De moralske forpliktelsene som påligger militære ledere

«En soldat vil kjempe hardt og lenge for et stykke farget bånd», dette skal Napoleon ha sagt.

Og det er nok langt på vei en korrekt observasjon. De fleste soldater kjemper kanskje ikke hardt og lenge for å få en medalje, men de jobber hardt for sine medsoldater og ledere og forventer at de ivaretas selv når de blir skadet.

Jeg har ikke full innsikt i saken til Trym Olsen og historien han forteller, men jeg opplever den som svært opprørende.

Både som politiker og tidligere forsvarsansatt gjør jeg meg noen tanker om hvordan Trym har opplevd situasjonen. For å si det som det er, så er det svært uheldig og beklagelig. Det minste man kan tilby Trym og andre som opplever en slik behandling er en beklagelse.

Les historien til Trym her:

Trym elsket militæret –
Så kom de psykiske plagene

Forventninger

Tryms opplevelser er problematiske på flere plan. Soldater forventer at deres avdeling, deres ledere og deres medsoldater stiller opp for dem når det er behov for det. 

At når situasjonen er aller mest krevende så stiller dine lagkamerater opp for deg. De hjelper deg gjennom gjørma.

Det man i alle fall ikke forventer er at de man stoler aller mest på forlater deg, eller i dette tilfellet ber deg forlate de. Det er i seg selv nok til å skape noen reaksjoner.

Det er et enormt ansvar å sende soldater i krig. Det er et like stort, om ikke større ansvar, å ivareta de når de kommer hjem. Det handler om de moralske forpliktelser som påligger militære ledere. Evnen til å ivareta de kvinner og menn vi sender ut i krig er et signal til omverdenen. 

Det forteller verden på utsiden av Forsvarets gjerder at de kan trygt overlate deres barn, deres ektefeller, deres foreldre til et system som stiller opp for dem, selv når det går galt.

Et moralsk ansvar

Dette handler om mer enn floskler servert på en eller annen middag, eller priser utdelt for mot og ansvar. Det handler om reell handling. Det handler om det moralske ansvaret som påligger militære ledere til å ta vare på sine soldater, også etter endt tjeneste. Som leder, være seg i det sivile eller i Forsvaret, må man aldri glemme at man står på skuldrene til de man leder. 

Når man får det opprykket er det ofte mye takket være alle de som leverer resultater på lavere nivå. Det er takket være deres dedikasjon og vilje til å reise til fjerne himmelstrøk for at «avdelingen skal levere».

Debatt

Det er fortsatt mye ugjort i veteranpolitikken

Det er lett å glemme. Det er lett å glemme at en eller annens opprykk kom fordi nettopp slike som Trym tok seg en tur ut. Det er også lett å glemme hvordan man skal overføre Texas Sibir til en hverdag hvor man i utgangspunktet ikke ser så mange føtter eller pusser så mange våpen.

Det er igangsatt en rekke tiltak, veteranmeldingen 2020 viser vei. Det settes krav både til Forsvaret og til det sivile hjelpeapparatet. Men intet av dette er til stort mye hjelp dersom militære ledere ikke følger opp sine soldater.

En gang i tiden ble jeg fortalt «always kiss your customer goodbye». Dette kan være en grei huskeregel om vi vil at tidligere forsvarsansatte skal være gode ambassadører og bidra til omdømmebygging. For det blir neppe mangel på fremtidige konflikter hvor vi trenger at soldater bidrar til at avdelingssjefene «leverer».