Meninger
Hvorfor sliter vi med rekruttering til Nato-stillinger?
Forsvaret sliter med å fylle Nato-stillinger. Det er fire faktorer som gjør rekrutteringen utfordrende, skriver offiser i Nato-stilling.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I Forsvarets Forum 12. mai beskriver Bjarte Namtvedt og Ståle Bergum en alvorlig bekymring for at Forsvaret sliter med rekruttering til Nato-stillinger. På en enkel og god måte uttrykkes det bekymring for at manglende interesse fra offiserskorpset er et stort problem.
Med bakgrunn i å selv være ute i Nato-stilling på fjerde og siste året vil jeg tillate meg å tilby en kort analyse av akkurat denne problemstillingen. Jeg vil peke på fire viktige faktorer for hvorfor det er rekruttering er en utfordring, men samtidig komme med noen anbefalinger.
Den moderne tokarrierefamilien
For det første er Forsvaret generelt, og Natos utlandsstruktur spesielt, ikke i takt med en moderne tokarrierefamilie. For enkelte familier, og min egen er en av dem, kan tilværelsen i Nato passe i kortere deler av karrieren.
Etableringsfasen med barn eller etter at barna har flyttet ut er eksempler på dette, men også med forutsetningen om at medflytter er villig til å sette karriere på pause i fire år og bruke tiden til andre ting.
Større fleksibilitet knyttet til tjenestetid ute, med tidlig avklaring av om det skal være tre, fire, eller fem års tjeneste kan gi familiene noe større grad av forutsigbarhet, som igjen vil gjøre mange av disse viktige stillingene mer attraktive.
Gradsnivået
For det andre har det vært en styrt utvikling mot gradsnedtrekk i Forsvaret over de senere år, som ikke nødvendigvis er i tråd med hvilke stillinger vi fyller i Nato. I tråd med forsvarssjefens retningslinjer og langsiktige nasjonale målsetning om å redusere gradsnivået i Forsvaret, fører dette til at mange stillinger på major- og oberstløytnant-nivå ikke kan besettes til tross for at søkerne inneholder de stillingsspesifikke kvalifikasjonene som Nato setter.
Er absolutt-krav om Videregående offisersutdanning (VOU) for oberstløytnant er én del av dette, og doblet minimumstid som løytnant for å bli kaptein er en annen faktor som totalt sett gjør at personellet må tjenestegjøre lengre for å kunne møte stillingskravene hva gjelder tid i grad.
Dette er problem så lenge personellet oppfyller de faktiske kvalifikasjonskravene. Hvis man legger til grunn at oberstløytnant- og majorsnivå i hovedsak fylles av personell som akkurat er ferdig med familieetableringsfasen, men opplever noe mindre grad av mobilitet grunnet bo- og skolesituasjon for sine barn, minsker vinduet ytterligere for når det kan være aktuelt for personellet å reise ut.
Mye større grad av aksept for å gi midlertidig grad og lønn som major og oberstløytnant i Peacetime establishment (PE) vil kunne bidra til å løse dette. Slik dette forvaltes av Forsvarets personell- og verneliktssenter (FPVS) i dag er det i hovedsak liten grad av fleksibilitet knyttet til grad. At reglene følges til punkt og prikke er åpenbart en styrke, men i denne spesifikke konteksten bør det gjøres en oppmykning for å nå en større målsetning.
Spesialistkorpset
Det tredje poenget mitt er knyttet til gjeninnføringen av spesialistkorpset i Norge. Der det fra et norsk perspektiv vies stor grad av ansvar med meningsfylt tjeneste til spesialistene våre, er det ikke uvanlig med OR-8 eller OR-9 i rene assistentfunksjoner uten særlig ansvar i Nato.
Mange OR-stillinger i Nato er derfor ikke et åpenbart godt valg å fylle, både med tanke på innflytelse og meningsfylt arbeid for våre dyktige spesialister. Med den nasjonale målsetningen om 70 prosent OR i Forsvaret, reduseres videre rekrutteringsgrunnlaget for å fylle stillingene ute.
En måte å redusere ulempen ved dette vil være å fylle offiserstillinger ute med spesialister der disse har riktig kompetanse. Dette har allerede blitt gjort med hell i enkelttilfeller og bør fortsatt gjennomføres for å øke rekrutteringsgrunnlaget og samtidig opprettholde innflytelse og meningsfylt arbeid i Nato.
Støtteelementene
Mitt siste poeng handler om at deler av tjenesten er lite attraktiv og foreldet i måten det driftes på. Det at de forskjellige støtteelementene tilviser bolig (den utsendte må uansett signere selv på boligen) har ført til enkelte situasjoner hvor de utsendte ikke selv kan velge hvor de med sine familier skal bosette seg (for eksempel i nærheten av aktuelle skoler og barnehager for barna) men blir påtvunget et snevert boområde med dårligere forutsetninger for trivsel for både den utsendte og familien.
Dette sistnevnte er en utfordring som kan løses med et pennestrøk i særavtalen og mer fleksibel/enkel tilnærming til boligsituasjoner med enkle rammer og støtte for at hver enkelt familie. Det skal også sies at min erfaring med støtteelementene er svært god, men at noen av rammene de får, vanskeliggjør effektiv støtte til familien i den viktige etableringsfasen ute.
Fleksibelt og forutsigbart
Utakten med den moderne og normale tokarrierefamilien er en høyst reell utfordring uten en åpenbar rask og enkel løsning. Det er vanskelig å komme utenom dette, men kombinasjonen av viktig og interessant tjeneste for den utsendte, mer fleksibel tjenestetid (3-5 år), et stadig mer fleksibelt studie- og arbeidsmarked og håndtering av de faktorene man faktisk kan gjøre noe med bør totalt sett kunne bidra til å bedre situasjonen.
Det andre punktet kan bøtes på ved å slippe opp på gradskravene i NATO-stillinger, for eksempel ved å kun gi fast opprykk i stilling når løpetiden er oppfylt, men ha enkel adgang til å tilsette i stilling med midlertidig grad og lønn.
Enkel veksling mellom OR og OF i Nato-strukturen kan også gi gode effekter. Til sist vil en forbedring av Særavtalen med tanke på tilvisning av bolig i etableringsfasen hvor de utsendte selv kan velge hvor de skal bo, være et enkelt og effektivt grep for å forenkle og forbedre livssituasjonen til de som sendes ut. I sum bør disse grepene kunne bidra til å forbedre rekrutteringsgrunnlaget og gjøre tjenesten mer attraktiv.
Jeg deler Namtvedt og Bergums bekymring om rekruttering, men samtidig påpeke at en del av grunnene til disse utfordringene ligger i det åpenbare.
Løsningen bør være å ta innover seg de rådende forholdene og utvise større grad av fleksibilitet og forutsigbarhet for forsvarsfamiliene som reiser ut. Min erfaring er at norsk personell gjør en utmerket jobb i Nato og at vi derfor bør fortsette dette arbeidet i så stor grad som mulig. Tjeneste ute i Nato er både viktig og givende, og kan gi større perspektiver for vår felles fremtid.
