Natt til 23. juli 2011 er Kristian Høegh Mysen geværmann i innsatsstyrke Derby. Sammen med de andre soldatene i tropp 1 har han ansvar for å sikre Stortinget i etterkant av bombeangrepet mot regjeringskvartalet.

Situasjonen er fortsatt uklar.

Ingen vet om det kommer flere angrep mot signalbygg i sentrum av Oslo.

– Bilen stanset ti meter unna oss. På det tidspunktet var jeg bare noen sekunder unna å løsne skudd, sier Mysen i dag.

Det viser seg at det er et gammelt utenlandsk ektepar i bilen. En av heimevernssoldatene tar en prat med ekteparet, som får snudd bilen og kjører ned en sidegate.

– Det er et øyeblikk jeg har tenkt tilbake på. Det sier mye om spenningsnivået når vi sto vakt utenfor Stortinget den natten, sier Mysen.

Bomben i regjeringskvartalet

Vi skrur klokka noen timer tilbake den 22. juli 2011. Det er en regntung ettermiddag. Foran regjeringskvartalet kommer en hvit varebil kjørende. På overvåkningsfilmen kan man se bilen parkere tett inntil høyblokka. En svartkledd person med hjelm åpner døren og går med raske skritt bort fra stedet. Noen minutter senere fylles skjermen av en oransje ildkule.

Brått forvandles deler av Oslo til noe som ligner en krigssone.

I år er det ti år sidene terrorangrepene mot regjeringskvartalet og på Utøya som kostet 77 mennesker livet. Dette er historien til noen av soldatene som rykke ut da Norge var under angrep. For de fleste vil den naturlige reaksjonen være å komme seg bort fra et område når det smeller. For soldatene i Innsatsstyrke Derby var det stikk motsatt.

En av dem var troppsjef Pål Bagstevold (52) fra Asker.

– Dette var midt i sommerferien. Jeg var inne i en butikk på Valdres da jeg fikk en telefon fra en av lagførerne i troppen. Jeg ba butikkpersonalet sette på TV-en hvor vi fikk se bilder fra regjeringskvartalet, sier han.

Bagstevold skjønner umiddelbart at Derby kommer til å bli involvert og sender melding til de andre lagførerne. Han ber de finne ut hvor folkene befinner seg og hvor mange som kan stille opp på kort varsel.

– Dette var før Forsvaret hadde kontaktet oss, vi fikk bistandsanmodning offisielt litt senere på dagen. Men vi satte umiddelbart i gang prosessen. Når det går av en bombe i Oslo, så er man under et angrep. Da er det bare å reise. Det var åpenbart at dette ikke var snakk om noen ulykke, forteller Bagstevold.

Han setter av resten av familien på hytta i Valdres og kjører mot Oslo.

– Når man står på kontrakt med innsatsstyrken så må man ha gjort seg noen tanker i forkant om hvordan man skal reagere i en krise. Man må kunne omstille hodet fra å gå fra det sivile livet til å være soldat på så kort tid som mulig, sier Bagstevold.

– Jeg er tydelig på at soldatene i troppen må ta praten med familien hjemme. Den dagen det smeller kan man ikke si at det passer dårlig fordi ungene skal på trening, eller man har lagt planer.

– Lettelse å få lov til å bidra

På en annen kant av landet sitter Kristian Høegh Mysen. Han har akkurat satt seg ned for å spise middag med svigerforeldrene i Tønsberg da det tikker inn en melding om at Derby mobiliserer.

– Det var en løpende opptrapping. Jeg var på jobb på Lysaker tidligere på dagen da det smalt. Vi kjente at det ristet litt i vinduene, og vi så røyksøylen fra Oslo sentrum, sier han.

Fra da gikk kommunikasjonen med avdelingen fortløpende.

– Vi hadde ikke fått ordren enda og ventet. Til slutt orket ikke styrken å vente lenger og vi mobiliserte før vi vi fikk den offisielle anmodningen om bistand fra politiet.

Han kaster seg i bilen sammen med samboeren. Hun har gått gjennom området hvor bomben gikk av tidligere på dagen. Når de kommer til leiligheten, som ligger like ved regjeringskvartalet, ser de at verandadøren har blitt ødelagt av lufttrykket.

– Det kom veldig tett på familien, sier Mysen.

Likevel forteller han at det opplevdes som en lettelse å få lov til å bidra, fremfor å bli en passiv tilskuer.

– Når det begynte å åpenbare seg hva som hadde skjedd, så visste man at man hadde en rolle. Det ga en voldsom motivasjon, sier han.

Fra Afghanistan til Stortinget

Soldatene samles på Lutvann leir hvor utstyret ligger lagret. En av dem er lagfører Aleksander Gudmundseth (42). Han har akkurat kommet hjem fra ferie og har fortsatt solbrille-skille og tredagersskjegg.

– Jeg hadde hjemmelagret-våpen og startet med å lade opp ammunisjon og gjøre meg klar. Da begynte samboeren min å gråte. Hun spurte om jeg kunne si at jeg var syk for å slippe å stille opp.

– Jeg svarte at «hvis jeg ikke drar nå, så kommer jeg aldri til å gjøre det. Dette er grunnen til at vi er her», sier Gudmundseth.

I ettertid har han reflektert over hvor viktig det er å ha et avklart forhold til resten av familien om hva det innebærer å være soldat i innsatsstyrken.

– Der har vi hatt en gjennomgang av rutinene om hva resten av familien skal gjøre dersom noe lignende skjer igjen. Vi har to barn, og hvis jeg blir innkalt til tjeneste på kort varsel så har også kona en plan om hva hun skal gjøre.

– Det er en lærdom fra 22. juli, sier Gudmundseth.

Han er en av dem som på kort varsel måtte skru om bryteren fra sivil til soldat.

Gudmundseth viser fram et bilde som viser noen av soldatene utenfor Stortinget for ti år siden. En i troppen kom hjem fra tjeneste i Afghanistan dagen før, han snudde i døra og rykket ut. En annen fikk en sønn noen dager tidligere, men stilte likevel opp.

– Det jeg husker best er hvor raskt avdelingen meldte seg klar til strid. Samtidig visste vi jo ikke helt hva som ventet oss i den andre enden.

Enorme kontraster

Grytidlig på morgenen 23. juli er soldatene fra innsatsstyrke Derby på plass utenfor Stortinget. Der overtar de vaktholdet fra en utslitt politimann. Området sperres av med plastbånd. På innsiden står soldatene med skarp ammunisjon i våpenet.

– Vi fikk se enorme kontraster. På den ene siden var det folk som skulle på pub og ville gjennom sperringene for å slippe å gå rundt. På den andre hadde vi ungdommer som kjente noen på Utøya. Enkelte følte seg så utrygge at de ba om få sitte på benkene innenfor sperringene våre, forteller Aleksander Gudmunseth.

Kristian Mysen husker godt den takknemmeligheten folk viste overfor soldatene.

– Det gikk kort tid mellom hver gang vi fikk kommentarer om hvor trygge folk følte seg fordi vi sto der. Det var fint å høre, for det kunne vært motsatt. Vi sto der tungt bevæpnet og det kunne blitt oppfattet som truende for noen.

– Men det folk så var noen som ville passe på dem, sier Mysen.

Det er et ganske uoversiktlig bilde når Oslo våknet til en ny dag. For mens soldatene står vakt, kommer turistbussene rullende inn på området. Soldatene får i oppdrag å stanse trafikken. Flere busser blir gjennomsøkt med skarpe våpen.

– Det var en ganske rar situasjon å se dagliglivet fortsette som normalt. Det gjorde også oppdraget vårt vanskeligere, forteller lagfører Marcus Reigstad Johansen (42).

Hjemme har han en halvt år gammel sønn og en kone med prolaps i ryggen. Han var likevel aldri i tvil om han skulle stille opp.

Det var heller ikke Michael Fredriksen (47) som var nestkommanderende for tropp 1.

– Noe av det mest krevende var at det var en ukjent trussel både i type og omfang. Det kunne nesten skje hva som helst. Også står vi blant masse sivile midt i sentrum med bygninger tett på, sier Fredriksen.

– Men når noe sånn skjer, så er det ikke noe annet sted jeg heller vil være enn sammen med troppen. Det er da jeg kan bidra med noe, sier han.

Lette etter bilbomber

Soldatene får også inn rapporter om at det kanskje finnes en bombe som er dobbelt så kraftig som den som gikk av i regjeringskvartalet. Noen av soldatene går rundt med lommelykt og kikker inn vinduene på varebiler parkert i sentrum.

– Jeg husker godt at jeg så på makkeren min og spurte hva vi skulle gjøre dersom vi oppdaget sprengstoff inne i bilene, sier Aleksander Gudmundseth.

Heldigvis finnes det ikke flere biler lastet med sprengstoff. Men i de uoversiktlige timene etter angrepet mot regjeringskvartalet må soldatene ta høyde for en rekke ulike scenarioer, forteller troppsjef Pål Bagstevold.

– Vi måtte tenke over hvordan vi skulle stanse en lastebil med eksplosiver. Vi hadde ikke noe annet valg enn å skyte sjåføren, ettersom det ikke fantes fysiske sperringer, sier han.

Et annet «worst-case»-scenario var dersom det skulle komme en bil med angripere som begynte å skyte rundt seg.

– Problemet er at fienden ofte vil kunne velge tid og sted for et anslag. Man må prøve å oppdage det så tidlig som mulig. Vi brukte mye tid på å tenke på og diskutere hvordan vi skulle reagere i ulike scenarioer, sier Bagstevold.

Han understreker alvoret som ligger til grunn dersom man velger å bli del av innsatsstyrken i Heimevernet. Han omtaler det som Norges farligste bi-jobb.

– Jeg hører noen av og til omtaler tjenesten som en morsom hobby. Da blir jeg litt skremt. For det er ikke en hobby, da kan man spille sjakk, være med i speideren eller drive idrett. Vi trener for å løse et skarpt oppdrag.

– I ytterste konsekvens betyr det at jeg må ta livet av et annet menneske eller selv miste livet, sier Bagstevold.

En håndfull patroner

En av oppgavene til innsatsstyrkene i Heimevernet er å sikre kritisk infrastruktur. I ettertid har det kommet frem at det var alvorlige mangler i soldatenes utrustning for å utføre denne oppgaven. Soldatene i tropp 1 fikk bare utdelt en håndfull ammunisjon hver, ingen hadde fått utlevert skuddsikre vester og de manglet sperremateriell.

– Soldater, lag og tropper var klare til å løse den typen oppdrag. Men systemet var det ikke. Det at vi ikke hadde nok ammunisjon tilgjengelig viser at systemet ikke hadde tenkt gjennom denne prosessen godt nok. Vi var litt frustrerte over at vi ikke fikk det vi trengte av materiell som var nødvendig for å løse oppdraget, sier troppssjef Bagstevold.

Han forteller at den største bøygen var manglende tilgang på ammunisjon. Men egenarten til HV-soldater er at man løser oppdraget, uansett forutsetningene, sier Bagstevold.

Det bekrefter Terje Dalby (43), soldat i tropp 1. Den 22. juli for ti år siden var han nybakt far da meldingen kom. På Lutvann fikk han utdelt en neve med skarpe patroner.

– Det er rart å si det, men det var nesten ikke annet enn vi forventet. Vi hadde et styrkebeskyttelsesoppdrag for et amerikanske skip i Norge tidligere. Da fikk vi bare noen få skarpe patroner hver.

– Holdningen og tanken vi hadde da var at vi på mange måtte sørge for oss selv. Vi hadde ikke noe sperremateriell så vi måtte henge opp gul teip i lyktestolpene i Rosenkrantz gate for å markere området, sier Dalby.

Skuddsikre vester

Soldatene fra Heimevernet manglet i tillegg skuddsikre vester, i motsetning til gardistene som voktet slottet og restene av regjeringskvartalet.

– Det er klart at tilliten til systemet blir svekket når det oppstår slike mangler. Likevel var det ikke en eneste soldat som stilte spørsmål om hvor det ble av de skuddsikre vestene. Vi løste oppdraget med det materiellet vi hadde tilgjengelig, sier lagfører Aleksander Gudmundseth.

– Min refleksjon etter 22 juli var at vi var klare, men systemet rundt oss kanskje ikke var like forberedt. Vi som soldater legger mye i potten, men da forventer vi at det legges til rette for at vi skal kunne løse oppdraget og overleve, sier han.

Klar for å bruke våpen

Nestlagfører Andre Sikora (37) mener at 22. juli bidro til at folk fikk opp øynene for hvilken kapasitet Heimevernet kan utgjøre.

– Jeg tror 22. juli var en nøkkel for at folk fikk øynene opp for hvilken kapasitet vi utgjør, sier Sikora.

– Det er dette vi trener på uavhengig om det er bistand ved en naturkatastrofe eller å rykke ut etter et terrorangrep, sier han.

Troppssjef Pål Bagstevold påpeker at snittalderen til en soldat i Innsatsstyrken gjør at mange har med seg viktig livserfaring. Den kom godt med under oppdraget utenfor Stortinget.

– Vi skulle ikke være en bastant mur som skulle holde alle mennesker unna. Jobben var å etablere en sikring rundt Stortinget. I den sammenheng måtte vi ha kontakt med sivilbefolkningen, slik at de oppfattet oss som en støtte til samfunnet og ikke som en trussel.

Å klare det har sammenheng med å ha riktig mindsett og mentalt overskudd, mener han.

– Man må kunne snakke med sivilbefolkningen på en hyggelig og ordentlig måte. Samtidig må man være klar for å bruke våpenet noen sekunder senere dersom det oppstår en trussel.

Sekunder fra å løsne skudd

Det var akkurat det som skjedde sent på kvelden for ti år siden. Kristian Mysen hevet våpenet og var klar for å løsne skudd mot bilen som ikke stanset utenfor Stortinget. Han klarte likevel å holde hodet kaldt, noe som muligens forhindret et fatalt utfall.

– Som 19-åring ville jeg trolig løst oppdraget på en litt annen måte enn jeg gjorde den gangen. Kanskje på en litt mer aggressiv måte. Det å ha den roen som man får når man blir litt eldre er veldig verdifull når man skal håndtere skarpe situasjoner, sier Mysen.

– Jeg tok heldigvis den riktige beslutningen om å ikke skyte.

I dag mener han at angrepet 22. juli viste at det er behov for en kapasitet som Innsatsstyrken som kan mobilisere og løse oppdrag på kort varsel.

– Jeg fikk følelsen av å være til nytte, samt at sivilbefolkningen kjente seg tryggere ved at vi var tilstede. Det er en mye viktigere anerkjennelse enn en medalje noen gang kunne gitt oss.