Kronikk
HUMANITÆR KRISE: Afghanske barn som har sovet utendørs i byen Herat dekker seg til med tepper.
Foto: Petros Giannakouris, AP
Derfor snakker vi med Taliban
«Vi forstår at dette arbeidet kan være vanskelig å akseptere for alle de som er ofre for bevegelsens handlinger, ikke minst norske menn og kvinner som har tjenestegjort i Afghanistan. Denne rollen står ikke i veien for å uttrykke stor og grunnleggende uenighet», skriver utenriksminister Anniken Huitfeldt.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Afghanistan står overfor en enorm humanitær katastrofe, og kvinners fremtid er truet. Derfor snakker vi direkte med Taliban. Og derfor vil vi bidra til dialog mellom Taliban og afghanske menneskerettighetsforsvarere.
Afghanistans 39 millioner innbyggere er rammet av tørke, pandemi og økonomisk kollaps. Befolkningen lider under konsekvensene av flere tiår med sammenhengende krig og konflikt. FN anslår at hungersnød vil ramme over halve befolkningen denne vinteren. 24 millioner mennesker opplever akutt matusikkerhet.
En million barn kan dø av sult dersom ikke hjelpen kommer i tide, og ufattelige 97 prosent av befolkningen kan falle under fattigdomsgrensen i år. Samtidig mottar jeg bekymringsfulle rapporter om brudd på menneskerettigheter. Det offentlige skoletilbudet for jenter og kvinner over 12 år er kraftig redusert, og kvinners mulighet til å delta i samfunnet fremover er usikker.
Det er nettopp mot dette alvorlige bakteppet at Taliban kommer til Norge for å ha samtaler. En forutsetning for besøket var at Taliban er villig til å møte ledende afghanske kvinneaktivister, journalister og andre representanter fra afghanske organisasjoner. Det er nå en reell fare for at det afghanske samfunnet kollapser helt, med de enorme konsekvenser det vil ha for den afghanske befolkningen. Derfor er haster med å få ut livsnødvendig hjelp.
Det er også risiko for at den politiske utviklingen i Afghanistan låser seg fast, og at presset fra det internasjonale samfunnet for menneskerettigheter og et mer inkluderende styre ikke fører fram. Det er derfor avgjørende at land som Norge har direkte kontakt med Taliban. Det er bare slik vi kan formulere våre tydelige forventninger og bruke diplomati for å holde Taliban ansvarlig.
Alternativet til å engasjere dem nå er en forverret humanitær krise og mulig samfunnskollaps. Det vil ha forferdelige konsekvenser for den afghanske befolkningen først og fremst, men også for situasjonen i nabolandene og etter hvert også i vår del av verden.
Et av flere kjennetegn i Norges freds- og forsoningsarbeid er nettopp vår vilje til å snakke med alle parter, også de som ikke deler våre verdier eller som vi og våre allierte har vært i konflikt med. Norge har hatt dialog med Taliban i mange år. Dette er ikke en rolle vi tar lett på. Vi forstår at dette arbeidet kan være vanskelig å akseptere for alle de som er ofre for bevegelsens handlinger, ikke minst norske menn og kvinner som har tjenestegjort i Afghanistan. Denne rollen står ikke i veien for å uttrykke stor og grunnleggende uenighet.
Vi vil fremføre klare forventninger til Taliban. De må legge til rette for at det internasjonale samfunn kan støtte afghanere gjennom den krisen de står i. De må respektere sine internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter for alle afghanere, ikke minst jenter og kvinners rett til utdanning, arbeid og deltagelse i samfunnet. Taliban må også vise at de mener alvor når de sier at de skal hindre at Afghanistan igjen blir utgangspunkt for internasjonal terrorisme.
At vi legger til rette for slike samtaler er ikke en legitimering av Taliban. Dette innebærer heller ikke noen endring av norsk politikk. All norsk bistand til afghanske myndigheter er stanset. Den norske støtten til Afghanistan går nå til å dekke befolkningens grunnleggende behov gjennom FN og uavhengige organisasjoner.
Norge har økt støtten til norske og internasjonale organisasjoner som vi har samarbeidet med lenge og som er på plass i Afghanistan. Deres tilstedeværelse og innsats er avgjørende. Men behovene er langt større enn den humanitære innsatsen akkurat nå.
Taliban har gjort seg selv ansvarlige for afghaneres grunnleggende behov og for å beskytte og fremme rettighetene til alle afghanere. Vi mener at det kreves reelle endringer og politisk vilje for å få dette til, og det vil Taliban få høre under møtene her i Oslo.
