Debatt:

Oberst Arne Pran sto rakrygget i en skjebnetime for det norske Forsvaret, skriver Rino Bandlitz Johansen og Fred Carlo Andersen.
Oberst Arne Pran sto rakrygget i en skjebnetime for det norske Forsvaret, skriver Rino Bandlitz Johansen og Fred Carlo Andersen.

Obersten som tok ansvar og viste mot

Arne Pran utviste lederskap Forsvaret bør utvikle blant sine fremtidige ledere, skriver Fred Carlo Andersen og Rino Bandlitz Johansen.

Publisert Sist oppdatert

«Det er særlig to forhold som slår oss i omtalen av oberst Arne Pran», uttaler Espen Eidum, forfatter av boka Vassdalen, 1986: «Det er ansvarlighet og mot». Han tok et ansvar som ingen andre ville eller våget å ta. For dette fortjener han all respekt og honnør». Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen følger i samme spor når han sier at Pran vil bli husket i Forsvaret for sin ansvarsfølelse og håndtering av Vassdalen-ulykken.

Les portrettet av avdøde oberst Arne Pran her: – Det som reddet meg psykisk var at soldatene i brigaden slo ring om meg, sa han til Forsvarets forum.

Forfatterne av denne teksten glemmer aldri inntrykket av en preget, men likevel sterk sjef i møte med sine soldater og offiserer kort tid etter ulykken. Styrken lå i omsorgen og empatien han både utstrålte og viste. Uten å nøle tok Arne Pran selv ansvaret for den største tragedien i Forsvaret i fredstid. I møte med ca 150 journalister uttalte han at «Brigaden i Nord-Norge har bare en sjef, det er meg, og dette er mitt ansvar.».

Prans kritikk kan på en side tolkes som bitterhet. Vi velger imidlertid å tolke hans kritikk som reell og ekte...

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855)omtaler det «at træde i karakter» som å påta seg et ansvar som hører til den rolle man har. Det motsatte av å ha karakter, understreker Kierkegaard, er å være tvetydig. Pran var tydelig, noe som kom til uttrykk gjennom omsorg og empati, men også i uttalelser etter at han sluttet i Forsvaret. Han påpekte blant annet at andre også burde tatt ansvar, men at han ikke kan gjøre noe med det nå. Han uttalte «De får selv gjøre opp med seg selv. Hvis de nå føler at de burde gjort det, så er det synd for dem at de ikke har vært modige nok til å si fra. Det vil jeg kalle feighet.».

Modige ord

Prans kritikk kan på en side tolkes som bitterhet. Vi velger imidlertid å tolke hans kritikk som reell og ekte, eller det som innenfor en filosofisk tradisjon omtales som autentisk. Vi anser med andre ord Prans utsagn som modige. Forsvaret har tre sentrale kjerneverdier. Respekt, ansvar og mot. Disse står, og har alltid stått sterkt. Godt lederskap forutsetter mot, for uten mot utrettes ikke særlig mye. Mot, oversatt fra latin, er fortitude, og omgjort til adjektivet fortis, får vi for eksempel kraftig, dyktig, modig, staut, djerv og tapper.

Med mot følger også sårbarhet, fordi mot forutsetter risiko. Clausewitz snakker om mot i to perspektiver. Det ene handler om mot til å utsette seg for personlig fare, skade og død på stridsfeltet. Det andre er mot til å ta ansvar, der utøvelsen av mot også kan medføre tap av status og anerkjennelse.

Med mot følger også sårbarhet, fordi mot forutsetter risiko.

Da både Forsvarets toppledelse og den politiske ledelsen gjorde seg utilgjengelig, sto oberst Pran fram og påtok seg et ansvar som han slett ikke hadde, men som langt på vei reddet Forsvarets omdømme i en svært dramatisk situasjon og i årene deretter, skriver tidligere NRK-journalist Rønning Tollefsen.

I et intervju med Arne Pran i 2018, skriver Forsvaret.no at Pran «viste en generasjon med befal og soldater hva det vil si å ta ansvar og å tørre å si ifra. Det kostet ham kanskje en jobb som general, men gjorde ham samtidig til et forbilde for mange, både i og utenfor Forsvaret.».

Frykt og vegring

Det forbilledlige som vi mener bør leve friskt i våre minner og i vår bevissthet når vi leder, er at i møte med vanskelige situasjoner er det en fare for at man blir grepet av beslutningsvegring, og frykt for å gjøre feil valg eller fatte gale beslutninger.

Dette er imidlertid sjefens ansvar. Mangeårig NRK-journalist Rønning Tollefsen minner oss derfor om at «Oberst Pran ble Forsvarets ansikt utad i en svært kritisk situasjon. Han påtok seg det ansvaret øvingsledelsen flyktet fra, og som også andre i Forsvaret burde delt.»

Oberst Pran sto rakrygget i en skjebnetime for det norske Forsvaret.

Dette er en type lederskap Forsvaret bør søke å utvikle blant sine fremtidige ledere.