Bokanmeldelse
BEREDSKAP: Boken er nok primært for dem som er interessert i HVs historie, har tjenestegjort der eller på annen måte interesserer seg for militærhistorie, skriver bokanmelder Camilla Briså.
Foto: Forsvaret
Trenger vi kortreist beredskap? - absolutt
Forfatterne har synliggjort, primært gjennom delene som omhandler utviklingen i samfunnet, hvor viktig HV er og har vært de siste 25 årene, skriver bokanmelder Camilla Briså.
Tidligere HV-befal og medlem i distriktrådet i HV-02, Camilla Briså, har anmeldt boka «Kortreist beredskap, Heimevernet 1997-2021» skrevet av Karl-Henrik Fossmann og Ola K. Christensen.
Heimevernet kunne neppe funnet et mer riktig tidspunkt for utgivelsen av sin nye bok. Kortreist beredskap, Heimevernet 1997-2021 er skrevet av tidligere distriktssjef i HV-02 Karl-Henrik Fossmann og presseoffiser i Heimevernet Ola K. Christensen.
Boken er nok primært for dem som er interessert i HVs historie, har tjenestegjort der eller på annen måte interesserer seg for militærhistorie. Men, den er likevel svært relevant i disse dager med krig i Europa. Verdien er stor av å ha en lokal militær styrke, som Heimevernet, som kjenner hver fjelltopp, naust og nabo.
Fra 2005 ble Heimevernet organisert med egne dekningsstyrker som ble organisert og dimensjonert for å sikre blant annet landbaserte oljeinstallasjoner. Høres dette kjent ut fra dagens nyhetsbilde? Hvis jeg ikke husker helt feil, svarte dagens HV-sjef, Elisabeth Gifstad Michelsen, til en journalist nylig; «det er jo dette vi kan». Boken viser hva Heimevernet er; fra nord til sør og øst til vest. Overalt alltid.
God variasjon
Kortreist beredskap er logisk delt inn i tidsperioder, og delene avgrenses primært av sjefsbyttene i HV og er likt bygget opp. Alle delene forteller omhvordan samfunnet ser ut i perioden, hva HVs oppdrag er, hvordan organisasjonen ser ut og hva slags materiell HV disponerer. I tillegg omtales råd og utvalg. Det gjøres også god plass til intervjuer og innlegg fra kjente og ukjente HV-befal. Denne måten å dele opp stoffet på gjør hele boken oversiktlig og enkel å orientere seg i.
På slutten av boken vies sidene til noen utvalgte spesialtemaer. Hyppig bruk av bilder, sitater og faksimiler fra for eksempel HV-bladet løser opp teksten i boken på en god måte.
Forfatterne har synliggjort, primært gjennom delene som omhandler utviklingen i samfunnet, hvor viktig HV er og har vært de siste 25 årene. Bare det er god nok grunn til å lese denne boken om Heimevernet. Intervjuene eller de selvskrevne innleggene med befal i HV viser ulike innganger til tjenesten i Heimevernet.
Fellesnevneren for disse er nettopp det å kjenne sitt eget hjemmeområde helt avgjørende.
Major Karianne Opgård Pedersen sier det best; nettopp det at «den med størst nettverk vinner». Her tror jeg hun er ved kjernen til Heimevernet – ønsket om å verne heimtrakten. Det er kun befal som er intervjuet, og det hadde vært interessant å høre historier og erfaringer fra vernepliktige soldater også – det er tross alt flest av dem.
Kunne trengt stikkordsregister
I og med at boken er kronologisk bygget opp, behandles alle områdene på samme måte – faktabasert. Det fungerer greit når det er oppramsing av materiell i de aktuelle periodene og hvordan HV er organisert, men det fungerer ikke like godt når råd- og utvalgsstrukturen omtales.
Det blir mye om hvordan de er organisert i bokser og firkanter, paragrafer og proposisjoner og lite om hva rådsstrukturen i Heimevernet faktisk gjør. Hvordan arbeider den? Rådsstrukturen er den sivile delen av HV og bindeleddet til resten av samfunnet. Hvilke små og store saker er blitt behandlet rundt om i landet? Er det de samme temaene i nord og i sør som diskuteres?
Det hadde også vært interessant å få vite mer om hvem som sitter i rådene og hvordan organisasjonene i distriktsrådene og Landsrådet blir valgt ut.
Når det kommer til det språklige, skriver forfatterne i forordet at stammespråk «i svært liten grad er benyttet». Dette har de ikke helt lyktes med.
Teksten blir vanskeligere å forstå for leseren når det ikke følger en forklaring med hva ord og uttrykk betyr. «Taktiske ledelsesnoder», «GRUS», «NORTaC», «FMR», «kadrer» og «TAKEVAL» er bare noe av det grønne stammespråket som hadde gjort seg med en forklaring i en fotnote eller direkte i teksten. Jeg er heller ikke sikker på at budskapet forfatterne ønsker å få frem blir kraftigere eller står seg bedre ved utstrakt bruk av utropstegn på slutten av mange setninger.
Noen steder i boken er det vanskelig å vite hvem som snakker; er det forfatterne eller intervjuobjektet? Dette ville nok en profesjonell forlagsredaktør raskt luket ut - sammen med stammespråket og andre småting. Et stikkordsregister på slutten av boken vil bidratt til å gi en bedre leseopplevelse.
