Digital sikkerhet: Staten kan ikke kontrollere alt

Sporing av Donald Trumps bevegelser, kartlegging av politiske nettverk, og identifikasjon av NSA og CIA-ansattes bosted og familier samt avmasking av FSB-agenter.

Katalogisering av besøkende på skjermede lokalisasjoner. Og sårbarhetsanalyse av ressurssterke, gifte foreldre med utroskapsprofiler.

Dette er eksempler på potensiell verdifull etterretning utledet fra store, kommersielle datasett som selges på globale databørser.

Utenlandsk påvirkning

Cambridge Analytica, mikrotargeting og påvirkningsoperasjoner har etter det amerikanske presidentvalget i 2016 tilnærmet blitt vanlige begreper. Spenningen var stor knyttet til vårt eget valg, og det pågår nå evalueringer av i hvilken grad utenlandsk innflytelse eller påvirkningsforsøk fant sted.

Les også: – Personvern burde være del av din interesse

Mindre oppmerksomhet får datasettene som gjør påvirkningsoperasjonene mulig: At nøkkelpersoner i teorien kan spores fra vugge til grav, at individers geolokalisasjon selges for billig penge, og at omfanget av innsikt i enkeltpersoners gjøren og laden kan utlede informasjon som i flere tilfeller burde være gradert.

Det holder nemlig ikke å trykke avvis på cookie-forespørselen eller slå av GPS, hvis man ønsker kontroll over eget digitalt fotavtrykk.

Ufullstendig anonymisering, nettverkseffekter, og overført kunnskap fra «mennesker som deg» kan gi dyptgripende innsikt i atferd, preferanser og ambisjoner.

Litt flåsete kan man si at internetts forretningsmodell bygger på at noen vil betale for tilgang til når, hvor og hvordan vi er mest mottagelige (les: sårbare) for et produkt eller et budskap, enten det gjelder politiske slagord, oppfordring til å resirkulere, eller en konspirasjonsteori.

Stadig mer detaljert datainnhenting er også kimen i såkalt individualisering eller personifiserte tjenester.

Les også:

Én gren skiller seg klart ut i meningsmåling om hvilken del av Forsvaret som bør satses på

Informasjon kan manipuleres

Alle offentlige strategier tilsier at digitalisering er et gode. Byer, hjem, transport og barna våre skal bli smartere. Digitale plattformer og tjenesteleverandører er en fast følgesvenn i våre mest hverdagslige og sårbare øyeblikk. Sammenkobling-, analyse- og lagringskapasitet vil etter alle solemerker bare øke. I praksis betyr dette å loggføre, lagre, aggregere (slå sammen statistikk/data, journ. anm.) og analysere.

Den påfølgende kunnskapsdatabasen kan så bli en rik inntektskilde eller optimalisere (offentlige) tjenester. Nedturen er at det samme datasettet kan manipuleres for å identifisere samfunnets konfliktlinjer, nøkkelpersoners sårbarheter, eller fremme en uhensiktsmessig dagsorden i den offentlige debatt.

Hvis data er bensinen i datadrevet manipulasjon, påvirkning og etterretning, må vi slå fast at vi har en omfattende lekkasje. Datasett akkumuleres både direkte og indirekte, selges på tvers av jurisdiksjoner, og krysskobles for stadig mer helhetlige digitale profiler. Kunnskap om nordmenn og det norske samfunn flyter kloden rundt uten overoppsyn. Datainnbrudd i både det offentlige og det private er det en rekke eksempler på. Anonymisering kan i flere tilfeller lett reverseres. Datasettene blir også så finmasket at reell anonymisering ikke er mulig.

Vi kan ikke koble oss av

Men hva kan et globalt orientert demokrati gjøre? Vi kan ikke koble oss av internett. Vi kan ikke opprette et digitalt forsvarsverk hvor staten kontrollerer hvilke tjenester borgerne benytter. At konsumentene skal klare å forstå hvilke data som samles og hvordan den anvendes, er urealistisk. Det er rett og slett for mange tjenester, krever for mye kompetanse, og tar for lang tid.

Derimot kan vi styrke vår motstandskraft ved å skru av, eller hvert fall redusere, bensintilførselen. Sterk personvernlovgivning, med påfølgende reduksjon i borgernes dataavtrykk, er derfor et godt sted å starte. I motsetning til andre virkemidler mot påvirkningsoperajoner og desinformasjon, vil et slikt grep ikke gå på tvers av demokratiske liberale verdier som informasjonsfrihet, rett til privatliv, og ytringsfrihet. Men da må tre ting skje:

Les også:

I sum kan det svekke demokratiet vårt

• Vi må pensjonere den gammelmodige oppfattelsen av at personvern kun omhandler den enkeltes smerteterskel. I et digitalt økosystem vil det være mer reelt å anse personvern som et kollektivt gode, hvor ditt personvern styrker vår felles resistens mot utenlandsk manipulasjon.
• Vi må likestille persondata og metadata, og kreve reell anonymisering med sanksjoner for brudd.
• Og vi må pensjonere motsetningsforholdet mellom personvern og sikkerhet. I en digitalisert verden bytter vi ikke det ene mot det andre. Derimot kan de gjensidig styrke hverandre.

I sum må vi anerkjenne hvor stor informasjonshøystakken er blitt, hvor verdifull den faktisk er, hvor relativt enkelt det er å finne nålen, og at nålen i en ondsinnet hånd kan anvendes både som kårde og sabel. Mot den ene eller de mange.

Personvern er et verktøy

Vi kan ikke beskytte oss mot morgendagens trusler med gårsdagens virkemidler. I 2016 var det manipulasjon av annonsørenes microtargeting. Vi får håpe at evalueringen av 2021-valget ikke påviser utenlandsk påvirkning. Men hvem vet hvilke utfordringer vi vil møte om 4, 14 eller 40 år? I stedet for å plastre lekkasjer, så må vi gå til kilden og skru av krana.

Vi må bruke de verktøyene vi har tilgjengelig.

Personvern er et slikt verktøy. Ikke et universalverktøy, men et verktøy som er innarbeidet, har demokratisk verdi, og som kan tilrettelegge for sektorovergripende allianser i møte med innovative trusselaktører.