Meninger
ØVELSE: Høstøvelse for krigsskolekadettene på Terningmoen ved Elverum.
Foto: Knut Grandhagen, Forsvaret
Vil vi kunne løse den fremtidige offisersmangelen?
Vi bør ikke la egne landegrenser og trusselvurderinger alene legge premissene for Forsvarets personellstruktur.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Sjefsforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) Kari Røren Strand foreslår den 25.april tiltak for å bøte på en kommende offisersmangel i Forsvaret.
I seg selv er påstander om personellmangel i Forsvaret lite oppsiktsvekkende, men i bakgrunnsrapporten fra FFI «Forsvarsanalysen 2022» antydes det at utdanningstakten av nye offiserer må dobles for å holde korpset i likevekt.
Det indikerer et alvorlig strukturproblem som kanskje trenger andre løsninger i tillegg til å utdanne fler og løfte særaldersgrensen for militære, som er av de foreslåtte tiltakene.
Utveksling av personell
En mulighet vil være å kunne utveksle personell med allierte nasjoner.
Foruten synergieffekter ved erfaringsutveksling vil det kunne gi en større operativ struktur til å ta imot nyutdannede. I rapporten blir dette pekt på som en begrensning.
Fordi operative avdelingers evne til å løse skarpe og oppdukkende oppdrag reduseres når de må bruke ressurser på utdanning av nye, bør ledig kapasitet hos allierte kunne benyttes.
Alternativt kan en tilsette utlendinger direkte.
Vanskelig lovverk?
Foruten praktiske hindringer som sikkerhetsklarering og kontroll av ferdighetsnivå opp mot oppgavene som skal løses, krever det politisk styring å endre hvordan etatene skal praktisere gjeldende lovverk.
En sak fra Ombudsmannen ifra 2015 hvor en dansk arkitekt som hadde bodd i Norge i over 5 år fikk avslag på en (sivil) stilling i Forsvarssektoren indikerer at dette ikke blir en enkel endring. En skulle tro det var enkelt å tilsette i sivile stillinger.
Sammenligner vi forsvarssektoren med den sivile sektoren er forskjellen større. Arbeidstakere fra EU/EØS trenger ingen tillatelse for å jobbe i Norge. Denne regelen samt at det kun tar 2-3 måneders med saksbehandlingstid for arbeidsinnvandrere utenfor EU/EØS gjør at sivilt næringsliv kan tilsette blant milliarder av mennesker.
Hvorfor ikke engelske eller finske militære flyteknikere som et eksempel på en gruppe med ettertraktet kompetanse, kan innrulleres i et stadig mer allianseintegrert norsk forsvar fremstår til sammenligning som proteksjonisme muliggjort av gammelt og unødvendig byråkrati.
Et land som gjør grep for å få tilgang på kritisk kompetanse er Canada. Med ettertraktede militære kvalifikasjoner gis søkere oppholdstillatelse og tilsetting i det canadiske forsvaret.
I militær sammenheng fremstår dette som uvanlig fremoverlent. Vel og merke fordi grepene er ment å dekke helt konkrete kompetansemangler i den stående strukturen.
Både den franske fremmedlegionen, og de amerikanske og britiske hærene kunne blitt brukt som moteksempel. Innretningen og kompetansebehovet som søkes løst gjør derimot disse eksemplene til forskjellige ordninger.
Les også: Informasjonsgapet om krig og norsk beredskap
Krigsskole-allianse
Dersom flaskehalsen ligger i utdanningstakten bør krigsskoleutdanning hos allierte vurderes. Fordelene er mange. For eksempel vil tankesett, doktriner, språk, historie og kjennskap til de andre lands forsvarsmateriell bli bonuspensum til det rent operasjons- og militærtekniske som undervises. I tillegg til de økonomiske skalafordelene vil det føre til økt militær effekt. La meg forklare hvorfor.
Første steg mot en samlokalisering av krigsskolene ble tatt med opprettelsen av Forsvarets høyskole. Det teoretiske fokuset ble spisset mer mot fellesoperasjoner.
Kombinerte (flernasjonale) Nato-operasjoner i nord vil kunne inkludere Sverige og Finland i nær fremtid og bør derfor være det offiserer i de nordiske landene skoleres i.
Norsk luftmakt er p.t. (for tiden, red.anm.) suveren i nord og vil mangedoble effekten til det tallrike svenske og finske styrker kunne utført alene på overflaten.
Kjennskap til våpen og terreng fører til trygghet
En annen aktuell begrunnelse er kjennskap til allierte våpensystem. Ukraina ber om spesifikke våpensystem som kan settes inn i krigsinnsatsen mot Russland.
Intim kjennskap til hvilke av allierte våpensystem som ville fungert best i forsvaret av Norge ville blitt tilsvarende viktig hvis vi setter vårt eget land i Ukrainas situasjon. Effekten av alliert unnsetning til oss selv øker, hvis vi ber om de rette systemene.
Den kanskje viktigste lærdommen fra utveksling med andre land, må være erfaring med det lokale terrenget. Lendets utforming har mye å si dersom en Nato alliert blir overfalt og våre egne sendes til unnsetning.
For å si det litt jordnært vil norske offiserers kjennskap til finske skoger, svensk skjærgård eller baltiske høyder være av betydning for utfallet av en forsvarskamp som føres der. Begrunnelsen er at ny våpenteknologi i overskuelig fremtid vil være begrenset av lokale værforhold og terreng, som til sammenligning er uforanderlige.
Offiserskorpset i fremtiden bør derfor ha slik kjennskap noe utveksling, utdanning eller direkte innrullering av utlendinger muliggjør.
La oss anta rent hypotetisk at et Nato land vil bli angrepet en gang de neste 100 år. Av de vel 30 landene i Nato er det noe navlebeskuende å tro at et slikt angrep kun skulle inntreffe i Norge (eller Finnmark).
Uten hensyn til annet enn tall blir sannsynligheten for at det skjer kun 1 av 30, eller rundt 3 prosent. Det betyr at vi ikke bør la egne landegrenser og trusselvurderinger alene legge premissene for Forsvarets personellstruktur.
Forpliktelsene i Nato er gjensidige og kan ikke møtes uten et adekvat offiserskorps.
Oppsummert er det ikke nok å bare tette huller. Vi må justere strukturen og lovverket rundt kontinuerlig. Det fordrer nye løsninger som knytter folk i demokratiske land tettere sammen.
