Kronikk

SVALBARD: Norsk forvaltning av Svalbard har eksempelvis vært skyteskive for Kreml, skriver Øystein Solvang og Bernhard Christoffer Caspari. Her ser KNM Roald Amundsenpå tokt til Svalbard for å hevde suverenitet i området.
SVALBARD: Norsk forvaltning av Svalbard har eksempelvis vært skyteskive for Kreml, skriver Øystein Solvang og Bernhard Christoffer Caspari. Her ser KNM Roald Amundsenpå tokt til Svalbard for å hevde suverenitet i området.

Et Norge i skvis mellom torsk, atomvåpen og hybride trusler

Økt press på norske interesser gjør at vi må spille kortene våre klokt.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Når den nye regjeringen skal utforme norsk sikkerhetspolitikk for de neste fire årene, står den overfor en rekke vanskelige valg. Norges sikkerhetspolitiske situasjon er mer kompleks enn noensinne. Summen av en rekke utviklingstrekk fører verden i en mindre forutsigbar retning: Et selvhevdende Russland, et ekspansivt Kina, indre splid i Europa og USA, nye sårbarheter og maktmidler, global terrorisme og klimaendringer.

I takt med at stadig flere øyne rettes mot nordområdene, må Norge være forberedt på å håndtere gamle, nye og stadig mer hybride – sammensatte – trusler.

En verden i endring

Russlands annektering av Krim i 2014 hadde dramatiske konsekvenser for sikkerheten i Europa. Som Natos forpost i nord og nærmeste nabo til Russlands strategiske ubåter, ble trusselbildet fra den kalde krigen raskt gjenopplivet. Totalforsvar, Finnmark og invasjon ble igjen moteord i norsk forsvarsdebatt.

Trusselen er derimot ikke lengre en sovjetisk panserarmé som slanger seg gjennom Finnmark for å sikre flanken i tredje verdenskrig. Likheten er at Norge står overfor en nabo som ved flere anledninger har demonstrert evne og vilje til å krenke nabolands suverenitet for å oppnå sine strategiske målsetninger. Samtidig kombinerer russiske myndigheter et bredt spekter av virkemidler i de militære, politiske, økonomiske, sosiale, informasjonsmessige- og infrastrukturelle-sfærer – såkalte hybride trusler.

Det er ikke noe nytt at forskjellige virkemidler kombineres på måter som gjør dem utfordrende å håndtere, men ny teknologi og doktrine gjør det mulig å utnytte gråsoner i større grad enn før. Spredning av desinformasjon, dataangrep, kombinert med mer tradisjonelle metoder, som paramilitære styrker, har blant annet redusert mulighetene til å deteksjon.

Dermed kan motstandere så splid i befolkningen, svekke statsapparatets beslutningsevne og handlingsrom og nå sine mål uten å bli oppdaget, eller straffet av det internasjonale samfunnet.

Asymmetriske maktforhold

Norsk sikkerhetspolitikk må ta hensyn til de spesielle utfordringene som følger av landets plass i skvis mellom to stormakter. På den ene siden må vi ivareta hensynet til USA, for å opprettholde gode relasjoner og en troverdig sikkerhetsgaranti. På den annen må forholdet til Russland håndteres med varsomhet og kløkt for å unngå eskalering og bevare freden. Sabelrasling og revirmarkering, på begge sider, utfordrer balansegangen. I tillegg kompliseres den av nye faktorer, som Kinas innmarsj, klimakrisen og bredere geopolitiske endringer.

Norsk forvaltning av Svalbard har eksempelvis vært skyteskive for Kreml, og senest under press fra EU.

Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom begrenses blant annet av landets størrelse, plassering og ressurser. Som en småstat i flere stormakters kikkerter, må Norge håndtere krav og interesser fra aktører med langt større evne til å presse gjennom sin vilje. Økte interesser i våre nærområder gir myndighetene et sterkt forhandlingskort i enkelte sammenhenger, men det gjør oss også mer utsatt. Økt press på norske interesser gjør at vi må spille disse kortene godt.

Norsk forvaltning av Svalbard har eksempelvis vært skyteskive for Kreml, og senest under press fra EU. Spørsmål om blant annet militær tilstedeværelse, ressursutnyttelse og fiskevernesonen har vært gjenstand for uenighet. Fra norsk side er svaret enkelt: Svalbard er norsk territorium og norske regler gjelder, punktum. Dessverre ser fortsatt mektige aktører verdi i å undergrave Norges posisjon, noe som utfordrer myndighetenes evne til å ivareta stabiliteten i nord.

Avskrekking eller beroligelse?

Etter 2014 har Nato og USA forbedret sin evne til å avskrekke og operere i nord, og det samme har Forsvaret gjort. Det trygger norske interesser, men skaper også nye utfordringer. Endringer i amerikansk tilstedeværelse, med større vekt på et variert og uforutsigbart operasjonsmønster, vil utfordre Norges evne til å opprettholde forutsigbarhet og transparens – kjernen i beroligelsespolitikken overfor Russland.

Videre vil nye trusler og sårbarheter påvirke den strategiske balansen, samtidig som hybride trusler utfordrer de arktiske statenes evne til varsling, beslutningstaking og krisehåndtering. Utviklingen er ikke ny, men under Putin har Russland markant bedret sin evne til å ramme motstanderes kritiske forsvars- og samfunnsfunksjoner, og å true vitale kommunikasjonslinjer. I kombinasjon med hyppigere synkronisering av virkemidler legger det press på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

«Norsk utenrikspolitikk står fast» – eller?

Under den kalde krigen var norsk sikkerhetspolitikk basert på det doble prinsippet om å avskrekke med militærmakt og Nato-medlemskap, men samtidig berolige gjennom skjermingstiltak og samarbeid med Sovjet. Etter 2014 har denne politikken fått ny aktualitet. I årene som kommer må sikkerhetspolitikken i større grad også ta hensyn til et mer dynamisk trusselbilde.

...under Putin har Russland markant bedret sin evne til å ramme motstanderes kritiske forsvars- og samfunnsfunksjoner...

Videreføring av etablert politikk er ikke lenger et adekvat svar på utfordringene. På den ene siden er den russiske militærmakten en brøkdel av det Sovjetunionen kunne mønstre. Dette reduserer den konvensjonelle militære trusselen, men kan også øke russisk sensitivitet knyttet til de strategiske ubåt-basene ved norskegrensen – garantien for Russlands plass ved stormaktenes bord.

På den andre siden vil mulighetene for påvirkning og subversjon gjennom hybride trusler sette norsk sikkerhetspolitikk på nye prøver i årene som kommer. Politikken må i større grad ta hensyn til styrker og svakheter på tvers av samfunnssektorer, og samvirke dem imellom, for å håndtere innmarsjen av nye aktører og gråsoneproblematikk.

Løsning for en hybrid trussel

I møte med et sektorovergripende og sammensatt trusselbilde, fra en aktør med overveldende ressurser, står Norge overfor vanskelige valg. Beslutningstakerne kan ikke hvile på veivalgene til sine forgjengere. Norsk sikkerhetspolitikk må skape handlekraft til å svare på utfordringer over hele konfliktspekteret – fra falske nyheter og dataangrep til stridsvogner og atomvåpen. Samtidig må den gi fleksibilitet til å håndtere trusselen vi ennå ikke kjenner.

Denne kronikken er utarbeidet i forbindelse med forskningsprosjektet «Den strategiske rollen til landmakten på NATOs nordflanke», finansiert av Forsvarsdepartementet. Du kan lese mer om prosjektet her.

Powered by Labrador CMS