Angrepet med granater under evakueringen fra Kabul

– Jeg fikk beskjed på øret om at det var angrep. Jeg kikker ut av flyet og ser en røyksøyle og ser at folk begynner å reagere. Da skjønner jeg at det er noe som skjer, kaller opp cockpit og hører bare «Vi må dra nå!».

Oversersjant Marius Moen står om bord i et Hercules transportfly, makent til det som sto på rullebanen i Kabul, og viser hva han gjorde under evakueringen av Afghanistan, litt over en uke tidligere.

Les også: Sylfersk på utenlandsoppdrag

Moen er lastemester i 335 Skvadron i Luftforsvaret. Da det ble bestemt at Forsvaret skulle bistå evakueringen, var han en av dem som ble sendt ut.

16. august dro Herculesen til Jordan, for å posisjonere seg for mulig transport fra Kabul via et land ved Persiagulfen. Men etter en stund ble det klart at det var Tbilisi, hovedstaden i Georgia, som ble basen for evakueringen.

– Endeløs kø

Første gang Moen fløy til Kabul var 24. august. Ingen om bord visste nøyaktig hva som ventet dem i Kabul eller hvor mange mennesker de ville ta med tilbake.

– Sammen med piloten gikk vi gjennom tallene på hva vi faktisk klarer å løfte ut fra Kabul. Vi regnet med at i en absolutt krise, kunne vi få plass til 200 personer, sier han.

– Hva så du da dere hadde landet og rampen på flyet gikk ned?

– Det var mørkt første turen, men vi så kaos. Da jeg så mot sykehuset, så jeg en endeløs kø av afghanere som skulle ut. Det var fullt av fly overalt og alle skulle på et av flyene. Samtidig visste vi at det var høy trussel, så du ønsker å gjøre det fort, du ønsker å få det du skal ha, lukke igjen og dra. Slik at neste fly kan få sin plass.

Slitne

Selv om besetningen om bord hadde forberedt seg på å ta imot opptil 200 personer, trengte Moen heldigvis ikke å stue fullt så mange inn i flyet.

– Det var rundt 20 barn. Vi hadde seter til rundt 60 stykker og planla å sette 20 på gulvet. Men alle fikk plass i setene, fordi det var så mange barn. De satt sammen med foreldre, to barn satt i ett sete og sånn, sier han.

– Det var veldig små barn. Barn i to-tre-årsalderen, og helt ned til nyfødte. Det er første gangen jeg har flydd så mange barn på én flytur. Men det gikk overraskende greit. Alle var rolige. Men du så at de var utmattet.

Selv om de var slitne, viste de evakuerte at de satte pris på å komme seg ut av landet.

– Noen viste tegn til at de var glad. Den ene gjorde fistbump. En guttunge var helt forvirret, så jeg løftet hånden og ga han high five, sier Moen.

Chaff og flare

Som lastemester har Moen flere arbeidsoppgaver om bord i flyet. Under flygingen sitter én lastemester foran hos piloten, mens en annen sitter bak, ved venstre vindu. Moen satt bak, og så etter trusler gjennom vinduet.

– Vi ser etter sporlys, eksplosjoner, unormal belysning, rett og slett. Også har vi en avtrekker for chaff og flare. Så hvis vi ser noen ting, så kan vi skyte det selv, sier han.

Chaff er biter av aluminium, som skytes ut for å forstyrre radarstyrte missiler. Flare består av brennende magnesium, og brukes for å sende varmesøkende raketter på avveie.

Etter at flyet landet, sendte Moen ut AMPT-laget om bord (Air Mobile Protection Team), som tar posisjon for å beskytte farkosten. På bakken i Kabul slo flyet aldri av motorene. De måtte hele tiden være klare til å dra igjen.

Siste tur

Forsvaret fløy totalt fem turer til Kabul med Hercules. Moen var med på tre av dem. På den siste turen tok de med seg det norske feltsykehuset og de siste norske spesialsoldatene i Kabul.

– Den siste var den mest intensive, for da skulle vi lande i dagslys. Og da er du mye mer eksponert, for da er du synlig. Det var mye mer intenst, fordi det hadde gått av en bombe utenfor flyplassen. Det var allerede kommet trusler. Vi visste at det var en faktor, sier Moen.

Sammen med piloten gikk han nøye gjennom planen for hvordan de skulle fly inn, hva de skulle gjøre på bakken og hva vi forventet å få om bord.

– Når vi fløy inn, så opplevde jeg at alt var bare rolig. Du så nesten ikke noe i gatene. Du så bare amerikanerne på flyplassen, som sto der og holdt fortsatt vakt. Så lander vi. Jeg tror at jeg bare så ett C-17-fly der. Det var nesten ikke noe mer. Og det virket rolig. Tømt for folk. Og så kommer sykehuset ut. Jeg gir dem ganske klar håndbeskjed, klare tegn, på at de skal dele seg i to rekker og gå inn og sette seg i flyet, forteller oversersjanten.

Nesetungt

Om bord kom også de norske spesialsoldatene, som hadde bidratt til å sikkerheten på sykehuset de siste ukene.

– Det som skjedde da, var at flyet ble altfor nesetungt, fordi alle spesialsoldatene hadde på seg skuddsikre vester og hjelmer og våpen. Det gjorde at balansen på flyet var helt ute. Så da måtte vi rett og slett flytte folk bak i flyet. Jeg måtte bare be dem sette seg bak i halen og holde seg fast, for å vekte flyet bakover, forteller Moen.

En soldat med full utrustning veier rundt 135 kilo.

Det var under den siste landingen i Kabul at flyplassen ble angrepet med granater.

– Da ble det litt stress. Vi fikk inn AMPT-laget. Så sa jeg «clear to taxi» til flyger og copilot. De begynte å taxe av gårde mot rullebanen med én gang.

Les også: Styrkesjef i Tbilisi: – Jeg måtte google «hva er et mottak?»

Mannskapet valgte å holde rampen åpen under helde turen, for å ha en oversikt over hva som skjedde bak flyet mens flyet takset mot rullebanen.

– Vi tok av ganske fort, med disse som bare satt og holdt seg fast. Fra landing til takeoff tok det 30 minutter, sier Moen.

Erfaring fra Afghanistan

Moen har jobbet i Afghanistan tidligere. Både i 2006 og i 2009 jobbet han for Det nasjonale støtteelementet (NSE). Senere fløy han Hercules til Kabul, Kandahar og andre byer i Afghanistan.

Til tross for granatangrepet, rakk ikke Moen å bli redd under oppdraget.

– Jeg hørte ikke noe til dem. Motoren står og går, du jobber og har 160 i puls. Når det hadde skjedd, så var det skjedd. Da var det sånn beskjeden i hodet mitt var at vi skulle dra. Du rekker ikke å ble redd eller tenke på noe, fundere eller filosofere over de tingene der. Du bare gjør det du skal og følge sjekklista for flyet, sånn at du gjør ting riktig, sier han.

– Er det tidspunkt senere, da det går opp for deg at du har vært med på noe farlig?

– Jeg tror ikke at jeg tenkte på det før jeg kom hjem, faktisk. Da fikk jeg høre av samboeren min hvor ille det her hadde vært i mediene. Og moren min ble jo ringt ned og spurt av venner og familie, så tydeligvis har mediebildet vært mye mer omfattende enn hva jeg har skjønt når jeg har vært i utlandet.