Ansatte som slutter: – Alarmklokkene bør ringe hos flere

For fem måneder siden skrev jeg en meningsytring i Forsvarets forum om Forsvarets behov for kompetanse. Dette dekkes gjennom to kanaler; å beholde de ansatte man allerede har, og samtidig sikre god rekruttering til utdanningene samt grenader og konstabelnivået. Det er derfor gledelig at jeg de siste to dagene har sett tegn til bedring på to viktige områder.

Forsvarets akkrediterte utdanningstilbud tiltrekker seg søkere. Det er veldig bra! Dette er de som skal bekle de stillingene med størst ansvar og myndighet i fremtiden, og jeg forventer at de også får en best mulig start på sin karriere gjennom en positiv, rettferdig og oppbyggelig seleksjonsprosess, en utviklende og motiverende skoleperiode med søkelys på læring og profesjonsbygging og at de opplever en overgang til ansvarsfulle stillinger med veiledning og mentorering.

Må beholde ansatte

Dersom disse skal tjenestegjøre ved Garnisonen i Porsanger eller på Evenes, kan de også få tilbud om moderne boliger med god kvalitet. Nå bygger Forsvarsbygg på Liland ved Evenes og det er utlyst kontrakter for bygging i Finnmark.

Begge steder fortjener og trenger dette for å oppleves som attraktive tjenestesteder.

Behovet for å beholde og rekruttere nye ansatte henger tett sammen. Dersom man kan redusere frafallet vil behovet for antall nye grenaderer, elever og kadetter synke i fremtiden. Kompetansebeholdningen vil øke. Etterslepet på så å si alle utdanninger må dekkes, men det vil bli enklere dersom ansatte vil stå lengre. Høyere erfaringsnivå vil også skape bedre avdelinger og høyere kapasitet totalt sett. Derfor er både jeg og resten av BFO utålmodige på å se flere positive endringer som skal bidra til økt ståtid.

En svakhet i Forsvaret

I november var Svendsen-utvalgets rapport ute på høring. En av de største svakhetene som ble avdekket handler om Forsvarets evne til å beholde de ansatte. De pekte også på behovet for å gjøre det mer attraktivt å velge Forsvaret som arbeidsgiver ut over en periode i livet. Dette handler om å tilrettelegge for en livssituasjon som er levelig gjennom hele karrieren. På de fem månedene som har gått fra høringen ble avsluttet, har ikke jeg sett eller hørt noe fra Forsvarsdepartementet som kan bidra til å gjøre det enklere å velge Forsvaret.

Jeg kan heller ikke se at det har skjedd andre – positive endringer som skal bidra til dette – snarere tvert imot.

Det som er åpenbart – og erkjent, er at Forsvaret har utfordringer med å beholde kompetanse. Det vises i nevnte rapport og er uttalt fra Forsvarets ledelse. Det er også understøttet av fakta. Mange ansatte vil gå av med pensjon de neste årene.

Velger å slutte

Les også:

BFO-undersøkelse med svakt tallgrunnlag. Tok bare temperaturen, sier organisasjonen

Forsvarssjefen sier likevel at de negative svarene er gjenkjennbare problemstillinger.

Dette er personer med mye utdanning og erfaring. Bak disse er det færre som skal overta. Det er også slik at stadig flere av de unge velger å slutte etter kort tid. Dette er en utvikling som er basert på fakta og som må møtes med aktive tiltak dersom man ikke skal løpe på for stor risiko. Imidlertid er dette tiltak som ikke finnes. Snarere opplever de ansatte press på lønnsnivået gjennom nedjustering av stillinger på alle gradsnivå og manglende vilje til å utvikle kompensasjonsavtalen med bedre ordninger for pendlere.

Økt risiko bør møtes med risikoreduserende tiltak, ikke tiltak som reduserer viljen til å fortsette.

BFO har hatt to spørreundersøkelser gjennom vinteren. En som er rettet kun mot kadettene og en for alle medlemmene. Det som er sammenfallende i begge to, er at flertallet ikke ser seg tjent med å gå av som militær profesjonsutøver som 60 år +. Mange sier at de vil vurdere å bytte jobb og slutte i løpet av de neste to år, og blant kadettene er det kun 50 prosent som tenker å fortsette, mens 31 prosent tenker å slutte innen de tre første årene etter plikttjenesten. Blant kadettene – 239 svar og 77 prosent med tjeneste fra Forsvaret før utdanningens start, synker tilliten til Forsvaret fra 93 prosent med høy til svært høy ved oppstart, til 63 prosent nå. Blant BFOs medlemmer er det svært få som nå vil anbefale Forsvaret som fremtidig arbeidsplass.

Medarbeiderengasjementet – som også handler om lojalitet, er synkende.

Dette bør få alarmklokkene til å ringe hos flere.

Høyt arbeidspress

Mye av frustrasjonen i begge grupper handler om hverdagsforvaltningen, høyt arbeidspress, mange endringer og mangel på balanse jobb vs «resten av livet». Ved skolene og de eksisterende leirene er det for dårlig botilbud uansett hvilken kategori du tilhører, og mangelen på familieboliger er prekær. Derfor må man få utviklet dette samtidig med at Ørlandet, Evenes og Garnisonen i Porsanger blir klare for personellet.

Les også: Vi har vært mot revolusjonære endringer av utdanningen, skriver Rune Rudberg.

Les også:

– Dårlig ledelse av statsråden

Fremtiden for de ansatte er derfor ikke lysegrønn. Når dette skrives, er det ikke engang klart hvordan pensjonen skal bli for de ansatte. Det er ikke engang klart hvem som er den reelle part lenger i dette arbeidet, selv om forsvarssjefen har det formelle ansvaret og myndighet. Imidlertid er det bevis for at departementet har vært inne og «ment noe».

Dermed er forsvarsansatte – enn så lenge, norgesmestere i dårligst tjenestepensjon. Derfor kan man ikke forvente at profesjonsutøverne skal tjenestegjøre livet ut lenger, slik de over 1000 ansatte som går av de neste åtte årene gjør.

Dette vil endre seg – og konsekvensen blir økt rekrutteringsbehov i bunn.

Veldig mange krav

Det at søkertallene i 2021 er høye, er bra. Samtidig er det forpliktende. I fjor var det ca 25 prosent som takket nei til tilbudet, og det var mange av de som takket ja som ikke møtte. Her har Forsvaret en jobb å gjøre. Samtidig må evalueringen av utdanningsreformen tørre å drøfte hvordan utdanningen ved de enkelte skolene blir gjennomført. Akkurat nå er denne preget av ekstremt tempo, lange dager, liten fritid og svært mange krav. Mitt inntrykk er at det er viktigere å gjennomføre undervisningen enn å sikre læring og personlig vekst hos våre profesjonelle ledere. Og slik kan det ikke fortsette.

Her må man skape en kultur som fremmer engasjement og motivasjon – ikke bryte ned.

Jeg vet at forsvarssjefen vet dette. Jeg vet også at han ønsker endring.

Da må Forsvarsdepartementet gi han rom og ansvar – ikke trangere rammer og flere feilslåtte endringskrav.