Kronikk

– Sikkerhetsnettet til soldater som har tjenestegjort internasjonalt må være godt, forutsigbart og troverdig – men vi ser det svikter innimellom, skriver Øystein K. Wemberg.
– Sikkerhetsnettet til soldater som har tjenestegjort internasjonalt må være godt, forutsigbart og troverdig – men vi ser det svikter innimellom, skriver Øystein K. Wemberg.

Det er fortsatt mye ugjort i veteranpolitikken

Vi må lære av veteranhistoriene og ta de på alvor.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Historien til Afghanistan-veteran Trym Olsen, som sto på trykk i Forsvarets forum 4. september, gjør et veldig sterkt inntrykk på mange. Hans historie om psykiske problemer som følge av tjenesten i ung alder, er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når sikkerhetsnettet ikke fungerer. Trym har de siste ti årene falt mellom mange stoler, uten av noen har klart å følge ham skikkelig opp.

Det er mange som bør reflektere over Tryms historie, for å se hvor og hvorfor det har gått så galt underveis. Da Trym forlot Forsvaret med flokken, oppdraget, kulturen, kameratskapet og samholdet, ser vi at flere problemer oppstod. Overgang til det sivile liv kan bli utfordrende for mange som sliter med psykiske plager. Mange forteller oss om lignende opplevelser.

Også veteranorganisasjonene må tenke kritisk igjennom om vi kunne hjulpet Trym og andre veterankollegaer bedre, når vi vet de sliter, faller utenfor og blir litt eller helt usynlige. De er det krevende å fange opp, og spesielt når de har forlatt Forsvaret og er tilbake i det sivile samfunn. Hvem er det da som har et overordnet og helhetlig ansvar for å sjekke opp om alt er vel med veteraner som sliter?

Soldater som har tjenestegjort på vegne av Norge i internasjonale operasjoner er en helt unik gruppe i samfunnet. De har derfor særlige regelverk som skal trygge de når skader inntreffer. Dette sikkerhetsnettet må være godt, forutsigbart og troverdig – men vi ser det svikter innimellom. Saken til Trym viser det med full tyngde.

Forsvarsministeren er lite ambisiøs og forpliktende

At forsvarsministeren velger å vektlegge at veteraner ivaretas bedre i dag, i Forsvarets forum 4. september, synes jeg er overraskende og bekymringsfullt. Trym har opplevd motgang og unødvendige utfordringer som følge av sine psykiske plager etter tjenesten i Afghanistan helt frem til i dag! Å fokusere på at mye er blitt bedre de siste ti årene, er en lite kritisk og forpliktende tilnærming til saken etter min mening.

Hvor er spørsmålene om hvor og hvorfor det svikter, og viljen til å treffe nye tiltak på grunnlag av slike historier?

Bildet som vår statsminister tegner da hun ble intervjuet 3. september, synes jeg er bedre. Hun ble sitert med følgende da hun snakket om utviklingen i Afghanistan den senere tid:

«– Dette kommer til å kunne skape enda større utfordringer. Vi har vært for dårlige på veteranpolitikk, men det har blitt bedre». Hun refereres videre på at det ikke eksisterer en helhetlig plan for hvordan man skal ivareta Afghanistan-veteranene nå, men understreker viktigheten av å bedre oppfølgingsapparatet og ta mer hensyn til veteranenes pårørende.»

Det finnes ikke lenger en politisk plan for veteranarbeidet på strategisk nivå

Forsvarsministeren trekker ofte frem det som regjeringen har gjort av viktige endringer de siste år. Faktum er imidlertid at det er Stortinget som har pålagt regjeringen å innføre konkrete endringer for å styrke rettsvernet til skadde veteraner, fordi regjeringen selv ikke har vist nok ansvar.

Det gjelder blant annet innføring av klageordning for psykiske skader oppstått etter 2010, det gjelder nye regler om foreldelse i veteransaker, det gjelder nye sikringsregler som skal forhindre tilsidesetting av spesialisterklæringer, og det pålegget om å lage en plan og strategi for veteranforskning i Norge. Disse endringene stammer alle fra anmodningsvedtak fra Stortinget til Regjeringen.

Veteranforbundet SIOPS har siden veteranmeldingen kom, hevdet at den var for lite konkret og lite ambisiøs, og at vi mangler konkrete forpliktende politiske tiltak.

Faktum er at vi har gått fra en planperiode som forsvarsministeren omtaler med til sammen over 150 tiltak, til en ny veteranmelding i 2020 med bare tre overordnede prioriterte saksområder for veteranpolitikken.

Det synes vi i SIOPS er svært lite ambisiøst – og det er bekymringsfullt.

Det trekkes ofte frem skryt om at regjeringens veteranarbeid er tverrsektoriell, og at syv statsråder og departementer står bak.

Vel, vi i SIOPS er kritiske også her. Faktum er at det nå ikke lenger finnes en konkret politisk tiltaksplan på strategisk nivå, og med støtte på tvers av partigrensene og skiftende regjeringer. Hvorfor ikke regjeringen lenger vil ha dette, er for oss uforklarlig.

Ved gjentatte spørsmål til forsvarsministeren fra SIOPS og stortingsrepresentanter, så har vi fått mange ulike og vage svar. Tverrpolitisk fokus og innsats mellom syv departementer, uten en konkret plan om ambisjoner, mål og tiltak – det har vi i SIOPS ingen tro på.

Hvorfor er det nesten uten unntak bare forsvarsministeren og Forsvarsdepartementet som uttalelser seg i det offentlige rom om veteranpolitikken? Hvor er helseministeren og omsorgsministeren i denne diskusjonen, og hva med arbeids- og sosialminister, barne- og familieminister og kommunal- og moderniseringsministeren? De skal jo også ha betydelig ansvar, men er usynlige i denne veterandebatten.

Viktige utfordringen innen veteranarbeidet fremover

Nei, behandlingstilbudet for psykisk helse er ikke godt nok totalt sett for våre veteraner. Psykisk skadde veteraner er en liten, men krevende pasientgruppe å følge opp å behandle. Mange av de har opplevd sterke hendelser som vanlige borgere ikke opplever.

Det er ikke et tilstrekkelig antall behandlere med et minimum av kompetanse om psykiske utfordringer som kan ramme veteraner etter sin tjeneste i INTOPS. Økt kompetansehevning for ansvarlig behandlere – leger og psykologer i det offentlige helsevesen, er derfor det viktigste vi kan gjøre i tiden fremover etter vår mening. Spesielt nå som vi også vet at det blir høyere tall på antall soldater med psykiske plager etter Afghanistan, ifølge uttalelser fra Forsvarets sanitet i sommer.

Mer forskning på våre veteraner, ulike kontingenter og hardt belastende personellgrupper, deres familier og barn, er et annet tema som krever mer innsats fremover. Spesielt mer involvering og forskning fra sivile behandlings- og forskningsinstitusjoner. SIOPS vet at sistnevnte sivile forskningsmiljøer ikke er blitt skikkelig involvert i det nye forum for veteranforskning som Forsvarsdepartementet har nedsatt, men det glattes det pent over med fine ord og generelle vendinger. Det gir ikke den troverdighet som denne viktige saken fortjener.

En studie foretatt av to forskere ved Forsvarets sanitet i 2016 baserte seg på Afghanistan-undersøkelsen fra 2012. Den henvendte seg til alle Afghanistan-veteranene i tidsperioden 2001-2011. Studien så på antall veteraner som møtte kriteriene for en eller flere psykiske lidelser, og fastslo at hele 72,4% av disse ikke hadde søkt om hjelp.

Veteranene som ikke søkte hjelp, oppga at de opplevde stigma og barrierer knyttet til dette. Et ønske om å håndtere vanskene selv, og konsekvenser for karriere og senere utenlandstjeneste, ble hyppigst oppgitt som barriere for ikke å oppsøke helsehjelp. Begrunnelse om at de ikke visste hvor de skulle søke hjelp, og manglende tiltro til hjelpeapparatet, var andre begrunnelser som fremkom i studien.

Nye tiltak kreves

Hva har Forsvaret og samfunnet gjort med dette?

Hva var tiltakene siden 2016 og har de virket?

Svaret kommer i oktober, når den nye Afghanistan II studien fremlegges. Vi vet at tallene blir høyere enn i 2012 for andel soldater med psykiske plager, det har Forsvarets sanitet allerede sagt til mediene. Spørsmålet er da hvilke nye tiltak som iverksettes både i Forsvaret og i det sivile samfunn.

Det er ingen grunn til at vi skal se oss tilbake og hvile på våre laurbær i denne saken, for utfordringene er fortsatt mange og uløste innen svært viktige områder for oppfølging av skadde veteraner.

La oss derfor snakke konkret om hvor og hvorfor det svikter, og hva som kan gjøres med det. Tiltak, ansvarstildeling, tidsfrister, ressurstildeling og evaluering av tiltak vil bringe oss videre. Det vil sørge for at fremtidens soldater blir enda bedre sikret enn i dag. Det må stilles tydelige krav til tverrsektoriell fremdrift innen veteranområdet. Vi hilser derfor flere på banen i denne diskusjonen, ikke minst andre ansvarlige departementer.

Powered by Labrador CMS