Gjorde vi en forskjell i Afghanistan?

Det er mange følelser som settes i gang for mange Afghanistan-veteraner, politifolk og hjelpearbeidere i disse dager. Vi ser forferdelige scener som utspiller seg på TV-skjermen, og mange blir kontaktet av tidligere afghanske kollegaer med bønn om hjelp til å komme seg ut.

Da jeg kom til Afghanistan tidlig i 2002 var det et land som lå med brukket rygg. Folk hadde ikke sikkerhet, infrastrukturen var nede, helsevesenet fungerte ikke, skolene fungerte ikke og informasjonsflyten til innbyggerne eksisterte nesten ikke.

Det var et samfunn som ikke fungerte.

Likevel opplevde jeg mye positivitet fra menneskene jeg møtte som mente det var en ny tid i vente. Men det var også mørke krefter som ikke ønsket noen forandring.

Les også: Freddy klarer seg bra, Lasse er fortsatt «i krigen.»

I 20 år sto disse motsetningene i kamp mot hverandre. Likevel endret Afghanistan seg i riktig retning, selv om terroren lurte hele tiden: Levealderen økte, infrastrukturen bedret seg, utdanningsnivået ble bedre, helsevesenet for ble for mange bedre og det ble gjennomført valg.

Sterke motsetninger

I Afghanistan har du sterke motsetninger og maktkamper i de forskjellige distrikter rundt om i landet, og tilliten til sentralmakten i Kabul er lav.

Det tror jeg gjorde at kollapsen kom fort når Taliban satte alle sine i bevegelse for å overta.

Den enkelte soldat og politimann ute i distriktene som ikke fikk lønn og ikke fikk satt mat på bordet til sin familie, valgte heller å legge ned våpnene enn å ofre livet for en regjering som ikke tok vare på sine egne.

Likevel må vi ikke glemme alle de innbyggerne i Afghanistan som har gitt sitt liv for et bedre land å leve i. Dem er det mange av, både blant politi, soldater og sivile.

Det sier litt om deres ønske om endring.

Vi måtte bidra

Det er sådd mange positive frø etter 20 års tilstedeværelse i Afghanistan som gjør at de kreftene i landet som ønsker en forandring har en større plattform for å bygge en vei videre. Og det er viktig at de positive kreftene får støtte av det internasjonale samfunnet fremover.

Nå må det internasjonale samfunnet stå samlet og konsentrere seg om å bekjempe de negative kreftene som utnytter det vakuumet som er der nå.

Som en Nato-medlem må vi ikke glemme at vi var forpliktet til å delta i Afghanistan.

Artikkel 5 ble utløst ved angrepet 11. september 2001. Hvis Norge hadde blitt utsatt for et terrorangrep i samme skala og vi ikke hadde fått hjelp av våre allierte, kunne man like gjerne lagt ned Nato.

Det er jo realitetene av å være med i en allianse på godt og vondt.

Gjorde en forskjell

Les også:

Zakera (14): – Jeg trodde jeg skulle dø

Mange fra Norge dro ned for å gjøre en forskjell, de la igjen noe av seg selv der nede. Krigens pris er høy. Flere falt i kamp, noen ble fysisk skadet for livet og mange fikk sår på sjelen . Det skjedde i kamp mot ondskap og undertrykkelse.

Sett fra mitt perspektiv, som som soldat for mange år siden, løser soldaten de oppgavene våre folkevalgte ber oss om. De har fokus på oppdraget.

Les også – Håpet i Afghanistan ligger hos de unge, men det krever at Taliban gjør som de sier, sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

Men de er ikke maskiner; etikk og moral står høyt i kurs. Det er min erfaring.

Jeg kan ikke prate for dem og hva de tenker nå, men jeg vil takke for innsatsen.

Dere gjorde en forskjell.

Trygg i Norge

Jeg er så privilegert: Familien min er trygg, vi har mat på bordet, vi har helsehjelp, barna mine kan velge den utdanningen de ønsker – jeg har jobb og det er fred i Norge. Det er viktig å minne seg selv på dette innimellom.

Mitt håp er at Afghanerne en dag i fremtiden vil oppleve dette.

Det er vel det majoriteten av afghanerne ønsker for seg og sine også.

Hvis jeg nå blir spurt om det var verdt det og om jeg ville reist ut til Afghanistan igjen, er svaret ja.