Gleden er stor for alle oss med norsk krigshistorie som yrke og/eller interesse, hver gang vi kommer over bøker og kilder som gir nye perspektiver på kampene ved Narvik i 1940.
Desto mer nedslående er det når vi finner grove feil i grunnlaget:
Det er feil i beskrivelsen av styrkeforhold mellom norske og allierte- kontra tyske avdelinger, og feil som etter hvert har festet seg som sannheten om kampene ved Narvik i 1940.
At de norske og allierte samlede styrker var mer enn seks ganger general Dietls Narvik styrke.
I tillegg hadde de allierte full kontroll på sjøen og i lufta. Slik kan man oppsummere sentrale norske historikeres fremstilling av styrkeforholdet ved Narvik, 80 år etter at kampene fant sted.
Ole Kristian Grimnes og Tom Kristiansen er kjent med kritikken i denne kronikken. Forsvarets forum trykker et tilsvar så snart det foreligger.
Det er riktig at de allierte hadde tilnærmet full kontroll til havs. På land og i lufta var bildet langt mer nyansert. Historiefortellingen, formidlet av en nestor som professor Ole Kristian Grimnes og professor Tom Kristiansen, som leder av 2. verdenskrigsprosjektet ved Universitet i Tromsø, har blitt en myte i manglende forståelse av geografi og avstander i Nord-Norge.
De klarer ikke å fange Narvik operasjonenes forandringer langs en tidslinje over 62 døgn. Forskjeller i trening og kamperfaring tillegges ikke vesentlig betydning. Det er på høy tid at historien om kampene ved Narvik settes inn i et riktig perspektiv.
Store avstander
Det er store avstander i Nord-Norge, og Narvik er en by i landsdelen. Likevel, når man gjør styrkeforholdet til eksersis med tall, slik som professorene Grimnes og Kristiansen, er det avgjørende at man beregner på riktig grunnlag. Det gir intet fornuftig svar å summere de tyske styrkene ved Narvik, for deretter å sammenligne dette med norske og allierte styrker i hele Nord-Norge. Når man samtidig utelater den betydelige tyske styrken som etter hvert rykket fram nordover mot Narvik, sier det seg selv at eksersisen blir meningsløs.
General Fleischer hadde ansvaret for et langstrakt område. 6. Divisjons avdelinger var spredt fra Mosjøen i sør til Kirkenes i nord øst. Langs landeveien en strekning på mer enn 1500 kilometer. Med datidenes kommunikasjons- og transportmidler, en ikke rent liten utfordring. Narvik ligger sånn omtrent i midten.
Den gjentatte påstanden om alliert luftkontroll ved Narvik stemmer ikke med virkeligheten.
Divisjonens etter hvert ca. 10 000 mobiliserte soldater var fordelt over store deler av dette området. Noe over halvparten av styrken befant seg i fjellområdet nord for Narvik. I sør forsøkte bataljoner fra Infanteriregiment nr. 14, etter hvert sammen med britiske bataljoner, å sinke den tyske fremrykningen nordover.
Samtidig ble en styrke på ca. 2 500 mann hele tiden holdt i Sør-Varanger, som en sikring mot sovjetiske styrker i øst.
Harstad som base
De allierte opererte mellom Mosjøen og Narvik med Harstad som base. Da de allierte styrkene etter hvert begynte å ankomme Nord-Norge, ble Harstad hovedbasen. Et stort administrativt apparat, med tilhørende luftvernbeskyttelse, var samlet der. Utskipningslistene, fra juni 1940, viser at styrken bestod av nesten 27 000 soldater. De allierte kampavdelingene ble rullert i innsats mot Narvik.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Samtidig ble betydelige deler av kampstyrken satt inn i for å sinke den tyske fremrykningen fra Trøndelag og nordover mot Narvik. Det var ingen liten utfordring å ha kampstyrker spredt over et så stort område.
Tyske styrker
General Dietls styrke var i sin helhet samlet ved Narvik. Rundt 2000 soldater fra 139. Bergjegerregiment og rundt 2600 marinegaster fra Der Kriegsmarines 10 tapte jagere, utgjorde lenge kjernen i styrken. I andre halvdel av mai ble mer enn 1000 fallskjermjegere og bergjegere overført luftveien til Narvik. Det samlede antallet ved Narvik var derfor ganske riktig noe i underkant av 6000 soldater. I tillegg til dette kom 2. Bergjegerdivisjons avdelinger, som startet fremrykningen fra Trøndelag i månedsskiftet april/mai 1940, en styrke på mellom 6000 og 8000 mann. 2. Bergjegerdivisjon er uteglemt i professorenes regnestykke.
Den meningsløse eksersisen med antall soldater, og feilaktige bruken av begrepet luftkontroll skaper et vrengebilde av Narvik-operasjonene...
Et annet forhold som må tas med i betraktningen er treningsnivå og kamperfaring. Flertallet av 6. Divisjons soldater hadde 48 dagers rekruttskole. I tillegg hadde noen av bataljonene to måneders nøytralitetsvakt bak seg før krigsutbruddet. Ingen hadde kamperfaring. Franske, britiske og polske avdelinger hadde gjennomgående bedre trening, men manglet erfaring fra arktiske strøk. Kamperfaring var svært varierende.
Mot disse stod tyske elitetropper. Bataljoner med kamperfaring fra Polen-felttoget høsten 1939. De tyske marinegastene måtte lære på den harde måten, på samme vis som motstanderens avdelinger.
Tyske fly herjet over hele Nord-Norge
På Riksarkivet finnes rapporter etter 6. Divisjons avdelinger. Mange av disse beskriver tyske flyangrep. Fra månedsskiftet april/mai ble dette et større og større problem. Mye hang sammen med den utvidede tyske bruken av Værnes flyplass. Ved Harstad ble det tidlig opprettet en egen luftvarslingspost, bemannet av speidere. I den bevarte loggen finner vi 142 registreringer av tyske fly over byen. En rekke av disse var bombeangrep på norske og allierte mål. I andre halvdel av mai, og begynnelsen av juni overførte Luftwaffe mer enn 1000 tyske soldater til Narvik. Dette hadde selvfølgelig ikke vært mulig om norske og allierte fly hadde «luftkontroll».
Den 27. mai ble Bodø bombet til ruiner. Under det allierte angrepet på Narvik neste dag utførte tyske fly en rekke angrep på den allierte styrken, mens britiske jagerfly var forhindret i å ta av fra Bardufoss på grunn av tåke. 31. mai og 2. juni ble Narvik lagt i grus av tyske bombefly. Den gjentatte påstanden om alliert luftkontroll ved Narvik stemmer ikke med virkeligheten.
Kampene ved Narvik må sees i faser
Et riktig bilde av landkrigen ved Narvik får man først når man identifiserer dens ulike faser. Innledningsvis fullstendig tysk overmakt. I løpet av april; langsomt balansert gjennom mobiliseringen av 6. Divisjon og ankomsten av allierte styrker. Mai måned ledet til en endring i alliert favør, og mot slutten av måneden hadde de en klar styrkeoverlegenhet. Den allierte uttrekningen de første dagene i juni snudde dette fullstendig på hodet, og igjen fikk tyske styrker overtaket. Landkrigen endret seg også som en følge av soldatenes økende kamperfaring. Sjøkrigen ved Narvik var under kontroll av Royal Navy etter sjøslagene tidlig i april. Også dette endret seg i operasjonenes sluttfase. Senkningen av hangarskipet Glorious er et tankevekkende eksempel.
Dagens 80 års markering for den allierte gjenerobringen av Narvik er en god anledning til å korrigere kursen, slik at feilene ikke blir kopiert i det uendelige.
Luftrommet over operasjonsområdet var dominert av tyske fly. Området er antakeligvis for stort til at man kan bruke begrep som luftherredømme eller luftkontroll. Allierte flystyrker oppnådde kun lokal kontroll i enkelte mindre områder i månedsskiftet mai/juni, etter at de tok Bardufoss i bruk.
Den meningsløse eksersisen med antall soldater, og feilaktige bruken av begrepet luftkontroll skaper et vrengebilde av Narvik operasjonene, som sørgelig nok blir kopiert av stadig flere. Dagens 80 års markering for den allierte gjenerobringen av Narvik er en god anledning til å korrigere kursen, slik at feilene ikke blir kopiert i det uendelige. Minnet om veteranene fortjener det.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
