilrettelegger for spredt bosetning. Men uten helsetjenesten, uten helsepersonell som sykepleiere, så vil det ikke være mulig å verken bo eller drive næring i hele landet.
Det siste tiåret har Norge vært rammet av flere kriser. Terrorangrep 22. juli i 2011, flom og skred, dataangrep, koronapandemien og terroren mot Pride i 2022. For å nevne noen. Vi har fått stress-testet beredskapen vår, og det har avdekt bekymringsfulle feil og mangler.
Vi må teste, forbedre og bygge opp beredskapen vår. Det vil komme fremtidige kriser. Og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen understreker alvoret.
Vi må være forberedt på det verste – jobbe for det beste. Hver eneste dag.
Det kommer til å koste, både tid og penger.
Men hva er alternativet?
