Debatt:
– Personvern burde være del av din interesse
Det vi vet versus det vi ikke vet – om ny etterretningslovs inntreden i din private sfære.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vi begynner å bli litt lei. Med «vi», mener jeg nordmenn flest. Med «lei», mener jeg at nordmenn trettes over det samme maset om og om igjen. Du vet hva jeg snakker om. Nettsider du besøker og apper du laster ned med de samme advarslene. «Vi bryr oss om ditt personvern».
Vet at de lytter
Nei, det gjør de ikke. Alle medier, underholdningsbransjer og treningsbransjer ønsker å nå ut til x antall mennesker som leser deres artikkel eller hører på deres podcast. Det er ikke lenger en hemmelighet at hvis du og en venninne snakker om nye Nike løpesko, så kommer det opp reklame for Nike løpesko på Facebooken din. I verste fall kommer det opp noen Hoka løpesko, men det lurer ikke oss. Vi vet at de lytter.
Videre finner jeg det besynderlig at desto lenger en er inne på booking.com og skal bestille seg en Via Ferratta-tur til Loen, desto høyere blir prisene. Dette er en subtil måte å si «hei, vi ser du er interessert i fjell- og klatreturer, desto oftere du kommer innom sidene våre, desto mer vil det koste å vente med å bestille – bestill nå!». Selv logger jeg meg inn på jobb pc'en og bestiller, etter at jeg har undersøkt reisen på min private datamaskin. Jeg sparer i gjennomsnitt 400-500kr. Life hack? – Neppe.
Har du tips eller innspill til saker til Forsvarets forum? Send oss en e-post på tips@fofo.no
Soldater på Strava og Tinder
Nordmenn liker å trene. Vi har Garmin-klokker til flere tusen kroner. Selv har jeg en Apple Watch med godt brukergrensesnitt. Appene vi bruker heter som regel Lifesum eller Strava i forbindelse med kostholds- og løpelogging av mat og trening. Det er veldig lite sjokkerende å se at et par tusen mennesker på Haakonsvern bruker Strava og at de har på stedstjenester. Det står skiltet «militært område» overalt og googler en Haakonsvern finner en fort ut at det er militært område. Forsvarsfolk er også nordmenn, og er også lei dette personvernmaset. Det som er mer sjokkerende er at en på samme måte finner ut at det er x antall soldater deployert i Afghanistan, Irak eller på øvelse Northern Wind i Sverige via Strava eller via datingappen Tinder. Dog, ikke dårlig sikkerhet av soldatene, kun dårlig sikkerhetforståelse fra ledelsen.
«Det finnes ikke dårlige soldater, kun dårlig befal» - sa sjefen min en gang til meg, noe jeg synes treffer sånn høvlig. Noen klipper friøren, husk det. På samme måtte gir noen ordrer til offiseren over deg igjen.
Vern om privatlivet
Personvern ble ikke funnet opp i går. Snowden fant ikke opp vernet om personopplysninger da han åpnet opp for verden med sine beretninger om CIA. Cambridge Analytica gjorde ikke noe eksepsjonelt slemt under valget i 2016. De gjorde det veldig mange andre selskaper gjorde, nemlig innhentet og oppbevarte datapunkter om veldig mange mennesker. Dette er den enkle og korte versjonen, noe annet blir trettende. Personvernet har eksistert lenge. Som jeg viser til i en bacheloroppgave en medstudent og jeg skrev for noen uker siden, ble personvern allerede nevnt i 1890 (og sikkert før dette også). To amerikanse jurister skrev en artikkel i Harvard Law Review med overskriften «The right to Privacy». I korthet handler den om at individet kunne motsette seg publisering av opplysninger som omhandlet individets privatliv. Bakgrunnen for artikkelen var at flere offentlige personer var omtalt i flere bryllup av pressen, noe som ikke alltid var ønskelig. I senere tid har FN, George Orwell, Ytringsfrihetskommisjonen, Alan Westin, Riksadvokaten og Datatilsynet ment noe om personvern. Personvern er en del av Grunnloven, og burde derfor være en del av din interesse. Ja, du som leser.
Poenget med GDPR, personopplysningsloven, dataportabilitet og innsyn (mange rare ord), er å verne om ditt eget privatliv. De fleste av oss har nå rukket å høre eller lese Georg Alpenes, tidligere leder av Datatilsynets «do-sitat» om at han ikke har noe å skjule. Fair point, Alpenes. Hvis jeg likevel skulle snudd det, ville det vært at vi i dag allerede er veldig åpne. Dette gjelder ansettelsesprosesser, skattemeldinger, transaksjoner fra ut- og innland og personopplysninger i utdanningsinstitusjoner. Dette i sum gjør at jeg tenker «må vi ha mer?». Trenger Norge som stat mer innsyn, mer personopplysninger? Hva så med oppbevaring og sletting? Lagres det i en mappe som vil være i E-tjenestens svar på «min sky» fra Telenor? Har jeg som dødelig mann i gata klageadgang? Eller vil dette skje uavhengig av hva jeg synes og mener?
Tillit ikke ensbetydende med naivitet
Mange spørsmål, få svar. Dette er ikke utenkelig at desto mer tåkete ordlyd i lovbestemmelsen, desto videre adgang til maktanvendelse. Dette er kjent drill. Ellers, foruten min hittil kritiske sans for regjeringens inngripen i mitt privatliv, ønsker jeg å drøfte dette opp mot tillit. De fleste som har sett «Sånn er Norge» på NRK har nok sett en engasjert Harald Eia tale til publikum på en fordummende måte om hvor høy tillit Nordmenn har til myndighetene – Noe som er bra!
Høy tillit er ikke ensbetydende med naivitet, det ene utelukker heller ikke det andre. Eia mener at dersom det hadde vært lavere tillit til myndighetene i Norge, så hadde vi sett flere demonstrasjoner, mer vold og rett og slett mer misnøye.
En anekdote jeg fant på en kryptert nettside, og som jeg senere så ble adoptert av Jodel, var at i USA så sier politiet «Get on the ground motherfucker, don’t fucking move or I’ll shoot!». I Norge sier man heller «Slutt med det tullet der, ellers ryker du inn». Dette er noe jeg synes utelukkende er positivt. Tillit til myndighetene er dermed noe som er essensielt for at myndighetenes maktanvendelse skal virke til vår beskyttelse, ikke mot vårt privatliv.
Myndighetene er videre nødt til å gjøre det klinkende klart nøyaktig hvor, når og hvorledes, samt lengde og formål med innhentingen av opplysningene til oss dødelige skal være, ellers mister de denne tilliten. Tilliten bygges i centimeter og rives i meter, heter det i Forsvaret.
Inngripen og lettelse
En god politibetjent i Kripos sa en gang til meg at dersom myndighetene kommer med et forbud, eller noe som virker tyngende eller inngripende mot den sivile borger, bør det, rent psykososialt komme et påbud som gir lettelse. Dette slik at forbudet føles riktig og logisk for borgeren. Et eksempel er at en på offentlig vei har fartsgrenser som gir forbud mot å kjøre fortere enn den angitte fartsgrensen, mens at det enkelte steder er gitt åpning til kjøring på private baner, der man kan kjøre så fort man vil.
Derfor spør jeg: Hvor er min bane, der jeg kan kjøre så fort jeg vil?
Som Datatilsynet sa i personvernpodden: «Hadde vi visst hva som hadde stått bak paragrafene vi ikke ser, av hensynet til rikets sikkerhet, kan det i seg selv føre til en nedkjølingseffekt. Fordi da vil vi se hva som egentlig foregår bak lukkede dører». Ergo, poenget er ikke å blottlegge seg, poenget er «litt» mer åpenhet, takk.
Jeg er ikke redd for Nike-reklamene, og jeg stiller heller ikke spørsmål om mistillit til regjeringen om hysj-lovens inntreden i Norges lover, men jeg ønsker en redegjørelse av hvorfor denne loven kommer, og hvorfor nå? Norge er ikke Kina.
På sikkerhetsspråket sier en at ugradert + ugradert + ugradert = kan bli begrenset. For meg, sett med personvernsbriller, kan det oversettes med at overvåking + overvåking = tap av personvern. Regjeringen, fortell meg én gang til hvordan dere skal beskytte meg? Jeg kan overbevises. Dere må bare gjøre et bedre forsøk
