- Vi trenger flere ben å stå på

Denne serien ble først publisert i Befalsbladet nr. 3-2020.

Vi publiserer den i tre deler.

Den første artikkelen handlet om 2005-2016.

Del to tok for seg 2017-2020.

I dag ser vi på status i dag.

Klokken 12 i dag legges nytt forslag til Langtidsplanen frem. Det første forslaget sendte Stortinget tilbake til regjeringen – da hadde opposisjonen åtte krav.

Særlig de siste årene tydeliggjør den sikkerhetspolitiske utviklingen at Norge til enhver tid trenger et minimumsforsvar som er rede til å håndtere en bredde av ulike trusler.

Det må være robust nok til at man kan håndtere situasjoner som oppstår uten å være komplett avhengig av hjelp fra større og mektigere alliansepartnere.

Det er nødvendig for å beholde kontroll. I dag ser vi at norsk selvhevdelse i nordområdene svekkes fordi Norge ikke lenger har kapasitet nok til å opprettholde tilstrekkelig grad av tilstedeværelse og suverenitet.

Vakuumet som oppstår fylles av andre makter, inkludert USA, som er drevet av egne interesser i disse områdene.

Sist eksemplifisert i mai i år da amerikanske og britiske skip utførte maritime sikkerhetsoperasjoner i Barentshavet uten at Norge var med.

Dette gjør Norge mer sårbar for å bli brukt i et geopolitisk spill, og minsker vårt handlingsrom.

USA og Kina

Vårt forsvar blir også prisgitt andre lands forsvarsstrategier – som relativt raskt kan endres.

Et nylig eksempel på dette er de store endringene i konsept og struktur for det amerikanske marinekorpset som startet i år, hvor hovedfokuset er på Kina og operasjoner i Stillehavsregionen.

Det er nettopp marinekorpset som har vært tettest knyttet til det norske forsvaret, og allerede i starten av august ble det kjent at marinekorpset trekker 700 soldater ut av Norge.

Natos artikkel 3 sier tydelig at alle organisasjonens medlemmer er forpliktet til å holde seg med et habilt forsvar for å opprettholde både egen og alliansens evne til å motstå væpnet angrep. I motsetning til artikkel 5 diskuteres dette lite i Norge.

Forpliktelsene til Nato innebærer derfor at vi har tilstrekkelig egenkapasitet og nok bredde. Spesialisering og profesjonalisering som lenge har hatt høy prioritet, har utvilsomt svart på Natos behov, men likefullt gått på bekostning av Forsvarets bredde og totalforsvarstenkning.

Dersom terskelen for å be om alliert støtte er for lav kan konsekvensene fort bli økt spenning. Dersom Norge i større grad tar ansvar for å beskytte egne områder, bidrar vi samtidig til å bevare lavspenning, særlig i nord.

Dagens situasjon og usikkerhet krever også at Norge videreutvikler flere samarbeidsforhold og partnerskap på forsvarsområdet. Vi trenger flere ben å stå på for å styrke vårt handlingsrom og selvstendighet.

Erfaringer viser også at dette er fullt mulig; vi har startet et samarbeid med Sverige og Finland som begge er EU-land, men ikke medlemmer av Nato.

Her kan det være lurt å tenke utenfor boksen og utforske utradisjonelle, bilaterale partnerskap i årene som kommer – en diskusjon som bør starte allerede nå når regjeringens forslag til ny LTP behandles av Stortinget i høst.

En reaktiv forsvars- og sikkerhetspolitikk

Til tross for forskjellig vektlegging og sikkerhetspolitiske vurderinger preges alle de nevnte LTP-ene av ett felles trekk – nemlig en slående lite proaktiv holdning.

Samtlige er innrettet for å avstemme forsvarspolitikken til de rådende sikkerhets- og geopolitiske utfordringene. Samtidig er dette en sektor hvis planverk og oppfølging, strukturvalg og investeringer peker så mye lenger fram i tid enn det som er tilfellet med de fleste andre politikkområder.

Den manglende proaktive tilnærmingen fører derfor til at Forsvaret havner enda lenger bakpå, og gapet mellom behov og realiteter vokser.

Flere av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som tegnes i analysen av dagens situasjon i den siste LTP-en, peker også mot behovet for en bredere strategisk tenkning og langsiktig planlegging rundt totalforsvar og norsk sikkerhet.

Uavhengig av konjunkturer i det sikkerhetspolitiske landskapet, er det viktig at vi til enhver tid har en klar forventning om hva slags type forsvar og totalforsvar vi må holde oss med.

I dag er det nordområdene som har størst fokus, i morgen kan det være andre problemstillinger. Endringene kan komme sakte, og de kan komme fort. Da gjelder det at de forsvarspolitiske valgene vi tar nå er langsiktige og innrettet mot ulike typer av trusler og sikkerhetspolitiske scenarier.

Veien videre

Enkelte, som eksempelvis tidligere flaggkommandør Jacob Børresen, har tatt til orde for at det er behov for å nedsette en ny forsvarskommisjon, for å se på helheten av det norske forsvarets innretning. Vi kan være godt tjent med en mer overordnet diskusjon om prioriteringene i forsvarspolitikken.

Hvilket forsvar er en småstat og Nato-alliert mest tjent med å bygge fremover, når vi står overfor en rekke nye og komplekse sikkerhetsutfordringer – også i skjæringsfeltet mellom militær og sivil sektor?

Sist regjeringen oppnevnte en slik kommisjon var etter den kalde krigens slutt i 1990, for «å få en tverrpolitisk vurdering av Forsvarets rolle og utvikling etter sammenbruddet av Warszawapakten og Sovjetunionens oppløsning». På samme måte som den gang ser vi nå store skifter i stormaktsdynamikken og forsterkede geopolitiske interesseområder.

Andre, som eksempelvis oberst Terje Bruøygard, har tatt til orde for at Norge bør etablere en overordnet sikkerhetsstrategi: «En sikkerhetsstrategi vil kunne beskrive nasjonale forventninger til blant annet militærmakten og gjøre Forsvaret bedre i stand til å utvikle et overordnet forsvarskonsept som kan gi føringer på struktur, innretning, materiell, teknologi, doktrine, utdanning, og ikke minst hvilke tiltak som må forberedes i fred for å skape en nødvendig utholdenhet i krig».

Det er hensiktsmessig at vi nå begynner debatten om hva Norges overordnede strategiske rammeverk skal være.

Det tar tid å omgjøre en strategi til konsept, og videre til kapasiteter og infrastruktur. Utgangspunktet for en slik debatt kan være å nedsette en bredt sammensatt kommisjon som utelukkende har som formål å tenke både langsiktig og strategisk hva gjelder ulike helhetlige scenarier for sikkerhetspolitikken i årene som kommer.