Kan vi bryte atomvåpnenes forbannelse?

Historien går om at Damokles forlot sin behagelige trone for å søke en sikrere tilværelse, da han så et sverd henge over tronen - i en ganske tynn tråd.

President Ronald Reagan, som ledet supermakten USA gjennom mesteparten av 1980-tallet, så at Russland stadig utviklet og økte sitt arsenal av atomvåpen, selv om den russiske økonomi viste klare tegn til overanstrengelse. Russernes mål var åpenbart å kunne demonstrere evne til å trenge gjennom amerikanernes forsvarssystemer, selv om de skulle bli utsatt for et førsteslag med atomvåpen fra USAs side.

Da slo Reagan til med å lansere et nytt, defensivt prosjekt. Det hadde form av et rombasert forsvarssystem med evne til å oppdage og destruere enhver russisk rakett i ballistisk bane med kurs mot det amerikanske kontinent. En konkurranse med noe slikt ville ikke den skrantende russiske økonomien kunne makte. USAs påtenkte forsvarskonsept - Strategic Defense Initiative (SDI) - fikk snart kallenavnet Star Wars.

Natos todelte tilnærming

I Europa så man den gangen det samme bildet på regionalt nivå; russerne utviklet SS-20 raketter med rekkevidde til å nå alle Nato-land på det europeiske kontinent med atomstridshoder. Denne trusselen mot Nato-Europa ble møtt med en like avvæpnende strategi. Nato-familien samlet seg om en todelt tilnærming, det såkalte dobbeltvedtak:

(1) utplassering av rakettsystemer i europeiske Nato-land med regional rekkevidde (Pershing II og Tomahawk) og

(2) tilbud om forhandlinger: Fjernes de sovjetiske SS-20 rakettene droppes utplassering av raketter fra Natos side.

Nyheter

Jernteppet er erstattet av piggtråd i Europa

Hardt mot hardt, men med en utstrakt hånd. SDI var sterkt medvirkende til at Ronald Reagan og Russlands leder, Mikhail Gorbatsjov møttes til nedrustnings- og rustningskontrollforhandlinger i Reykjavik i 1985, med vellykket resultat.

Dobbeltvedtaket i Nato førte også til et vellykket resultat. Verken før eller siden har så store reduksjoner og så viktige kontroll- og sikkerhetstiltak blitt oppnådd mellom de to største atommaktene. Hadde Gorbatsjov overlevd som leder og hans politiske og økonomiske omstillingsprogram for det sovjetiske samfunn blitt gjennomført, kunne duoen Reagan og Gorbatsjov ha kommet videre på den kursen som ble staket ut i Reykjavik; målet må være å fjerne alle atomvåpen, sa Reagan.

Russisk kaos uten sterk leder

Gorbatsjov var imidlertid ikke sterk nok. De konservative krefter i samfunnet, fra topp til bunn, hindret hans reformer, og den karismatiske, men ganske inkompetente Boris Jeltsin, feide ham av banen. Inkompetanse og alkoholisme gir heller ingen sterk leder, og kaos fulgte. Det er en russisk tradisjon; samfunnet ender i kaos når en sterk leder mangler i Kreml. Så kom Vladimir Putin.

Nå kan det se mørkt ut med tanke på reduksjoner og kontroll av atomvåpen. Er det imidlertid ikke slik at det i alvorlige kriser kan ligge en spire til noe nytt og bra? Hvorfor skulle ellers et slikt ordtak ha oppstått? Jeg mener å se noen spirer, og skal begrunne det.

De resultater som ble oppnådd på 1980-tallet var betinget av at det var rasjonelle ledere som møttes. I dag er det syv stater som besitter atomvåpen, og en av dem er Nord-Korea med en leder, Kim Jung-un, som har en retorikk og et adferdsmønster som er svært urovekkende. En åttende atommakt kan komme til om et par år, slik det ser ut med forgjeves forsøk på å gjenopplive avtalen om skulle hindre at Irans atomprogram skal kunne omfatte atomvåpen. Ayatollah Ali Khamenei og hans prestestyre ser helst at Israel forsvinner fra kartet. USA omtales som den store satan.

Gjensidig mistillit

For å møte denne trusselen har Nato utviklet og utplassert et forsvarssystem, Ballistic Missile Defence (NATO BMD) til lands og til sjøs. Russland var faktisk med på å planlegge dette som et felles Nato-russisk system. I denne ånd sa Kreml nei til en iransk forespørsel om å kjøpe luftforsvarssystemet S-300 i 2009, og så sent som i 2010 ble Russland omtalt som strategisk partner i Natos strategiske konsept.

Jeg har tidligere hatt en kronikk i Forsvarets Forum om hva som gikk galt, og lar det ligge nå. Men i tillegg til at haukene på Capitol Hill og Putin med sitt kvasihistoriske narrativ fant hverandre i gjensidig mistillit, bør det nevnes at amerikanerne løy og ble gjennomskuet av russerne med hensyn til forsikringen om at NATO BMD kun var innrettet mot ustabile regimer, som Nord-Korea og Iran, og ikke kunne brukes mot Russland. Krysserraketten Tomahawk kan nemlig også avfyres fra de samme plattformene. Flaut, og dumt.

Når det gjelder rasjonalitet knytter det seg riktignok usikkerhet til Russlands leder, Vladimir Putin. Han har raslet med atomsabelen flere ganger etter angrepet på Ukraina. Mange mener at han er troendes til å gå lenger enn til å true og skremme, og at han, som en følge av tilbakeslag i krigen og muligheten for å måtte se ydmykelse i hvitøyet, vil kunne bruke ett eller flere taktiske atomvåpen for å eskalere krigføringen så kraftig at Ukrainas krigskabinett gir opp og ber om forhandlinger.

Forestillingen om at Ukraina kan beseire den militære stormakten Russland er urealistiske.

Russland har svære ressurser. Sanksjonene biter, men stopper ikke et robust samfunn med en befolkning som, for flertallets del, er fortrolig med å lide for fedrelandet når «tsaren» ber dem om det. Også elitene - de militære sjefer, FSBs toppsjikt og oligarkene - er fanget i «tsar» Putins eneveldige grep. Russisk industri produserer våpen og ammunisjon løpende i store mengder, til tross for at det skorter på avanserte halvledere og enkelte metaller. Inntektene fra salg av gass og olje er like store, om ikke større, nå enn før krigsutbruddet.

Nyheter

E-sjefen: – Nødvendig å gjøre ekstra tiltak

Når Putin snakker om atomvåpen er det nok for å skremme. Å bruke dem sitter veldig, veldig langt inne. Jeg skal gjøre en rask gjennomgang av de tilfeller hvor atomvåpen har vært trukket inn fra russisk side i tiden etter angrepet på Ukraina 24. februar.

Åtte tilfeller

For det første: Kun timer etter at russiske styrker hadde gått inn i Ukraina tok amerikanske og russiske myndigheter kontakt og etablerte en direkte kommunikasjonslinje for å hindre at misforståelser eller uhell skulle utløse utilsiktet bruk av atomvåpen. Denne åpne kanalen ble nylig brukt av amerikanerne for å ytre bekymring om situasjonen ved atomkraftverket i Zaporizjzja.

For det andre: Tre dager etter angrepet gikk Putin på luften og meddelte at han hadde satt de strategiske atomstyrker i høyeste beredskap. Eksperter på gjeldende avtaler om kontroll, sikkerhet og prosedyrer knyttet til atomvåpen, blant annet ved FNs senter for overvåkning av Ikkespredningsavtalen (NPT) i Genève, kom raskt på banen for å dempe tilløp til å se dette som en forberedelse til offensiv bruk. Det var et defensivt tiltak. Budskapet fra Putin var at ledere og staber i Det hvite hus og Pentagon skulle vite at et førsteslag mot russiske atomstyrker ville utløse en gjengjeldelse – automatisk, uten at den stedlige kommandant behøvde klarering.

For det tredje: I samme kategori som i foregående punkt kommer en TV-overført seanse noen uker senere da Putin ble meddelt av landets sikkerhetsmyndigheter at et nytt, atomsikkert hovedkvarter var ferdigstilt i Uralfjellene. Derfra ville Putin og hans stab i sikkerhet kunne lede krigføringen – ja, hele samfunnet. Forsøk på ¨slå ut ham og hans regime kunne man altså bare glemme i vestlige militære og politiske hovedkvarterer.

For det fjerde: Selv om et atomkraftverk ikke er et atomvåpen, er ødelagte reaktorer og nedsmelting en like stor trussel. Da russerne angrep og rykket inn på det ukrainske atomkraftverket i Zaporizjzja 4. mars beskjøt de kun reaktor nummer 6 med artilleri, den eneste av reaktorene som var nedstengt for vedlikeholdsarbeider.

For det femte: Ville påstander, som å sende en monstertorpedo med atomstridshode i megatonnsklasse, som ville kunne drukne de britiske øyer med en kjempeflodbølge, som at amerikanerne har bygget et laboratorium i Ukraina for å forberede bruk av biologiske stridsmidler, og som at ukrainerne holder på å lage en eller flere skitne bomber, fremsettes av andre enn Putin selv. Med litt godvilje kan man si at det inngår i den russiske tradisjon med å villede, skremme, lyve og overdrive. De kaller det maskirovka, og Putin skal helst ikke knyttes til det. Nå glir jo Putin selv ganske sømløst inn og ut av løgner, men likevel. Påstandene skal skape en skremmende forestilling i vest om at Putin en dag må se seg nødt til å gjennomføre et forkjøpsangrep.

For det sjette: I slutten av august ble det utvekslet intensjonserklæringer mellom russiske og amerikanske myndigheter knyttet til avtaleregimet New START (regulerer antall stridshoder og plattformer for strategiske atomvåpen) om å treffe forberedelser for etablering av et nytt regime før datoen for New START utløper i januar 2026. Det motsatte av å skremme, men et viktig signal om at det er nettopp skremsler de holder på med i det korte perspektivet.

For det syvende: Det ble medio november oppfanget en samtale mellom flere russiske generaler som drøftet mulig bruk av taktiske atomvåpen. Militære topper skulle altså sitte i et rom som lar seg avlytte, og diskutere et så sensitivt tema. Enkelte medier nappet, selvsagt, og derved ble det en viss effekt i retning av det som var tiltenkt i Kreml – å skremme. Slike samtaler om bruk av atomvåpen skjer imidlertid åpent blant nasjonalistiske militærbloggere og andre hauker i Russland, men det er en annen sak.

For det åttende: Selv om det ikke eksisterer avtaler som regulerer antall og typer ikke-strategiske, taktiske atomvåpen, slik det gjør for strategiske, hersker det prosedyrer for lagring og sikring av slike våpens stridshoder. Russerne har vist gjennom årene at de tar dette alvorlig. I tiden etter Sovjetunionens kollaps var det riktignok ganske kritisk, for det som kan stjeles og selges uten nevneverdig risiko for å bli tatt, er utsatt for å bli stjålet og solgt i Russland. Stridshodene er lagret sentralt, under streng kontroll, og det har ikke vært observert noen logistiske eller andre tiltak som indikerer forberedelser for deployering av slike stridshoder til plattformer som kan levere dem.

Følelser må holdes i sjakk

La meg ta med et viktig punkt i tillegg. Kinas president har, i likhet med USAs president, kommet med klar advarsel til Putin om ikke å bruke atomvåpen, selv om Xi Jinping valgte å si «hele verden» i stedet for å nevne Putin ved navn.

Dette er i det korte perspektivet, hvor også flere eksempler på restriktiv tenkning og adferd på vestlig side peker i samme retning, som å ikke etterkomme ønsker fra Ukrainas president om flyforbudssone, som å nekte bruk av tildelte, langtrekkende presisjonsvåpen mot mål på russisk territorium, og – være raskt ute med å korrigere da president Volodymyr Zelenskyj påsto at det var russiske raketter som slo ned på polsk territorium og drepte to personer. Følelser må holdes i sjakk og uetterrettelighet bør være tabu for en person som leder en nasjon i krig – særlig når atomvåpen er i bildet.

Nyheter

Ny utveksling av krigsfanger i Ukraina

Og det siste, den 28. november, da Tysklands tilbud til Polen om å flytte luftvern av typen Patriot til Polens grenseområder mot Russland ble møtt med et motforslag fra polsk side, nemlig at Patriot-batteriene burde gis til Ukraina i stedet. Det ville innebære tysk militært personell, Nato-personell, på ukrainsk jord, og den tyske kansler sa nei. Ukrainerne ville ikke kunne operere Patriot-systemet selv. Og russerne var raskt ute med å bekrefte nettopp dette. Ungdomskompisen til Putin, tidligere statsminister og president og nåværende nestleder i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev kom på luften 30. november og meldte at Patriot i Ukraina, betjent av tyske soldater, «ville gjøre Nato til et legitimt mål».

Utfallet av krigen i Ukraina er vanskelig å forutsi; det eneste sikre er at den vil ta slutt en dag. Blant annet vil hjelpen fra USA og andre demokratiske land kunne avta, både som følge av at egne lagre av våpen og ammunisjon tappes uforholdsmessig mye og at den politiske motivasjon svinner hen med tiden. Det er sprekkdannelse i republikanernes leir i den amerikanske kongressen.

Atomvåpen – en forbannelse

Atomvåpen er en forbannelse som henger som et damoklessverd over oss – både i den alvorlige situasjon vi nå har og i fremtidige konfliktsituasjoner, som vi vet vil komme, hvor stater som besitter atomvåpen vil være involvert. I tillegg til de indikasjoner jeg har nevnt, som viser respekt, disiplin og restriktiv adferd, er det etter min mening grunnlag for å se en spire til ny erkjennelse av den type Sovjetunionens ledere opplevde på 1980-tallet, da USA og Nato-Europa møtte utpressingsforsøk med atomvåpen med en kombinasjon av teknologisk overlegenhet, politisk samhold og utstrakt hånd med tilbud om forhandlinger.

I USA har Biden-administrasjonen nylig fremlagt oppdaterte strategier for nasjonal sikkerhet, med egne strategidokumenter for konvensjonelt forsvar og for atomvåpen. Det fører for langt å gå inn på detaljer her, men det er elementer i den teknologiske utvikling generelt og i våpenteknologi spesielt som gir konturene av et fremtidsbilde som kan gi en SDI-lignende opplevelse for russiske og kinesiske ledere. Det forutsetter at USAs økonomi klarer seg bedre enn den kinesiske i årene fremover, og derved evnen til å nå lengre i teknologisk og industriell satsning.

Det er klare tegn på at Kina vil slite i årene som kommer, og Russlands økonomi vil knapt komme opp i stående igjen så lenge sanksjonsregimet holdes intakt. Sanksjonene kan imidlertid bli ett av de forhandlingskort som benyttes i de diplomatiske prosesser som vil skje forut for og etter en avslutning av krigen i Ukraina. Uansett vil russisk økonomi bare være brøkdelen av den amerikanske og kinesiske i fremtiden. I dag er den på størrelse med økonomien i Texas. USAs økonomi er også anstrengt, men så seig som en tykk gummistrikk, så lenge dollaren har den rollen den har i internasjonal handel og finans.

USA, Russland og Kinas teknologi

Når det gjelder å dra fordeler av kunstig intelligens og maskinlæring, står de tre land omtrent på samme nivå i dag. Området har stort potensial for militære applikasjoner inn i fremtiden, ikke minst i forsvarssystemer når trusler kan manifestere seg i form av missiler og glidere i hypersoniske hastigheter, og som kanskje leveres fra «usynlige fly» (stealth) eller fra romfartøyer i bane rundt jorden.

Selv om ikke alt er helt på plass ennå, er USA kommet mye lenger enn Kina og Russland i utviklingen av kommando- og kommunikasjonssystemer. Amerikanerne kaller det Joint All-Domain Command And Control (JADC2). I tillegg til å knytte sammen alle ledd i alle forsvarsgrener, fra generalen og admiralen til soldaten og sjømannen, vil JADC2 knytte sensorer til våpensystemer. Slik overlegenhet gir et stort fortrinn for USA.

Kronikk

Hva kan vi lære av Ukraina-krigen? Og hva vil avgjøre den?

Av like stor betydning er satsningen på et rombasert overvåknings- og deteksjonssystem i tre lag, med opptil flere hundre satellitter i lav jordbane (LEO), færre i bane lengre ut (MEO) og fem-seks geostasjonære satellitter lengst ut. Hver eneste missilutskytning, hvor som helst på jorden, på land, til sjøs eller i luften, vil bli fanget opp og lynraskt formidlet tilbake til forsvarssystemer. Her kommer kunstig intelligens inn i bildet for å hjelpe til i beslutningsprosessen.

Ny radarteknologi som «ser» fly og andre flygende plattformer med stealth-egenskap er under utvikling, om enn i sin spede barndom. Slike radarer vil i fremtiden være i stand til å detektere fly, med og uten bemanning, samt store droner – selv om de er stealth.

En mulig Star Wars II

Til slutt vil jeg nevne utvikling av energivåpen som til sammen kan bli forsvarssystemer som sikrere kan håndtere trusselen fra missiler eller glidere som kommer i hypersoniske hastigheter mot sine mål, og som kan manøvreres i sluttfasen. Et forsvarssystem som kan reagere med lysets hastighet vil kunne være en «game changer» i denne sammenheng. Foreløpig er det snakk om energivåpen av typen høy-energi lasere og kraftige mikrobølger for anvendelse mot missiler, droner og granater i et lokalt eller regionalt stridsscenario. Det ser ut til at det er israelerne og amerikanerne som er kommet lengst i utviklingen av slike systemer.

Norge er med i en gruppe på femten Nato-land som ser på muligheter for å gå sammen om utvikling og utplassering av bedre luftvernsystemer i alliansen. Ett av studieområdene går nettopp på å vurdere effekten av energivåpen i et felles, fremtidig luftvern.

Kronikk

Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen

Kan en «vegg» av lasere eller mikrobølger etableres med lysets hastighet tilstrekkelig langt ut i forhold til det eller de objekter som skal forsvares, snakker vi om en mulig Star Wars II. Det vil bli enormt kostbart å utvikle og å utplassere i tilstrekkelig stor skala, og kunne – den dagen det ble presentert av en fremtidig amerikansk president - få selv stivsinnede maktpersoner av type Xi og Putin til å sette seg ned ved forhandlingsbordet. Å rivalisere om global makt og innflytelse kan man jo strengt tatt gjøre uten atomvåpen.

Helst bør vi se at det blir dialog og forhandlinger om begrensninger av og kontroll med atomvåpen tidligere, som følge av de atomrelaterte skrekkopplevelser som krigen i Ukraina har bydd på. Det kan skje, for de viktigste aktørene i denne sammenheng snakker mer med hverandre enn vi kunne tro ut fra den retorikk som føres.

Men først må den den brutale krigen i Ukraina opphøre. Det kom et signal i den retningen under den franske presidents offisielle besøk i USA nylig. De to presidentene fant hverandre i et kompromiss. Emmanuel Macron skal trappe opp Frankrikes bistand til Ukraina, slik USA ønsker, og Joe Biden skal anstrenge seg mer i det diplomatiske sporet for å få de krigførende parter beveget til å avslutte krigen, slik Frankrike ønsker.