Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Everyone has a plan, until they are punched in the mouth», har Mike Tyson sagt – og det gjelder like mye under krigshandlinger som i bokseringen. Vladimir Putin hadde en plan da han beordret angrep på Ukraina 24. februar, men han fikk seg et kraftig slag i munnpartiet, og planen forsvant etter store tap og tilbaketrekning av 30.000 soldater og en 6 mil lang kolonne fra Kyiv til Belarus. Etter bortforklaringer kom en ny plan: Øst-Ukraina skal bringes under russisk kontroll, fra Kharkiv i nord til Odessa og tilknytning til det annekterte Krim i syd.
Planene
Etter at russerne hadde gnagd seg frem i Øst-Ukraina i seks måneder, med massiv bruk av artilleri som la byer i grus og drepte sivile i tusentall, kom det neste slaget i form av en kraftig ukrainsk motoffensiv i Kharkiv-regionen primo september, som i løpet av en drøy uke feide Putins soldater ut av et område like stort i utstrekning som det russerne hadde brukt seks måneder på å erobre. Da forsvant også plan nummer 2.
Og så kommer en tredje plan, eller skal vi si forsøket på en plan, og den bærer preg av desperasjon og improvisasjon. Den innebærer en delvis mobilisering, raske – og fiktive - folkeavstemninger i fire oblaster (fylker) i Øst- og Sør-Ukraina, samt trusler om bruk av atomvåpen. Totalbildet er at det rakner for Putin, både i tidligere sovjetrepublikker i øst og i forhold til de mål han har kunngjort for sin såkalte militærtekniske operasjon i Ukraina. Om det neste slaget kommer innefra eller utenfra er uvisst, men det kommer.
Atomvåpentruslene
Når «hele verden» nå bekymrer seg for muligheten av at Putin kan finne på å bruke atomvåpen i Ukraina, er det naturlig å stille spørsmål ved denne personens psyke, eller mentale helse om man vil. Vladimir Putin har raslet med atom-sabelen flere ganger i de syv månedene som er gått fra han beordret angrepet på Ukraina. Første gang allerede tre dager etter angrepet; da kunngjorde Putin at landets atomvåpenstyrker var satt i høyeste beredskap.
Andre gangen lot han TV-overføre en seanse hvor sikkerhetsmyndighetene kunne fortelle presidenten at hans nye, atomsikrede krigshovedkvarter dypt inne i Uralfjellene var klart til bruk. Dette var nok ment for å avskrekke NATO, særlig USA fra å benytte et førsteslag mot Russland, ved å gjøre det klart at det prompte ville bli besvart med Russlands strategiske atomvåpen, og at Putin ville kunne fortsette å lede krigen fra sitt nye, sikre hovedkvarter.
Tredje gangen knyttet han det til Vestens hjelp til Ukraina, og antydet en reaksjon kraftigere enn man noen gang har opplevd i historien dersom vestlige land, med spesiell adresse til NATO-medlemmer, blandet seg inn i krigen på Ukrainas side. En liste over våpensystemer som ikke ville bli tolerert levert til ukrainerne fulgte med advarselen. Den listen er imidlertid nærmest blitt en handleliste for leveranser til ukrainerne.
Og så nå, den fjerde gangen, den 21. september, i en åpenbart hastig arrangert TV-sending – uten det vanlige velregisserte tablå rundt Putin når han opptrer på skjermen – kom han med en direkte trussel om bruk av atomvåpen dersom russisk territorium ble angrepet.
Taktikk
Kampsportentusiasten Vladimir Putin har antakelig bedre kompetanse på matten enn som militær strateg. Der står han til stryk. Han involverte seg på alle nivåer den første tiden, og ledet operasjonene «på brigader- og oberstnivå» ifølge militære kilder til avisen The Guardian 17. mai. Ordren for selve angrepet 24. februar kom helt overraskende på alle russiske avdelinger; kun noen ytterst få i det militære toppskiktet var informert om angrepsplanen. Han ga seg med detaljledelsen da det begynte å gå galt, slik at han kunne skylde på andre.
Bare å finne på å gå løs på hele Ukraina, et land med et enormt territorium, med over 40 millioner innbyggere og et militært forsvar som var på størrelse med de angrepsstyrker Putin hadde til disposisjon, røper dårlig dømmekraft, uansett hvor mye av skyldes klikken av klakører rundt ham måtte ha. Det var Putin selv som skremte dem fra å gi til kjenne hva de faktisk mente, til dels for åpen scene, slik at «hele verden» skulle se hvem som var sjefen – «tsar Putin den store». Ordene dumskap og begrenset intellekt sitter løst.
Helt siden 2014 har hundrevis av amerikanske, og en god del britiske instruktører vært i Ukraina og drevet med opplæring i våpenbruk og taktikk. Det kan se ut til at etableringen og treningen av spesialstyrker i regi av instruktører fra USAs Special Operations Force, blant annet med bruk av krigsspill, har vært nyttig. Militære eksperter mener å se mønsteret i de motoffensiver vi har sett, først i Khersonregionen, som dro russiske ressurser dit før tre av Ukrainas beste brigader slo til i Kharkivregionen.
Slag mot Putin
Der kom det andre virkelig kraftige slaget, og Putin må være ganske ør i hodet, noe som sikkert ble forsterket ved at han fikk en reprimande av Kinas president, Xi Jinping like etter slaget. Å se Putin nærmest stå skolerett for Xi under toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization 15. - 16. september i Samarkand, innvarsler et kjøligere og mer realistisk forhold mellom Russland og Kina. «Vennskapet uten grenser» er satt alvorlig på prøve.
Putin vaklet inn i neste runde, og prøvde nærmest febrilsk å formulere en ny plan. Instinktet er hevn. Det startet umiddelbart med ren terror ved å bruke av sitt sterkt krympede lager av langtrekkende presisjonsvåpen for å ødelegge sivil infrastruktur. Det drøyeste var det vi så 19. september da et missil med stor sprengladning slo ned bare noen få hundre meter fra et atomkraftverk ved byen Yuzhnoukrainsk i Mikolaiv-regionen syd i Ukraina – ikke for å treffe, men for å skremme.
Rasjonell eller psykisk syk
Hva kan skje videre - kan Putin virkelig finne på å bruke atomvåpen? Det er 10.000-kronersspørsmålet som mange tumler med. Det vil krigens videre forløp vise, er det mange eksperter som sier. Og det henger jo sånn passe intetsigende i luften. Fortsatt er det i Putins hode man må søke, og hvordan får man innblikk der? Er han en rasjonell aktør, eller har vi med en psykisk syk person å gjøre?
Noen vil plassere Putin i kategorien fascist, med en interessant variant fra Anita Krohn Traaseth i Aftenposten 17. september, “I’ve «slept» with Putin, you should do the same», hvor hun peker på at Putin, med Niccolo Machiavellis briller på, fremstår som en dyktig leder i bruk av makt for å nå sine mål. Besnærende, selvsagt, men det blir litt søkt etter min mening. Machiavellis «Fyrsten» har jeg lest, og de råd han har til sin fornemme fyrste om å styrke forsvaret og kjempe for Italias samling, helst i samarbeid med Paven og Kirkestaten, kan synes å ha likheter med Putins kvasihistoriske narrativ som motivasjon for å gjenreise Russlands storhet, og hans uhellige «allianse» med patriark Kiril.
«Fyrsten»
Men både fascist- og fyrstestempel skriker i sin overfladiskhet i både vurderingen av Putin som persontype og det kleptokrati han har etablert. Putin og hans støttespillere raner og margspiser Russland, og Putin beskyttes av et tett sikkerhetssystem og -byråkrati. Det kan best sammenlignes med et mafiavelde, med Putin som Don. Putin har aldri lest «Fyrsten», det vedder jeg en kasse vodka på.
På den annen side synes jeg at vår anerkjente psykiater, professor (emeritus) Ulrik Fredrik Malt, gikk vel langt i en kronikk i Aftenposten på vårparten, hvor han fjerndiagnostiserte Putin til å lide av Diabolsk Triade, som er hakket verre enn psykopat. Jeg har møtt Putin – det skjedde under Vinter-OL i februar 1994 - og sett ham smile av en blødme, så det er noe menneskelig i den kroppen, ikke rendyrket djevel. USAs president, Joe Biden, har riktignok sagt at han ikke så noen sjel der inne, etter å ha sett Putin direkte i øynene under en samtale. «Vi to forstår hverandre», var Putins kommentar.
Gir seg ikke
Den russiske president var det man kan kalle en skikkelig bølle da han vokste opp i en bakgård i Leningrad, som St. Petersburg het den gangen; følelsesmessig avstumpet, som aldri lot en mulighet for å slåss gå fra seg, småkriminell og med sterke psykopatiske trekk allerede fra han var svært ung. Jeg har lest og studert mye stoff om Putin. Forfatteren og journalisten Masha Gessen har kanskje gitt den mest veldokumentert og nådeløs beskrivelse av Putin fra barndom til maktens tinde i boken “Putin - mannen uten ansikt” (Gyldendal forlag, 2012).
At Putin er en smarting, er hevet over tvil, men mer i betydningen “street-smart” enn «book-smart», om man vil. Han synes å være god på å forstå det som rører seg rundt ham til enhver tid, og til å utnytte til egen fordel de muligheter som gir seg. Det er en type nærsynthet, kall det gjerne fasettsyn, som står i kontrast til kunnskapsbasert perspektiv og analyse. At Putin omgir seg med mennesker som ikke våger å gi andre råd enn dem de tror han vil like, er en del av bildet – og tragedien.
Det ligger ikke i Putins psyke å gi seg så lett. Han vil søke å bite seg fast, og har store nok militære ressurser til å gjøre det i lang tid – også uten å måtte sette det russiske samfunn på krigsfot. Det sitter nok svært langt inne hos Putin, selv om Dumaen 20. september la frem et lovforslag om full mobilisering. Å innkalle inntil 300.000 reservister, som ble annonsert 21. september, må ses i lys av behovet for å erstatte de meget store tapene - antagelig rundt 90.000 i drepte og sårede så langt - og for å kunne forsterke tynne forsvarslinjer i Øst-Ukrainas enorme geografi, ca. 1.000 km.
Det vil også kunne dempe de hysteriske kravene fra russiske militærbloggere om å ta i bruk sterkere lut overfor ukrainerne – inkludert taktiske atomvåpen. Det vil dessuten ta henimot et halvt års tid før disse reservistene er kampdyktige soldater.
Folkeavstemning
Separatistledernes paniske arrangering av folkeavstemninger 23. -27. september i oblastene Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja, skjedde selvsagt i samråd med Kreml, og må ses som et defensivt tiltak for å søke å stoppe videre ukrainsk offensiv. Putin prøver å skaffe seg et slags formelt grunnlag for å true med bruk av taktiske atomvåpen i forsvaret av russisk jord, slik russisk doktrine «tillater».
Uansett – Putin vil søke etter en situasjon som på hjemmebanen kan presenteres som en slags seier, krydret med løgn og dikt, som selv om det lyder patetisk i våre ører, kan antas å bli godtatt av et flertall russere - et folk som er kuet av brutale regimer gjennom århundrer, og som de to siste tiårene nærmest er blitt hypnotisert av Putins propaganda- og undertrykkelsesapparat. Men antallet som bøyer hodet minsker. Stadig flere russere tenker sitt om Putins krig, og murringen tiltar.
Den 20. september meldte presidentene i Frankrike og Tyrkia seg som fredsmeklere i konflikten. Det skjedde under møtet i FNs hovedforsamling, og Erdogans ord: «We need a dignified way out of this crisis,” ble nok valgt for at det skal lyde bra i Putins hode – ord som nå prosesseres i hans spesielle hjerne.
En bløff
Jeg våger å påstå at Putins trusler om bruk av atomvåpen er bløff, også denne gangen. Mafiabossen ønsker jo å overleve denne krigen, og det gjør han neppe om han utløser bruk av atomvåpen. Dessuten ville ingenting skjedd om han trykket på knappen, for verken den ballistiske Iskander eller krysserraketten Kalibr – som er de to mobile utskytningsramper nær Ukraina som kan levere atomstridshoder – eller kampfly som er rigget for å bære atomvåpen, er i nærheten av høy atomberedskap. Med de militære kilder jeg sjekker daglig er bildet at stridshodene ligger i sentrale, sikrede lagre, og ingen aktivitet av logistisk art eller drill/øving av personell er observert.
Jeg vil anta at Putin, om enn motvillig, har begynt å tenke på at han kan komme unna med en våpenhvile, som med hans spesielle ferdighet kan fremstilles som en storslått gest fra hans side. Deretter kan det bli samtaler og forhandlinger, som kan ta mange år. Kanskje kunne en statsleder på et egnet tidspunkt komme med et tilbud til Putin om trygt eksil, på en øy. Jeg vet at den russiske stat har kjøpt en eiendom med strandtomt på finske Åland. Å bli passet på av finner ville måtte være helt topp, både for Putin og resten av menneskeheten.
