Ta vare på dine kvinner og menn, bare slik kan oppdraget løses

For et par dager siden ringte jeg en tidligere offiserskollega fra Forsvaret, slik vi pleier å ringes for å oppdatere hverandre på hva som skjer i livene våre. Jeg spør hvor hans neste beordring blir, hvorpå han raskt svarer: «Jeg har sagt opp, jeg slutter i Forsvaret.»

Det ble stille før jeg bryter ut: «Hva har skjedd?». «Jeg orker ikke mer, nå har jeg fått nok», svarer han. Deretter kom en lang rekke punkter, som jeg dessverre så altfor godt kjenner til fra før, som tidligere offiser, feltprest og forsvarsektefelle, og nåværende mor til forsvarsbarn.

Min tidligere kollega sier med en tydelig resignasjon i stemmen: «Gjennom all utdanning i Forsvaret blir vi opplært til å løse oppdrag og ta vare på våre kvinner og menn. Stadig toppstyrte effektiviseringstiltak bidrar til et økende gap mellom ressurser og oppdrag, noe som gjør at jeg som ansatt opplever å befinne meg i en organisasjon som ikke lenger lever opp til sitt mantra. Dersom ledelsen ikke innser problemene og innfører snarlige tiltak for å ta vare på sine kvinner og menn, er jeg dypt bekymret for den videre utviklingen sett i lys av den økende personellflukten.»

Frustrasjonen hans var til å ta og føle på, og det var helt tydelig at han er oppriktig bekymret og skuffet. I den grad at han nå velger å slutte. Han er ikke den første, og dessverre nok ikke den siste, som ytrer denne bekymringen.

Middelmådighet

Harald Høiback uttrykte i en kronikk i Stratagem i fjor, at det er middelmådigheten som dyrkes i Forsvaret. Denne uken kom en ny artikkel, også i Stratagem, der innleggsforfatterne er kritiske til URE, og målsetningen som er satt om at utdanningen skal være «god nok». De konkluderer også med at middelmådighet er målsetningen.

Det er mange elementer som spiller inn i personellflukten vi i dag opplever i Forsvaret, og det er en reell bekymring jeg deler at svært dyktig personell forsvinner en etter en hvis kursen ikke nå drastisk endres. Kollegaen min hadde en bemerkelsesverdig karrierestige i Forsvaret, og er en både svært dyktig offiser og leder. Langt fra hva man kan kalle middelmådig.

Kronikk

En kamp om kultur

En mann jeg alltid har sett opp til fra vi ble kjent, som en empatisk leder som ser sine egne og trives best på bakken med soldatene sine, men som samtidig er en meget dyktig militærteoretiker som kan faget, og som heller ikke er redd for å heve stemmen når vi er på gal vei. Integriteten hans har alltid begeistret meg, og han er en av de dyktigste offiserene jeg har møtt. At Forsvaret nå mister ham, er ingen overraskelse tatt i betraktning oppsummeringen over, men en desto større tragedie. Spesielt tragisk er det at han begynner å bli en av flere i rekken. For er det noe Forsvaret nå trenger, så er det ikke middelmådigheten.

Forsvarsfamilien

Før valget i 2021, traff jeg på Anniken Huitfeldt ved valgbodene her hjemme på Jessheim, og jeg sa til henne at hvis de vant valget og hun ble ny forsvarsminister, måtte hun ta tak i personell-og familiepolitikken til Forsvaret, hvorpå jeg ga en lang utredning om hvor kritikkverdig jeg finner dagens situasjon. Dette var på samme tid som daværende forsvarsminister for forrige regjering, Frank Bakke-Jensen, fant det for godt å gå til verks på incentivordningene til Forsvaret, og blant annet legge frem forslag om at forsvarsboliger skulle få markedsleie.

Dette samtidig som deres egne stortingskollegaer misbrukte pendlerboligordningen og ikke betalte riktig skatt. Det blir ikke bare memes på ulike forsvarsforum av slikt, det blir også frustrasjon, sinne og demotivasjon. For mens politikerne sitter på sine gullkantede pendlerboliger, pendlerreiser og lønnsnivåer, er ikke disse incentivene like gullkantede i Forsvaret. Mens politikerne sitter i sine pendlerleiligheter på sentrale Frogner, sitter flere forsvarsansatte med og uten familier, i ofte nedslitte pendlerkvarter og forsvarsboliger i desentraliserte strøk langt hjemmefra. Forvarsboliger man i de fleste tilfeller må betale for, og barnepassreiser man skatter av.

Personlig har jeg to ganger flyttet familien min opp til Indre Troms, revet de og oss opp med rota, fra tilhørighet til familie og venner på hjemstedet. I kortere perioder har jeg også måtte pendle. Jeg vet ikke hva som var verst for alle involverte. Det føltes som ingen var vinnere i denne situasjonen. Skilsmissestatistikken bekrefter vel dette. I en eldre artikkel fra 2008, som lyder «Skilsmisser er hverdagen», står det å lese at: «Beordringer, utenlandsopphold og lange arbeidsdager. Samlivet med offiserer er ingen dans på roser. Skilsmissestatistikken i Forvaret er ingen hyggelig lesning».

De oppsummerer at der 30 prosent av ekteskapene i Norge ender i skilsmisse, er tallet 34 prosent for forsvarsansatte generelt. Skilsmisseandelen for personell med mer enn seks utenlandsoppdrag er derimot på hele 57 prosent. Også de med færre utenlandsopphold rammes hardt, skriver Aftenposten samme år, der det vises til en uttalelse fra BFO, som sier at skilsmisseraten er hele 80 prosent høyere blant norske deltakere i fredsoperasjoner enn i samfunnet ellers. På samme tid sa daværende sjef Hærens styrker (HSTY), generalmajor Jon B. Liland at 30 prosent av Hærens personell pendlet, altså hver tredje person i Hæren. Han uttrykte at dette var en viktig årsak til skilsmissestatistikken.

Meninger

Er det på tide å tenke nytt om hvordan man følger opp militært personell?

Det interessante er uttalelsen til tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en pressemelding samme år, som sa at «Forsvaret skal satse mer på den enkelte medarbeider og familiene deres». Hun uttalte videre at Forsvaret skulle være en arbeidsplass som gir rom for å leve et godt liv, og at det å gjøre karriere i Forsvaret skal kunne kombineres med å ha familie, små barn, venner og hobbyer.

Selv om årene har gått siden dette ble publisert i 2008, er jeg ganske sikker på at de tallene fortsatt ikke er langt fra sannheten, om kanskje økende, og det mest interessante er hvordan Forsvarsledelsen, med politikerne i spissen, har satt i gang reformer og omorganiseringer, innført under parolen effektivisering, som virker som har hatt til formål å fjerne alt som heter god personellforvaltning. Korriger meg hvis jeg tar feil, men ingen jeg har snakket med i Forsvaret har klart å svare meg på om nyere tall eksisterer, og det i seg selv understreker vel hele problemstillingen og at personellpolitikk ikke prioriteres.

Da jeg begynte ny i Forsvaret, sa en kollega spøkefullt til meg: «Du vet, det er ingen steder hvor det er så mange overkvalifiserte husmødre som på Rena og i Indre Troms.» Han henviste til alle ektefellene (som per dags dato fortsatt er flere kvinner), som er medflyttere og som må sette egen karriere og egne ambisjoner på vent, både fordi det er krevende, tidvis umulig, å få to fulltidsarbeidende karrierer til å gå overens med familie når den ene jobber i Forsvaret, men også fordi det rett og slett ikke finnes passende stillinger dit ferden går. Vi snakker som sagt ikke om sentrale Frogner.

I mine samtaler med den svenske majoren og forsvarsforskeren Håkan Silverup, diskuterte vi nettopp dette med mulighetsrommet for å jobbe i Forsvaret i dagens samfunn, og han uttrykte det så presist:

«Det er en organisasjon der det nå ser ut til at det er sprekker i, den er ikke organisert for oppgaven. Så når det svenske forsvaret nå får lov til å gjøre det de skal, utøve den militære profesjonen i krigstider, så er de ikke konstruert for det. De øker innsatsen av personalet i tid og krefter, men det er de som slutter nå fordi det ikke passer sammen med familielivet. Dessverre er det slik. USA er heller ikke flinke på dette, med synet på "hjemmeværende husmødre" som tar seg av det som egentlig burde være institusjonens oppgave, men de har barnehager og sykehus organisert innenfor sin struktur som gjør det lettere å være militær.»

Personellflukt

BFO har i disse dager sin 12. ordinære kongress, der det tirsdag 13. juni ble fattet en resolusjon:

«Personellflukten fra Forsvaret er en krise. Den sterkeste kritikkformen «svært alvorlig» blir brukt når personell- og kompetansestatusen i Forsvaret omtales, og alvoret virker ikke å treffe den militære og politiske ledelsen av Forsvaret. BFO krever handling nå».

Selv om denne resolusjonen nok i størst grad leses og fanges opp av militært personell, er ikke dette hverken nyheter for, eller noe som angår bare denne gruppen: Det angår hele samfunnet. Det er i alles interesse at Forsvaret både rekrutterer og beholder det dyktigste personellet. Forsvaret er ingen subkultur som opererer i et vakuum. Det er skapt av og for samfunnet, og eksisterer kun i og på vegne av samfunnet, og har det mandat som de folkevalgte politikerne til enhver tid gir det.

Forsvaret er de facto deg og meg, og på vegne av oss. Jeg har møtt offiserer som sier de kjenner på en profesjonsidentitetskrise og ikke lenger vet om en karriere i Forsvaret er fremtiden. Den nye utdanningsreformen, varslingssakene, den stadige omorganiseringen, samt lite ressurser i form av for lite penger og for få ansatte som til slutt akkumulerer i en enorm arbeidsbelastning. I en opphetet debatt om lønnsnivå i staten, uttrykte en i diskusjonen til meg at offiserene stjeler lønnen til andre i staten og tjener for bra. Jeg spurte vedkommende om hen visste hva en offiser faktisk tjener når man deler timene opp i reell arbeidsmengde, risiko, ansvar og manglende tilstedeværelse i eget familieliv.

Avslutningsvis spurte jeg om vedkommende for samme lønn helst ville sittet på kontoret sitt i sentrale Oslo i varmen om vinteren, eller om liggeunderlag, sovepose, feltrasjon og kaldt lagstelt, med ni andre voksne mennesker klemt oppå hverandre, i 30 minus i Indre Troms fristet mer. Sistnevnte er tidvis et vakkert eventyr, for all del, men ikke noe du gjør fordi lønnen og vilkårene er så ekstremt bra i forhold til i det sivile liv.

I samtaler med ulike ansatte i Forsvaret, har flere fortalt om hvordan de må sette av øvelsestillegg for å kunne leve på månedslønnen de månedene de kun har grunnlønn, og om møter med banken som ikke forstår hvordan en årslønn i Forsvaret fungerer, og på toppen av dette har vi den evige kampen om pensjonsgivende tillegg. Flere dyktige offiserer har sluttet fordi det til slutt sto mellom familie og jobb. Pendlerreisene hjem til familien for mange strekker heller ikke til for hele året, og man må betale selv for faktisk å komme seg på jobb. Når en sivil jobb på hjemstedet, som gir daglig tilstedeværelse hjemme, en høyere lønn og en mindre arbeidsbelastning tilbys, da blir til slutt veien kort for mange. Bokstavelig talt.

En ektefelle sa en gang ironisk til meg i samtale om barnepassreisene, som ansatte får under fastsatte kriterier når øvelser og vaktdøgn gjør at man må ha barnepass for faktisk å kunne gjøre jobben sin: «Hva skal jeg med disse barnepassreisene når vi uansett ikke har foreldre som kan fly til andre siden av landet? De har jo også jobb».

Skatten på reisene var også så høy, sammen med de dyre flybillettene til forsvarsavtalen med SAS, at jeg endte med å betale egne reiser til Tromsø, med et billigere flyselskap, for slik faktisk å ha råd til å fly opp barnepasser. For at jeg i det hele tatt skulle evne å få utført jobben min, med små barn, og med den andre forelderen også i Forsvaret, så måtte det som ordtaket sier, en hel landsby til.

Et samfunnsansvar

Forsvaret består av så enormt mange dyktige, kvalifiserte og fine mennesker. Man sier at man kan ta mennesket ut av Forsvaret, men ikke Forsvaret ut av mennesket. Det kjenner jeg på. Båndet jeg fikk, og fortsatt har, med tidligere kollegaer og forsvarsfamilier, er noen av de sterkeste jeg har. Vi heier alltid på hverandre. Vi er vant med at geografi ikke setter grenser for vennskap og kontakt.

Det føles svært befriende å møte andre med forsvarsbakgrunn, som aldri stiller kritiske spørsmål til hvorfor vi valgte å flytte til andre siden av landet, som forstår livssituasjonen uten at jeg trenger å forklare så mye, og som tilbyr både støtte, forståelse og hjelp alle gangene man er alene. At tidsklemma tar deg kjenner jo alle barnefamilier på, men det er en ekstremsport når man er del av en forsvarsfamilie. Som en militærpsykolog sa til meg: «Du er ikke «bare» aleneforelder som forsvarsforelder, det er ekstremversjonen.»

Men forstår det sivile samfunnet dette? I et samfunn der krig på egen jord virker som en fjern virkelighet for de fleste, og der Forsvaret i stor grad formidles som et underholdningskonsept på TV. Er det da mitt problem å forklare dette, og å ta konsekvensene? Eller det slik som major Håkan Silverup uttrykker det: samfunnets ansvar?

Nyheter

Personellflukt fra Forsvaret: – Vi har ikke vært like opptatt av å ta vare på folkene som å løse oppdrag

Med stor sikkerhet, tror jeg at jeg kan si at enhver nordmann her til lands ønsker at Forsvaret og dets ansatte skal komme til unnsetning hvis den dagen kommer at det blir nødvendig. For det er faktisk disse menneskene, med deres familie, som hver dag hele året bidrar til at vi alle kan legge oss og sove trygt om natta. Dette er ikke mitt problem. Det er delvis Forsvarets problem. Og absolutt samfunnets problem.

Da fullskalainvasjonen av Ukraina inntraff, ringte en nær venn og uttrykte bekymring. Jeg roet ham ned med å si at krigen nok ikke kommer til oss, men at det ikke betyr at vi ikke skal være rustet til å være klare hvis den en gang gjør det. Jeg fortalte i frustrasjon om at samfunnet må vise interesse og vilje også før det smeller, for kriger har en tendens til ikke å spørre om besøksrett. Vi må alltid være klar til strid, også når det er fred. Samme venn spurte etter å ha lyttet til min frustrasjon: «Men hvorfor blir du værende med slike kår?» «Fordi Forsvaret er så mye mer enn bare en jobb», svarte jeg.

Men dessverre kommer det en dag hvor selv ikke det holder. I fjor høst sluttet jeg selv i Forsvaret. Ikke fordi jeg ville og ønsket det. Det var en tung avgjørelse, da store deler av min identitet lå i det å være feltprest og offiser, og det var et kall større enn «bare» en jobb. Jeg savner daglig både kollegaer og arbeidsoppgaver. Men en blanding av årsaker fikk begeret til å renne over. Familie har alltid gått foran jobb, og nå hadde familieliv og helse gått på akkord for lenge. I tillegg så jeg ukulturen, og den manglende viljen og evnen til å håndtere varslingssaker, som i konflikt med egen integritet. Det var ikke lønn som fikk meg til Forsvaret, eller som fikk meg til å bli. Heller ikke hovedårsaken til å slutte.

Jeg har per dags dato fortsatt til gode å ha møtt noen som sier noe annet, men jeg har møtt flere som sier lønn blir det som får begeret til å renne over, når dårlige eller manglende incentivordninger tærer, og en ekstrem arbeidsbelastning, sammen med en rådende ukultur og mangel på anerkjennelse for egen profesjon og innsats bygger seg opp. Det er faktisk ikke et frivillighetsprosjekt å være soldat og/eller del av en forsvarsfamilie. Det er en helt prekær nødvendighet for den norske stat. Og hvem skal betale kostnadene av det? Ikke de ansatte og deres familier. Det har vi gjort altfor lenge. Belastningen har i lang tid vært for stor, noe som det har blitt ropt varsko om flere ganger. Nå må politikerne våkne!

Et kall

Det ble ikke Anniken Huitfeldt som forsvarsminister, så talen min gikk kanskje for døve ører, men vi har en annen forsvarsminister, og er han villig til å lytte, stiller jeg hvilken som helst dag for å fortelle åpenhjertig om hva det koster å være en del av den store forsvarsfamilien. For det koster, og prisen er høyere enn hva jeg ønsker å utbrodere detaljert her. Uten å love noe på forskudd, er jeg ganske sikker på at jeg kan stille med mange flere sterke stemmer, med enda sterkere historier og opplevelser å dele.

Meninger

Tilfeldig avgang er krevende

Da jeg studerte teologi, og var litt over halvveis i studiet, ønsket jeg å slutte og gå over til master og forskningens verden. Ei bestemt og ærlig lærer sa til meg at hun bastant mente jeg ville egne meg som prest, men at jeg bare ikke hadde funnet min vei og sett det selv ennå. Hun inngikk en avtale med meg om at jeg samme høst skulle fullføre institusjonspraksis som prest, og at fant jeg ikke min vei der, skulle hun gå med på at jeg sluttet.

Jeg utfordret henne på at da ville jeg dra akkurat dit jeg ønsket, og joda, hun strakk seg for å imøtekomme det. Egentlig ville jeg til Sjømannskirken, men så i siste liten ombestemte jeg meg og sa at jeg ønsket å utfordre meg selv, samt lære hva Forsvaret egentlig er. Jeg kunne ingen ting om Forsvaret, utover førstegangstjenestehistoriene til kompiser. Jeg var en del av naiviteten i samfunnet.

I Østerdalen møtte jeg unge soldater som satte seg ned og fortalte om egne opplevelser fra krig: Ja, for disse soldatene var det krig og ikke krigslignende tilstander de faktisk hadde deltatt i, og om hvordan tapet av en makker hadde preget dem. Unge soldater som hadde tatt et aktivt valg om å verve seg til tjeneste for landet, som måtte skrive testamente før de reiste ut på et oppdrag som de visste de kanskje ikke kom hjem fra. Der i skogene i Østerdalen fant jeg mitt kall, og min presterolle. Og det er fortsatt få jeg respekterer mer enn de soldatene som daglig ofrer mye, og i ytterste konsekvens alt, for å gjøre oss klar til strid.

Det er lederskap i ekstremversjon. Og bak enhver soldat står en familie og/eller påførende og lever i en ekstremsituasjon. Tilbake til diskusjonen med min venn i fjor mars, hvor han etter min frustrasjon over tingenes tilstand, deriblant personellflukten, utbryter: «Men dette er jo alvorlig. Det er jo noe som angår oss alle». «Ja», svarer jeg: «Det angår oss alle, men svært få forstår det før det er for sent.»

Forsvarets forum har vært i kontakt med den nevnte tidligere offiseren.