– Folk lå skutt i gaten, andre løp, og mange
skrek, forteller Freddy.
Han medgir at han bevisst har søkt de store
utfordringene så ikke tilværelsen skulle kjennes
«flat» eller uten mening. Derfor var det ikke
vanskelig å takke ja til Forsvarets etterretningstjeneste da de sendte ham først til Bosnia og
Kosovo på slutten av 1990-tallet, så til Afghanistan i 2002.
– Det er nok av «hårete historier», sier han og
legger ikke skjul på at marginene var små, det
kunne lett gått galt.
Trond Bolle, den
yngste og mest erfarne av brødrene, ble drept av
en veibombe i Afghanistan i 2010. Han utdannet seg til marinejeger.
– Siste gang jeg traff Trond før han dro til
Afghanistan, fikk jeg en klem av ham, den første
noen gang, forteller Freddy.
Tapet av Trond var tungt. Men også dette
ville Freddy takle uten profesjonell hjelp.
LASSE: Lasse Bolle bor i Vestby, i et hus
i enden av et åpent jorde. Et steinkast unna kan
vi skimte granskog. Veteranen liker stillheten i
landskapet. Men utsikten til trær som står tett i
tett, kan være stressende. Han kan bli urolig for
hva som skjuler seg.
– Der jeg bodde før, orket jeg ikke å ha fratrukne gardiner en gang. Det går litt bedre nå,
men jeg må ha kontroll.
Fra første stund i Libanon var Lasse i skarpe
situasjoner.
– Rakettene fløy over hodene våre, fra begge
parter i konflikten, forteller han.
I underbevisstheten ligger alt fortsatt,
selv om Lasse har problemer med å gjenkalle
minnene. Men dette er sikkert, av alt han har
opplevd, kunne én enkelt hendelse være tilstrekkelig til å gi psykiske senskader.
– Det er vanskelig å peke på en spesifikk
situasjon. Jeg tror heller det er den konstante,
årelange alarmberedskapen kroppen og hjernen var i, som har satt meg i den tilstanden jeg fortsatt ikke har kommet ut av.
Gire ned. – De psykiske plagene en veteran strever med skyldes ikke alltid én enkelt voldsom
hendelse, men kan ofte være et resultat av å leve
under vedvarende fare, forklarer sjefspsykiater
Jon Gerhard Reichelt. Han har gitt ut «Håndbok
i militærpsykiatri», der han beskriver plagene som konstante og årelange spenninger i
kroppen.
– Vi ser det på soldatene. De kommer hjem
med økt puls, det tar tid før den roer seg. Det er
dumt hvis kropp og sinn er aktivert og du fortsetter å gjøre mye som passer med at du er gira.
Jeg har sett folk dra rett fra internasjonale operasjoner til fjellklatring. De setter seg aldri ned.
Da går heller ikke aktiveringen ned.
– Jeg prøver å instruere folk: «Reis på hytta,
og kikk på solnedgangen i tre dager». Altså, ro
deg aktivt ned.
Foran en stor utfordring som skal løses, tenker
han gjennom ulike, potensielle scenarioer på
forhånd.
– Jeg har alltid en plan A, B og C. Sånn blir
jeg innstilt på å takle usikkerheten i det jeg går
inn i.
Da han fikk trusler mot seg og familien fra
ekstreme, norske islamister for noen år siden,
bygget han om huset til et fort.
– Beskytterinstinktet og den militære bakgrunnen slo inn. Jeg forberedte familien, men
heldigvis skjedde ingenting.
Freddy lærte også at han er god på å håndtere kaos.
– I 1994 begynte jeg å jobbe med å hjelpe
ungdommer som har fått en tøff start. Etter det
siste oppdraget i Afganistan ville jeg bruke ressursene mine til det.
Sammen med to andre, deriblant broren
Trond, startet han en privat barnevernsinstitusjon hvor han fortsatt jobber deltid. Der oppstår
det stadig uforutsigbare situasjoner med frustrerte ungdommer som kan være utagerende.
– Jeg bruker ofte humor, det slår an. Det skal
utrolig mye til for å få meg ut av balanse. Jeg
har aldri eksplodert noen gang, sier Freddy.
– Jeg husker at du ble litt sint en gang for
22 år siden, det var vel sist det skjedde, skyter
kona Eirin inn.
– Freddy er det mentalt sterkeste mennesket
jeg vet om.
De har kjent hverandre siden tenårene.
Når han trenger å lade batteriene, liker han
å ta med fiskestanga på fjellet, gjerne sammen
med familien. I tillegg passer han på å skjerme
seg fra å bli bombardert med inntrykk som
vekker ubehagelige minner og assosiasjoner.
– Jeg unngår å se på TV-bilder fra krigen i
Syria eller krigsfilmer.
Selv om Freddy har klart seg bra, er han opptatt av at han ikke er noe overmenneske.
– At Trond døde, var grunnen til at vi fant tilbake til hverandre.
Ville tilbake. Lasse Bolle var en dyktig soldat.
Så god at Forsvaret, FN og Nato fortsatt hadde
bruk for ham, igjen og igjen. Selv om tegnene
på psykiske senskader var der tidlig, helt fra
UNIFIL-tiden.
– Man blir en veldig god skuespiller, flink
til å fremstå som velfungerende. Jeg var hos
en psykolog etter en av turene til Libanon.
En ung mann, som ikke visste hva et Kala-
sjnikov-gevær var. Da blir det vanskelig å
formidle hva man har opplevd i en krigssone,
forteller Lasse.
Han fortsatte å verve seg.
– Det var jo helt frivillig. Allerede da jeg
kom hjem fra første kontingenten min i Liba-
non, ville jeg tilbake. Her i Norge opplevde jeg
livet som ganske meningsløst, sier han.
– Opplevelsen av at jeg gjorde en forskjell i
de operasjonene jeg deltok i, at bidraget mitt
var viktig, ga en utrolig positiv følelse.
Etter tjeneste i Golfkrigen, Makedonia
og Bosnia på 1990-tallet var Lasse elleve år i Heimevernets spesialstyrke, HVo16. Der var
også Freddy. Så jobbet han en stund sammen
med Freddy i barnevernet før det «smalt skikkelig», som han selv sier. Belastningen fra
intense år var ikke mulig å takle uten faglig
hjelp og medisiner.
Kvier seg. Å delta hyppig i utenlandsoperasjoner kan gjøre deg mer utsatt for å få psykiske
plager, ifølge Reichelt.
– For alle militære, uansett rang og spesialisering, vil det være usunt over tid. Man trenger
tilstrekkelig hvile og en periode i det sivile livet.
Psykiateren ser også at det kan oppleves som
et tveegget sverd for militære å innrømme at de
sliter psykisk.
– Det er ikke lett å gjøre karriere hvis du er syk,
da havner du fort bak i køen.
– Forsvaret er en arbeidsgiver som stiller store
krav til sine medarbeideres helse, siden de skal
kunne dra i krigen. Samtidig forsøker vi så langt
det går å hjelpe folk med psykiske plager. Det går
jo ikke alltid, og da kan man måtte anbefale at
veteranen har «gjort sitt» hva gjelder utenland-
stjeneste. Vi ønsker ikke at vedkommende skal
ta mer skade, ikke klare å gjøre jobben sin, eller være til fare for seg selv eller andre.
Han mener at menn generelt kvier seg mer for å søke helsehjelp.
– Soldater er trolig enda verre enn andre menn. Vi er jo ute etter menn og kvinner som er
gode til å ta seg sammen. Men en bivirkning er
at de som ikke klager, ikke går til legen før det er
uunngåelig. Da kan de ha fått et kjempeproblem,
sier Reichelt.
Til å leve med. Freddy Bolle synes det er meningsfylt å dele av sine erfaringer gjennom å holde
foredrag. Han blir ofte kontaktet av veteraner
med psykiske skader og synes det er viktig å
støtte andre som sliter, selv om han ikke har fått
problemer.
– Menneskesinnet er komplisert, ingen har
noen garantier, heller ikke jeg, for hva som kan
skje.
Lasse er del av veteran-MC-klubben Legacy Vets.
Han sliter med konstant angst, mareritt og
dårlig søvn, men har klart å
bli medisinfri.
– Jeg trivdes ikke med pillene. De gjør at man
blir følelsesmessig helt flat, det er ikke noen måte
å leve på, sier han.
Til gjengjeld har han innrettet livet sitt slik
at hverdagen går rundt. De eneste han har overskudd til å omgås i det daglige, er de to barna
hans og kjæresten. Han unngår å oppsøke situasjoner som fremkaller angst, som for eksempel
steder med store folkemengder.
– Jeg hater flyplasser, men er ikke redd for å fly.
For personer med PTSD kan ulike sanseinntrykk trigge traumatiske minner.
– Lyden av en bil som rygger, minner veldig
om alarmen i Libanon. Jeg blir stressa av høre
helikopterdur. Eller det kan være så enkelt som
visse lukter, en norsk sommerdag.