Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Karer – én fot i bakken og pust med magen,» sa fenrik Bråthen til oss befalselever på Heistadmoen i 1962, når utfordringen var å rykke frem i et terreng hvor vi var usikre på om, eventuelt når og hvor «fi» befant seg.
Han forklarte aldri det med magepusting, men bare det at han sa det virket stressdempende. Jeg har hatt god nytte av Bråthens oppskrift i krevende situasjoner gjennom et langt liv; den er som tatt ut av stoikeren Marcus Aurelius’ skrifter. Regjeringen bør følge oppskriften.
De første dagene i mai har det gått en kule varmt blant forsvarsvenner i sosiale og andre medier – mest i kommentarfeltene, hvor de minst reflekterte opererer – omkring det som oppleves som et himmelropende sprik mellom Forsvarskommisjonens tilrådninger og regjeringens reviderte nasjonalbudsjett når det gjelder penger til Forsvaret.
«Det er ingenting til Forsvaret her,» var den korte og for så vidt korrekte uttalelse i Dagsrevyen 11. mai fra stortingsrepresentant Limi, FrPs nestleder. Å komme med rundt 300 millioner kroner, vesentlig som omgruppering mellom budsjettposter, når kommisjonens påviste, umiddelbare behov er mer enn hundre ganger så mye – mer enn 30 milliarder kroner - kan få noen hver til å gå i taket. Men, så var det fenrik Bråthens oppskrift, da.
Sur svie etter den søte kløe
Dagen før Forsvarskommisjonen kom med sin innstilling, den 2. mai, hasteinnkalte statsminister Støre til pressekonferanse, hvor han, flankert av finansminister Vedum og forsvarsminister Gram, varslet en plan for å trappe opp forsvarsbevilgningene innen 2026 til Natos vedtatte to-prosent mål av BNP til forsvar. Det var mange som undret seg over hva slags manøver dette var fra regjeringens side.
Jeg antar at kommisjonens leder, statsforvalter Storberget, hadde gitt statsministeren et varsel om hva som ville komme dagen etter, den 3. mai. Undringen ble likevel til bestyrtelse for mange da kommisjonen presenterte sitt kostnadsbilde. Fredsdividenden var tatt ut og brukt opp gjennom tre tiår; nå kommer den sure svie etter den søte kløe, var budskapet - om vi snur rundt på et gammelt ordtak.
Det var vel en slags politisk bunnplanke som ble lagt 2. mai av regjeringen. Et smart trekk, eller skritt, på én måte – én fot i bakken - for å dempe og stå bedre imot en ventet kritikkstorm for tidligere års unnfallenhet, men også et godt trekk, reelt vurdert, som på tre år løfter forsvarsbudsjettene med 3,8 milliarder kroner per år, fra cirka 66 milliarder kroner i år til cirka 77 milliarder i 2026.
Det er en fordel at regjeringen nå velger «å puste med magen» og ønsker å se tilrådningene fra Forsvarskommisjonen i sammenheng med det forsvarssjefen om kort tid kommer med i sitt fagmilitære råd. Og – ikke minst – tar seg tid til å studere nøye det trusselbilde som ble presentert i en rapport 9. mai fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet og de tilrådninger som kommer fra Totalberedskapskommisjonen i juni.
Uvant og lite attraktiv prioritering
Så kommer en meget krevende politisk prosess frem til ny langtidsplan for Forsvaret skal behandles og vedtas neste år. Det norske folk bør følge godt med, for nå stilles våre rikspolitikere på den største prøven de har stått overfor – noen gang. Det skal prioriteres mellom forsvar og velferd. Det er så uvant og så lite attraktivt at med mindre det kommer et press fra befolkningen, kanalisert gjennom mediene, vil forsvar og beredskap antagelig være dømt til å tape.
Og presset fra befolkningen kommer jo bare dersom rikspolitikerne engasjerer seg i å formidle alvoret i at vi ikke har et forsvar og en beredskap som duger for å sikre samfunnet vårt, og derved velferden vår inn i fremtiden. Foreløpig er det smått med slikt engasjement. En del av den vanlige «hornmusikk i brystkassen» fra de hold som ikke har ansvar for å skru sammen statsbudsjetter er som ventet.
Jeg håper at tiden frem til neste års statsbudsjett og langtidsplanen for Forsvaret skal vedtas, brukes til å utrede alternative måter å finansiere en troverdig forsvars- og beredskapsstruktur på, som ikke desimerer velferdsordninger og derved gir grobunn for negative sentimenter rettet mot Forsvaret. Det er sannelig nok å stri med på den fronten allerede. Det er mye fett på kroppen i det norske velferdssamfunnet, men en for kraftig slankekur er ikke sunt, og kan være direkte helsefarlig.
Bruk av sparekontoen – med en plan
Jeg møter jevnlig personer i en diskusjonsgruppe med solid utdanning og bred erfaring fra toppstillinger innen forsvar, offentlig forvaltning, akademia og forskning, samt organisasjons- og næringsliv. For tiden er det naturlig nok Ukraina og endrede sikkerhetspolitiske utfordringer i vår del av verden som diskuteres. Alle er pensjonister, med den grensesprengende intellektuelle kraft og klokskap som frigjøres og legger seg som en glitrende glasur på toppen av faglig innsikt hos slike seniorer.
Selv er jeg mest på høyden når forsvar og beredskap er på agendaen, men evner å ta såpass mye inn av det økonomene i gruppen sier, at jeg lett omskrevet kan formidle følgende fra diskusjonen om hvordan finansieringen av det forestående forsvars- og beredskapsløftet kan skje: Har du en sparekonto av betydelig størrelse, og du ser behovet for å gjøre et større reparasjons- og vedlikeholdsarbeid på din bolig, er det smart å ta fra sparekontoen for å gjennomføre arbeidene etter en grundig gjennomtenkt og helhetlig plan – sparingen fortsetter du jo med. (Sparekontoen vår er på drøyt femten tusen milliarder kroner!)
Vi skal nå realisere en nasjonal forsvars- og beredskapsstruktur med størrelse, innretning og sammensetning i et ti til femten års perspektiv, og som deretter skal være både «tidløst» og ha fleksibilitet for tilpasning til de store teknologiske endringer som vi vet kommer – like mye som hybride trusler og som stadig mer omfattende angrep i cyber-domenet, som i form av militære trusler.
Det er klokt å legge en bunnplanke nå, slik regjeringen har gjort, den er viktig for det som skal bygges oppå. Det er som om Støre & Co følger fenrik Bråthens oppskrift; det er et skummelt sikkerhetspolitisk terreng som ligger foran oss, og vi må for all del ikke rushe fremover, men tenke oss grundig om, bevare roen, være godt forberedt både kvalitativt og kvantitativt, og ta det som kommer med selvtillit og høy moral.
Det koster å være forberedt på det verste
Dersom bare våre stortingsrepresentanter og statsråder snakker mye om dette i det offentlige rom, om betydningen av å hegne om velferdssamfunnet og holde oss med et vern rundt det med et sterkt forsvar og en solid beredskap, godt koordinert med gode nordiske naboer, da bygger vi også innbyggernes motivasjon for å stå imot trusler og undergravingsforsøk fra autoritære krefter.
«Vi trenger å forsterke Forsvaret med mer ammunisjon, mer drivstoff og utstyr, og også tilrettelegging for alliert trening i Norge,» sa forsvarsminister Gram 2. mai. Amen til det. Jeg minner om at de 25.000 155 mm artillerigranater som er satt i bestilling hos Nammo for produksjon og leveranse til Ukraina, er kostnadsberegnet til cirka 2,7 milliarder kroner.
De ville kunne dekke fire-fem dagers forbruk under den ukrainske offensiven som «alle» nå venter på. Det er bare å innse at det koster å være forberedt på det verste som kan ramme oss. «Det norske folk er tregt til å ta byrden ved å verne freden,» sa Fridtjof Nansen i en av sine taler på 1920-tallet, og føyde til: «Det skal god rygg til å bære gode dager.» Det hadde vært fint om ordene fra vår største personlighet og kjendis gjennom tidene nå kunne bli gjort til skamme.
Seks råd for en mer uforutsigbar fremtid
Til slutt noen råd til dem som skal lede nasjonen inn i en ny og mer uforutsigbar fremtid, sikkerhetsmessig sett, med et styrket forsvar og beredskap:
Utred og etabler et forsvars- og beredskapsfond med et innskudd fra «Oljefondet» på et sted mellom 500 og 1000 milliarder kroner, som over en tiårsperiode skal finansiere de investeringer som anses påkrevet etter en grundig vurdering av Forsvarskommisjonens tilrådninger og forsvarsjefens fagmilitære råd. (Det samme kunne vi gjøre for å ta skikkelige grep for å møte klimautfordringene, men det er en annen debatt. Begge områder er av overordnet viktighet for å beskytte vår samfunnsform - faktisk av eksistensiell karakter.)
Plasser bestillinger umiddelbart på et betydelig antall NASAMS luftvernsystemer hos Kongsberg Gruppen og Raytheon, og still i køen for kjøp av det mer langtrekkende Patriot, for deployering ved viktige militære installasjoner og baser og ved hovedstaden og andre av våre største byer.
Plasser en ordre på et par hundre tusen 155 mm artillerigranater hos Nammo, hvorav tredjeparten av den nye versjonen med ekstra rakettmotor, og fyll opp beredskapslagre med både denne og andre ammunisjonstyper som gir tilstrekkelig utholdenhet i en stridssituasjon.
Gi topp prioritet til produksjon av så mange som mulig av den FFI-utviklede undervannsroboten HUGIN med styringssystemet MUNIN for overvåkning av olje- og gassinfrastruktur på sokkelen og langs overføringsledninger og kabler som knytter energiforsyning og kommunikasjon til våre allierte i Europa.
Kjøp hyllevare overalt hvor det er mulig når det gjelder våpensystemer og materiell som er i bruk i andre lands forsvar, og som har vist seg å fungere greit i stridsmiljøer à la de våre egne avdelinger og enheter vil operere i.
Etabler et teknologisenter – en HUB - med utgangspunkt i FFI og det beste vi har av IKT-miljøer, og gå i samarbeid med APPLE, slik Ukraina gjorde i november 2021, for å utvikle teknologi og applikasjoner som kan bli avgjørende i fremtidens stridsfelt, slik vi ser det i ukrainernes evne til innovasjon og bruk av alt fra droner til robust cyberforsvar.
«Nato-Norden»
Det var en pedagogisk øvelse av rang, om man kan se for seg våre rikspolitikere som elever i et klasserom, å flytte luftvernet fra Ørland til landets hovedstad under Joint Viking i mars. Enten forsvarer vi kampflyene eller vi forsvarer hovedstaden med regjering, storting, statsadministrasjon og cirka en halv million mennesker. Luftvern er nå høyprioritert i alle Nato-land. På litt sikt må vi gjøre som Polen, Sverige og andre land som innser at hypersoniske missiler er blitt en økende trussel, og må oppdages og skytes ned lengre ut enn NASAMS rekker, og derfor anskaffer det amerikanske Patriot-systemet. Men først altså - NASAMS ut til viktige forsvarsanlegg, større byer og samfunnskritisk infrastruktur.
Så må vi bruke den tiden vi trenger sammen med svenske, finske og danske myndigheter til å bygge en integrert overvåknings- og etterretningsvirksomhet, med felles analysekapasitet for å sørge for at vi har en omforent situasjonsforståelse av det som rører seg i våre nærområder. Amerikanerne og øvrige allierte i Nato som sogner til «Nato-Norden» samarbeider vi tett med, slik vi gjør i dag, og «selger og kjøper» etterretningsinformasjon til gjensidig nytte – og på våre betingelser. Vi skal være forberedt på at den dagen kan komme da det geostrategiske og -politiske bilde kan se ganske annerledes ut, og at vi må stå på egne ben i en helt annen grad enn i dag. Og lener man seg til en stolpe som begynner å gi etter, er det en fordel å rette seg opp og stå tryggere på egne ben.
Forsvarskommisjonen kunne etter min mening ha gått vesentlig lenger i å skissere visjon og mål for det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeide som nå er i god gjenge. Et slikt samarbeid må tuftes på et pluralistisk mønster av dialog og samkvem på de fleste samfunnsområder - politisk, kulturelt, sosialt og næringsmessig. EU-medlemskap for Norge er viktig i denne sammenheng, og heldigvis er det stadig flere politiske ledere og deres partier som skjønner det.
Andre tider
Jeg har venner i Sverige som forteller meg at de fortsatt har landsmenn med adelig slektsbakgrunn – med etternavn som Sparre, Løwenhielm og Gyllesköld - som sitter i Riddarhuset i Stockholm og skuer over Østersjøen mot Pommeren og mimrer om fordums storhet, og som knapt er interessert i et nordisk samarbeid med mindre det skjer med Sverige i førersetet. La dem bare stirre til de får kink i nakken, sier jeg – og minn dem på at det var vi (det vil si en artillerist på Fredriksten festning) som kvittet dem med krigerkongen Karl XII i 1718, en konge som var i ferd med fullstendig å utarme det svenske folk og samfunn.
Det er andre tider nå; Putins forbilde, tsar Peter den store, bygde festning ved St. Petersburg i 1703 som vern mot svenskene – nå bygger svenskene «festning» på Gotland som vern mot Putins Russland. Det svenske og finske forsvar har utviklet et meget tett samarbeid, på alle plan. Finske kompanier inngår i svenske bataljoner, og omvendt, under øvelser.
Norge har slept føttene
Da Putin annekterte Krim med sine «grønne menn» i 2014 gikk det et brev fra det finske forsvarsdepartementet til cirka 900.000 personer knyttet til landets forsvar og beredskap om å gjennomgå sine oppgaver og være forberedt på å forsvare land og folk.
Med den hukommelse vi kan regne med har avleiret seg i skiftende makthierarkier i Kreml om Vinterkrigen i 1939 – 40, med ufattelige russiske tap av soldater og materiell, er tanken på å konfrontere 280.000 godt trente og utstyrte finske soldater langs grensen, med drøyt 600.000 i reserve- og beredskapsfunksjoner, antagelig så skremmende at selv Putin vil temme sine aggressive tilbøyeligheter. «Dom vet at vi kan försvara oss,» var president Niinistös lakoniske svar da han like etter at Finland hadde søkt om medlemskap i Nato ble spurt av en journalist om han ikke var redd for et russisk angrep.
Det svenske forsvaret lå langt nede før russerne annekterte Krim, men fra 2015 har Sverige startet gjenoppbyggingen, og etter angrepet på hele Ukraina tar svenskene et skikkelig skippertak - og da blir det bra, slik jeg kjenner svensk mentalitet. Det har vært Norge som har slept føttene i det nordiske forsvarssamarbeidet, men med de avtalene som er inngått i tiden etter intensjonserklæringen i 2018 har det heldigvis bedret seg.
Foreløpig synes det å være våre militære ledere som går foran, og det blir spennende å se hvilke rikspolitikere som kommer først på banen med åpen og ærlig tale om alvoret vi som nasjon står overfor, og hvordan vi bør innrette oss for å ta vare på verdens beste rettsstat og demokratiske styringsform. Det knaker i sammenføyningene i mange vestlige demokratier. Her hjemme bør vi kunne stå fjellstøtt, om våre politikere holder mål.
