Debatt:

Knut Werner-Hagen forholder seg ikke seg til forskningen på en redelig måte, skriver Tom Kristiansen. Her ser vi Narvik i brann etter tysk flyangrep 1. juni 1940.
Knut Werner-Hagen forholder seg ikke seg til forskningen på en redelig måte, skriver Tom Kristiansen. Her ser vi Narvik i brann etter tysk flyangrep 1. juni 1940.

– Løse påstander om krigen

Knut Werner-Hagen representerer ikke mine synspunkter på en redelig måte, skriver Tom Kristiansen.

Publisert Sist oppdatert

Knut Werner-Hagen benyttet 80-årsminnet for den allierte gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 til å skrive en artikkel hvor han beskylder Ole Kristian Grimnes og undertegnede for å spre «myter» om felttoget i nord. Hovedankepunktet hans er måten vi angivelig anvender styrketallene på, samt våre syn på alliert på sjø- og luftkontroll i nord. Han konkluderer med at «Den meningsløse eksersis med antall soldater og feilaktige bruken av begrepet luftkontroll skaper et vrengebilde av Narvik operasjonene [sic]».

Det som gjenstår, er dermed Werner-Hagens løse påstander.

Det ville vært rimelig at slike sterke påstander hadde vært underbygget med henvisninger til Grimnes’ og mine tekster. Det som gjenstår, er dermed Werner-Hagens løse påstander. I og med at han selv ikke har publisert noe av betydning om emnet der han viser til Grimnes’ og mine arbeider, er det vanskelig å forstå grunnlaget for hans resonnementer.

Ikke redelig av Werner-Hagen

Grimnes er i stand til å svare for seg selv. For min del kan jeg slå fast at Werner-Hagen ikke representerer mine synspunkter på en redelig måte. At for eksempel referansene til offisielle tyske, norske og allierte styrkeoppgaver er å gjøre «Dietls soldater til heltene fra Narvik» er underlig. Noe slikt har jeg hverken sagt, skrevet eller ment. Ei heller kan jeg vedkjenne med at jeg noe sted har drevet «eksersis» med tall.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på [email protected]

De tallene jeg opererer med – fra britiske, tyske og norske kilder – er uomstridte og hensiktsmessige for å belyse de spørsmålene jeg tar opp. Jeg ønsker Werner-Hagen velkommen til en militærhistorisk debatt om krigen i Nord-Norge og Narvik-felttoget, men da må han følge fagets krav til redelighet og begrunnet argumentasjon.

Britisk nedlatenhet

Om Werner-Hagen ønsker å sette seg inn i min forståelse av kampene om Narvik, ville det vært nærliggende å ta utgangspunkt i den ferske biografien min om øverstkommanderende i 1940, general Otto Ruge. Den inneholder flere kapitler som belyser hvorfor krigen kom til Nord-Norge, hvordan den ble utkjempet og den smertefulle avslutningen da seieren ble snappet ut av hendene på hæren bare timer før den skulle innkasseres.

Framfor alt tar jeg opp hvor vanskelig forholdet var mellom alliansepartnerne. Spesielt britisk hemmelighold og nedlatenhet skapte sterke norske reaksjoner, kanskje særlig i Hæren. Jeg diskuterer også motsetningene internt på norsk side som har stått sentralt i forskningen om felttoget. Perspektivet i boka er riktignok avgrenset til hvordan den øverste allierte og norske politiske og militære ledelse håndterte krigen.

Jeg tar avstand fra den nedsnakkingen av Hærens innsats i 1940 som grep om seg etter krigen.

Hadde Werner-Hagen forholdt seg til denne boka, ville han ha blant annet ha oppdaget at jeg legger mer vekt på kvalitative vurderinger av styrkene enn de kvantitative. Og fremfor alt: Vi hadde hatt et grunnlag å diskutere på.

Werner-Hagen nevner styrkene i Øst-Finnmark og sør for Ofoten som om jeg ikke tar dem med i betraktning. Disse er grundig behandlet i boka, i særdeleshet avdelingene i Finnmark som kom til å spille en sentral rolle som «grensepolitistyrker» etter kapitulasjonen. Et gjennomgående poeng for meg er at trass i numerisk underlegenhet og kort opplæring, representerte norske avdelinger i sør og nord kvaliteter som overgikk mange av de allierte styrkene. Jeg tar avstand fra den nedsnakkingen av Hærens innsats i 1940 som grep om seg etter krigen. Den allierte landmilitære sjefen i nord, general Claude Auchinleck, var selv klar over at enkelte av hans egne avdelinger ikke hadde den kvalitet han trengte, selv om britene også hadde kapasiteter som andre allierte og nordmennene ikke hadde. Otto Ruge var heller ikke i tvil. I ettertid skrev han at det var norske avdelinger – ikke allierte – som hadde tatt hovedstøyten under felttoget, og at soldatene «hadde bitt bedre fra seg enn noen hadde tenkt».

Nølte ikke

Ingen var tvil om at det var avgjørende at sjefen i nord, Carl Gustav Fleischer, ikke nølte med å ta opp kampen og at han hadde lyktes. Da Ruge kom til Nord-Norge 3. mai kunne han notere seg at «alt så lovende ut på Narvik-fronten». Som i sør var felttoget der todelt. I de tre første kritiske ukene kjempet nordmennene alene i fjellene nord for Narvik, deretter med de allierte. Mens norske og allierte styrker i sør hele tiden var på retrett, var både retning og tempo motsatt i nord. Det hersker ikke tvil om at general Fleischers begikk en bragd i 1940, først ved at han klarte å organisere den overrumplede hæren til motstand, deretter snu nederlagsstemningen, for så å starte en offensiv under særdeles vanskelige vinterforhold, hvor britene måtte gi tapt.

Når det gjelder spørsmålet om luftherredømmet er problemet det samme: Hvor i mine faglige tekster har Werner-Hagen funnet påstandene som han argumenterer mot?

Alle er enige

Ingen er uenige om at de vestallierte hadde luftherredømme i starten og at de klarte å etablere et relativt sterkt luftvern. Noe annet ville vært underlig ettersom tyskerne var beleiret i Narvik. Norske og allierte styrker behersket resten av Nord-Norge inntil den tyske frammarsjen fra sør startet. Som Werner-Hagen skriver, endret mye seg da tyskerne tok i bruk Værnes etter at Sør-Norge hadde falt – noe alle er enige om. Jeg underslår selvsagt ikke dette, men refererer flere ganger til de tyske luftangrepene i nord og hvor forbløffende presise de var.

Det ville også vært opplysende for leserne om den tematiske oppmerksomheten ble rettet mot mer sentrale krigshistoriske temaer...

Derimot forstår jeg ikke hvordan senkningen av HMS Glorious sier noe om den luftmilitære situasjonen under kampene ved Narvik. Den allierte evakueringen startet på kvelden 3. juni og var for størsteparten fullført etter tre dager. Med Auchinleck i spissen gikk siste parti av franske alpejegere, britiske ingeniørsoldater og militærpoliti ombord i transportfartøyene 7. juni. Felttoget i Norge var over for de alliertes del. HMS Glorious ble senket av Scharnhorst og Gneisenau 8. juni langt til havs. På dette tidspunktet var de alliertes engasjement i Norge for lengst var avviklet.

En mer opplysende debatt

Jeg deltar gjerne i en diskusjon om styrkeforholdene under kampene i 1940, men forutsetter at diskusjonen baserer seg på fagtekster og de reglene som gjelder for en gyldig argumentasjon. Det ville også vært opplysende for leserne om den tematiske oppmerksomheten ble rettet mot mer sentrale krigshistoriske temaer enn «meningsløs talleksersis».

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.