Kronikk

Norge må ruste opp det nasjonale legemiddelmiljøet, skriver Ulf Erik Reuterdahl. Her ser vi sykepleiere fra Bærum kommune fyller sprøyter med Pfizer-vaksine mot koronavirus.
Norge må ruste opp det nasjonale legemiddelmiljøet, skriver Ulf Erik Reuterdahl. Her ser vi sykepleiere fra Bærum kommune fyller sprøyter med Pfizer-vaksine mot koronavirus.

– Vi har ikke noe tid å miste

Statistikk tilsier at det er ikke spørsmål om vi blir rammet av nye pandemier, men når det skjer, skriver Ulf Erik Reuterdahl.

Publisert Sist oppdatert

Overskriftene i media skriker mot deg – Norge får ikke levert det antall vaksiner som vi var lovet! Norge får ikke sin rettmessige andel vaksinedoser!

Er det noen grunn til å bli overrasket? Nei.

Er det myndighetenes skyld? Ikke nødvendigvis.

Det er makta som rår – i denne konteksten - størrelse og kapital. Kan vi gjøre noe med det?

Noen få store

I dag produseres det meste av legemidlene og all vaksinen Norge kjøper, av store internasjonale aktører med navn vi daglig leser om i media, Moderna, Pfizer med flere. Kina og India er dominerende leverandørland av legemidler og virkestoffer. I henhold til Legemiddelindustrien (LMI) som er bransjeforeningen for legemiddelindustrien i Norge har vi 12 selskaper som produserer legemidler i Norge, hvorav flere har utenlandske eiere.

At vi fikk vaksiner fra EU/Sverige i desember 2020 fremstod nærmest som en gest fra giverlandene mer enn som et resultat av folkerettslige avtaler.

27. desember 2020 pustet vi alle lettet ut da det første vaksinestikket ble satt. Raskt opplevde vi at leveringstempoet ikke var - og fortsatt ikke er stabilt. Dette forsterket en pågående debatt om hvordan Norge i fremtiden skal sikre befolkningen pålitelig tilgang på kritiske legemidler og vaksiner. Debatten her hjemme - selvsentrert som vi nordmenn ofte fremstår - er i stor grad polarisert til om vi er for eller imot norsk produksjonsløsning.

Problemet er økende

Debatten er utløst av at vi selv til daglig opplever mangler på blant annet enkelte varianter av antibiotika, insulin og noen andre medikamenter. Problemet er økende, og Statens legemiddelverk rapporterte over 1000 tilfeller av medisinmangel i Norge i 2019, av disse er riktignok kun et fåtall kritiske.

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

At vi fikk vaksiner fra EU/Sverige i desember 2020 fremstod nærmest som en gest fra giverlandene mer enn som et resultat av folkerettslige avtaler. Høie sa også i en redegjørelse for Stortinget at det ikke var en selvfølge at Norges befolkning skulle få tilgang til vaksine mot Covid-19 så tidlig som vi gjorde. Norges hovedstrategi skulle være et nært samarbeid med EU for å få tilgang til vaksiner til egen befolkning, men juridiske hindringer stod i veien for å bli part i EUs løsning. Heldigvis foreslo den svenske vaksinekoordinatoren Richard Bergström i august en modell for videresalg til EØS-landene og Sveits som til slutt løste problemet.

Begrensninger

Det kan lett beskrives scenarioer hvor Norge i fremtidige pandemier ikke blir prioritert som mottaker av internasjonalt produserte vaksiner. Dette som følge av økte nasjonalistiske- og handelsmessige begrensninger og/eller at vi er så liten kunde i markedet at vi ikke når opp i konkurransen med store, rike land eller at våre oljepenger tross alt ikke er nok til å kjøpe oss plass først i køen.

...det verste med å nedlegge noe lite, er at man kvitter seg med alt, spesielt kompetanse, som trengs for å bygge noe stort.

Vi har hatt kapasitet til vaksineproduksjon ved FHI, den ble imidlertid nedlagt i 2011. Hovedargumentet for å legge produksjonen død var sannsynligvis drifts- og produksjonskostnadene sett opp mot internasjonal tilgang på produkter samt tilhørende priser.

Det er ikke godt å vite om det er et norske fenomen, men det verste med å nedlegge noe lite, er at man kvitter seg med alt, spesielt kompetanse, som trengs for å bygge noe stort.

Jeg mener debatten bør nyanseres. Det finnes minst fire hovedtilnærminger for hvordan vi kan innrette oss med hensyn til produksjon: norsk- nordisk – internasjonal – kombinasjon av disse.

Internasjonale avtaler

Norge har hatt dette som hovedstrategi for å sikre Norge vaksiner når epidemiologiske hendelser har dukket opp.

CEPI er den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier hvor Norge er den største bidragsyteren til CEPI. Noe som er viktig i globalt perspektiv, men ikke nødvendigvis for vår nasjonale vaksineberedskap. Dessverre fremstår dette som filantropisk, da denne investeringen som sådan ikke skaffer Norge en eneste dose av de ferdige produktene.

Som nevnt ovenfor er det eksempelvis i dagens pandemi EU-kommisjonen som på vegne av EU har inngått vaksineavtaler med flere produsenter, deriblant AstraZeneca. Avtalen innebærer blant annet at EU betaler for utvikling og produksjonen av vaksinen. Norge tar del i denne avtalen.

Norge er en liten, men pengesterk aktør i det internasjonale markedet. Det første leddet, «liten», er et problem da de store markedene naturlig nok blir prioritert når avtaler inngås og avrop på disse gjøres. Vi husker alle Trumps forsøk på, gjennom reguleringer, å beholde all vaksine utviklet av amerikanske selskaper.

At Norge er pengesterk, kan også gi kraft og styrke i legemiddel-markedet. Vi kan ta oss råd til å inngå dyre forhåndsavtaler og/eller kjøpe oss plass i køen foran andre hvis vi lar all etikk og moral begraves. Noen partier på Stortinget lekte seg med den tanken rundt årsskiftet.

Forhåndsavtaler har vi hatt i mange år og de kom til nytte under Svineinfluensaen 2009/10. Under trussel av en truende svine-influensapandemi var vi til og med beredt på å bruke betydelige beløp på en såkalt prepandemivaksine. Pressen beskyldte den gang myndighetene for å ha tatt Møllers tran da vi kjøpte to doser av den ferdige vaksinen til hver nordmann – noe som etter hvert viste seg å være en dose for mye – én dose ga tilstrekkelig immunitet. At Norge donerte deler av overskuddet til FN, forsvant i gleden over at pandemien mistet kraft og forsvant.

Som tidligere nevnt har Norge opplevd og opplever leveringssvikt av legemidler og vaksiner. Dette er ikke bra for norsk legemiddel-beredskap, og nasjonen må derfor lete med lys og lykte etter ytterlige tiltak som øker robustheten i legemiddelforsyningen og sikre tilgang på vaksiner.

Norsk løsning

Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet, har frontet denne løsningen som også noen andre politiske partier støtter.

Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, gikk 18. januar sterkt i rette med Vedums tanker.

Han sier videre at kravene til moderne vaksineproduksjon er så omfattende at dette bare er lønnsomt i stor skala for et internasjonalt marked. Kostnadene ved slik produksjon er også enorme.

Skal man utvikle vaksine trengs verdens fremste forskere og stor kapasitet til å forske frem en patentert vaksine. Vaksinen må testes på 30-40 000 mennesker, noe som har sine naturlige begrensninger i Norge. I etterkant skal vaksinen godkjennes hos alle verdens helsemyndigheter. Først etter dette, sier Stavrum, ville vi hatt nytte av egen produksjonskapasitet.

Jeg deler Stavrums innvendinger når det gjelde norsk produksjon av vaksine. Riktignok kan man produsere på lisensavtaler, men det endrer ikke hovedinnvendingen.

Saken stiller seg derimot noe annerledes hvis vi ser på evne og kapasitet til å produsere utvalgte legemidler (myndighetene fører lister over såkalte kritiske legemidler). De fleste av Stavrums argumenter faller da bort, i og med at det her stort sett dreier seg om velkjente substanser som ikke krever noen større forskningsmessig innsats for å få produsert. Kostnadene, derimot, vil fortsatt være et argument imot en slik løsning. Beredskapen vil imidlertid bedres og robustheten i den nasjonale legemiddelforsyningen vil øke betraktelig gjennom lagring av virkestoffer for egen produksjon og lagring av ferdige produkter.

Riktignok er satsingen avhengig av forutsigbare avtaler med staten og andre nasjoner. Det kan sågar være en ny eksportnæring, da vi vet at markedet er der. En annen mulighet er å inkorporere dette i norsk bistandsarbeid til økt nytte for både giver og mottaker?

Ønsket om større innsats rundt nasjonal legemiddelproduksjon deles ellers av regjeringen. I 2020 ba nemlig regjeringen industrien legge fram en plan for hvordan vi kan produsere livsviktige medisiner selv.

Nordisk beredskap

På helseområdet har vi et tett og nært samarbeid hvor man gjennom Nordisk helseberedskapsavtale undertegnet 14.6.2002 i Svolvær som trådte i kraft 30.november 2003, sikret et folkerettslig grunnlag som sier at hvis et nordisk land anmoder om støtte er de andre landene forpliktet til å stille opp dersom de har mulighet.

Det ble på tidlig 2000-tallet drøftet en nordisk løsning for vaksineproduksjon. Den strandet på uenighet mellom Sverige og Danmark om hvorvidt dette skulle skje i offentlig eller privat regi.

Det faktum at flere av våre nordiske EU-land i disse dager opplever at EUs avtaler om vaksinelevering har svakheter kan berede grunnen for et fremtidig nordisk initiativ.

Tidspunktet er kanskje inne for å revitalisere denne tanken. Stavrums argumenter mot en norsk løsning vil i mindre grad være gyldig når vi øker markedspotensialet fra ca. 5 mill. til ca. 30 mill. mennesker. I tillegg til at vi kan fordele kostnadene på flere land vet vi at det finnes stor kompetanse og infrastruktur i flere av de aktuelle landene, særlig Sverige og Danmark. Landene har allerede private aktører på internasjonalt nivå.

Det faktum at flere av våre nordiske EU-land i disse dager opplever at EUs avtaler om vaksinelevering har svakheter kan berede grunnen for et fremtidig nordisk initiativ.

Forsvarets behov

I Norge har vi ett helsevesen – det er Forsvaret helt enig i.

Det betyr at de er en del av prioritetsvurderingene som myndighetene gjør når vaksiner fordeles. Vi vet for eksempel at soldatene i Afghanistan er blant de som fikk vaksiner allerede 11. februar.

Har Forsvaret særlig interesser og behov å ivareta når vi snakker om legemidler og vaksiner? Etter samtaler med senior sanitetsoffiserer i Forsvaret er min konklusjon både ja og nei. I en «biokrig» vil forsvarsevnen være sterkt avhengig av tilgang på relevante legemidler og vaksiner. Forsvarets behov er ikke svært forskjellig fra resten av nasjonen. Dermed har ikke Forsvarets behov vært dimensjonerende for den policyen som har vært ført de siste årene. Det trenger den kanskje ikke være i fremtiden heller, men god leveringssikkerhet er naturligvis essensielt for Forsvaret.

Når Forsvaret deltar i operasjoner utenfor Norge kan de operere i det frie markedet uten å gå via norske helsemyndigheter eller gjøre avrop på avtaler og ordninger i regi av Nato. I FN - operasjoner skal innkjøp godkjennes av FN.

I innenlands operasjoner vil Forsvaret imidlertid være helt avhengig av «sivile» legemiddelstrategier og leveranser.

Det betyr generelt at det er i Forsvarets interesse å øke robustheten i legemiddel-beredskapen.

Felles for dem jeg har vært i dialog med, er at Forsvaret (les Forsvarets sanitet) har vært for passiv i spørsmålet om den nasjonale beredskapen på dette området. Selv om det er et tett og nært sivili-militært samarbeid blant annet i Helseberedskaps-rådet ledet av hhv Helsedirektoratet og Forsvarets sanitet, så har ikke spørsmålet om legemiddel- og vaksineproduksjon blitt løftet i særlig grad av rådet.

Ikke råd til vaksiner

Aftenposten skriver 28. januar at minst 85 fattige land ikke ha vidstrakt tilgang på koronavaksine før i 2023. Uansett modell som velges for norsk vaksineberedskap, dukker dette u-lands dilemmaet opp. For å slå ned koronapandemien og hindre nye aggressive mutasjoner blir det viktig å sikre god vaksinasjonsrate hos land som ikke har råd til store innkjøp av vaksiner. Dette vil ikke vaksineutviklerne ta seg av da privat næringsliv som oftest har som mål å få dekket utviklings- og produksjonskostnader samt sikre en solid profitt på sine investeringer. Som nevnt ovenfor bidrar Norge derfor gjennom penge-donasjoner eller deling av fysisk vare, helst gjennom Covax-programmet til WHO.

Jeg har arbeidet med beredskap og krisehåndtering i mange år. Det er utarbeidet nasjonale og virksomhetstunge risiko- og sårbarhetsanalyser på alle områder, ikke minst innen helse-beredskap. Mangel på legemidler og usikkerhet rundt vaksine-beredskapen har vært kjent lenge, men konkrete løsninger har det vært få av. Flere etterspør en mer aktiv holdning fra myndighetenes side for å sikre god forsyningssikkerhet og beredskap på legemiddelområdet. Pandemien har som sagt vist at dette også gjelder utvikling og produksjon av vaksiner.

Vi vil alltid trenge det internasjonale markedet for å sikre gode forsyninger av innsatsvarer og ferdige produkter til Norge. Vi må med andre ord – uavhengig om vi satser på et norsk eller nordisk marked – også sikre oss gjennom internasjonale avtaler.

Men, som beskrevet over er det flere svake punkter i ensidig å satse på ett kort.

Løsningen i Norden

Norge må derfor ruste opp det nasjonale legemiddelmiljøet ved å øke vår evne til egenproduksjon av utvalgte legemidler. Vi bør derimot ikke bruke penger på nasjonal kapasitet på vaksine. Her mener jeg at et forpliktende nordisk samarbeid er løsningen. Pandemisituasjonen kan gi oss et godt utgangspunkt til på nytt å ta et initiativ overfor de nordiske landene om å inngå et slikt konkret samarbeid. Initiativet vil møte utfordringer med hensyn til finansiering, lokalisering, produkter, privat/offentlig med flere. Det må likevel ikke hindre oss fra å prøve.

Vi har ikke noe tid å tape – bare siden 2000 har vi hatt en håndfull virusepidemier som kunne ha utviklet seg til pandemier.

Statistikk tilsier at det er ikke spørsmål om vi blir rammet av nye pandemier, men når det skjer.