Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
22. juli for ti år siden tjenestegjorde jeg i Afghanistan, ikke som kampsoldat, men som en del av staben der min hovedoppgave var presse-og informasjon.
Annonse
Jeg vervet meg året før for å bidra til Norges oppdrag i Afghanistan – men også fordi jeg er en spenningssøker og alltid har vært litt eventyrlysten. Jeg legger ikke skjul på at det siste var medvirkende til at jeg faktisk dro. Jeg var da 41 og en av «oldisene».
Igjen hjemme var to barn, kone, familie og venner som uroet seg over hva som var i vente. Norge hadde tross alt mistet flere soldater på oppdrag i landet og da vi kom ned stod opprørere nærmest utenfor leirgjerdet og skjøt mot leiren vår. Bare de to første ukene i juni 2011 var det flere shelteralarmer der vi løp for livet mens rakettgranater ble avfyrt mot leiren vi var i.
Jeg tror at vi også bygget styrke ut av det samholdet som oppstod i dagene etter.
Heldigvis gikk det bra.
Jeg var en del av PRT 17 (Provincial Reconstruction Team) fra juni til desember 2011. Våre styrker hadde i løpet av året deltatt i kanskje noe av de mest heftigste kampene norske soldater har vært gjennom i Afghanistan.
Dette gjorde de sammen med afghanske sikkerhetsstyrker, der flere falt i kampene.
Vi norske derimot, vi mistet ikke en eneste soldat.
Var vi heldige? Kanskje? Men jeg tror vi også var dyktige og godt forberedt. Jeg kjenner flere av de som reiste som overmåtes dyktige kampsoldater og bidragsytere, i stort og det meste fra kampmiljøet på Rena - og i særdeleshet fra Telemark bataljon.
I ettertid vet jeg imidlertid at flere sliter med ettervirkningene av de enorme påkjenningene de opplevde og var gjennom under de regulære kampene de var med på.
En av mine hovedoppgaver var å være PRT-sjefens nærmeste rådgiver i presse- og informasjonsspørsmål. I tillegg var jeg selvsagt en del av den stående styrken av presseoffiserer som rapporterte til Nato – gjennom den operasjonen vi deltok i. Skulle det virkelig smelle eller bli alvorlig, ville min jobb bli helt avgjørende med hensyn til informasjon hjem og til Nato. Derfor var jeg en av få som hadde hot internettlinje og jeg fulgte med på både lokale afghanske nyheter og nyheter fra verden for øvrig.
Så smeller det plutselig i Oslo ...
Og snart etter går terroristen rundt på Utøya og skyter barn og unge.
Vi vet alle hvordan det gikk.
SURREALISTISK: I leiren i Meymaneh opplevdes terroraksjonen i Oslo fullstendig surrealistisk, skriver Paal Ravnaas.Forsvaret
Det var ikke i Oslo eller på Utøya Norge som nasjon skulle være forberedt på terrorhandlinger eller bombeeksplosjoner. Det var vi i Afghanistan det skulle smelle hos, det var vi som var forberedt og som skulle være forsvarere av demokrati og frihet gjennom oppdraget vårt og som skulle gå i krigen og ofre vår innsats for dette formålet. Selvsagt var også personell i Afghanistan rammet av hendelsene i Oslo på en eller annen måte, enten gjennom berørt familie, venner eller kjente.
I leiren i Meymaneh opplevdes terroraksjonen i Oslo fullstendig surrealistisk, og jeg kommer aldri til å glemme hvordan også vi som soldater, kamerater og kompiser tok vare på hverandre i den situasjonen vi stod i.
Jeg tror at vi også bygget styrke ut av det samholdet som oppstod i dagene etter, på samme måte som Norge bygget styrke og kjærlighet gjennom å stå opp mot terroren som rammet nasjonen.
Skribenten er i dag redaksjonssjef i Forsvarets forum og varaordfører i Stange kommune
