Debatt:
Protestene i USA: – Ikke en hybridkrig
Å hevde at USA nærmer seg en hybridkrig er en uheldig blanding av begreper, skriver Richard Utne.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg er enig med Anders Romarheim ved IFS (Institutt for Forsvarsstudier ved Forsvarets Høgskole) i at politikk og påvirkning blant annet handler om å skape attraktive narrativer, slik han tar til orde for i sitt innlegg i Dagbladet. Jeg er derimot uenig i Romarheims bruk av begrepet hybridkrig. Å hevde at USA nærmer seg en hybridkrig er en uheldig blanding av begreper.
I 2017 ledet Norge et multinasjonalt forskningsprosjekt på nettopp hybrid krigføring. Prosjektet konkluderte blant annet med, at «en internasjonal konsensus om hybrid krigføring er tydelig: ingen forstår det, men alle, inkludert NATO og EU, er enige om at det er et problem».
Flere virkemidler
Signaturen til hybrid krigføring er synkronisert bruk av militære, politiske, økonomiske, sivile og informasjonsrettede virkemidler. Kombinasjonene av slike virkemidler mot moderne samfunn viser seg gjerne langt mer kostnadseffektive enn tradisjonell krigføring.
Å hevde at USA nærmer seg en hybridkrig er en uheldig blanding av begreper.
Virkemidlene er dessuten vanskelige å bevise og medfører dermed liten fare for represalier. Hybrid krigføring representerer derfor en stor trussel mot allianser fordi det kan vise seg vanskelig å oppnå konsensus blant medlemmene om at et angrep faktisk har skjedd. Et argument for motangrep kan være dersom et medlem i alliansen har etablerte transaksjoner med en angriperstat. Dermed kan represalier gå på bekostning av goder og føre til at balansen mellom makt og tillit i egen befolkning forskyves.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Et minste felles multiplum for at det kan kalles hybridkrig, er at en aktør bevisst benytter en synkronisert blanding av virkemidler for å oppnå en politisk målsetting, i dette tilfellet er det nærliggende å hevde i en stat-stat-kontekst. Vi kan slett ikke utelukke at aktører benytter virkemidler for å påvirke den sosiale uro vi ser i USA nå, men uroen i seg selv er ikke en hybridkrig.
Et politisk mål
I krig er den overordnede hensikten til en angriper å eie det strategiske tyngdepunktet ut fra sin politiske målsetning. Krig er det ultimate maktmiddelet for å forhandle om politisk makt. Til tross for alle konflikter siden 1945 er det bare et fåtall som kan defineres som krig, eller som har skjedd ved en faktisk krigserklæring. Moderne krigføring handler først og fremst om å vinne politisk, ikke geografisk terreng. En utfordring er at hybrid krigføring foregår åpenlyst, men med virkemidler vi ikke identifiserer som maktmidler og som går under radaren for konflikt og krig.
I et demokrati er det viktig at vi har politisk tillit til de som er delegert makt til å investere i vår trygghet. Maktrelasjonen kan være både formell og uformell og bundet av psykologiske kontrakter. Bilateralt kan makt sees som et virkemiddel for å oppnå tillit gjennom for eksempel nødhjelp, som et virkemiddel gjennom misbruk av tillit ved oppkjøp av eiendom i et tredjeland, eller ved å påvirke balansen mellom tilbud og etterspørsel. I Norge er tillit en grunnleggende forutsetning for styringsevne og suverenitet.
Der en stat feiler å ivareta slik fordeling kan mistillit til myndighetene og sosial uro bli resultatet.
Vi har en parlamentarisk styringsform som reguleres av forholdet mellom makt og tillit, det vil si at en regjering sitter så lenge flertallet på Stortinget tillater det. Forutsetningen er basert på tillit. Styrken på tillit kan variere med grad av og grunnlaget for opplevd legitimitet, og kan dermed styres av faktorer som påvirker vår risikopersepsjon. Når Romarheim knytter begrepet hybridkrig til det som nå skjer i USA, tar han implisitt til orde for at militære skal få mer definisjonsmakt.
Mange årsaker
Den sosiale uroen vi ser i USA kan være knyttet til mange ulike faktorer. Samfunn med vesentlig sosial skjevfordeling gjenspeiler ofte lavere grad av politisk tillit enn land der dekningsgraden av befolkningens og samfunnets grunnleggende behov er jevnt fordelt. Der en stat feiler å ivareta slik fordeling kan mistillit til myndighetene og sosial uro bli resultatet.
En effektiv måte å forskyve balansen mellom makt og tillit, er å skape et narrativ i den dominerende gruppen av befolkningen. Utnyttelse av grupper som opplever et udekket behov i Maslows nederste del av behovspyramiden, kan skje gjennom å forsterke en oppfatning gjennom bruk av ulike virkemidler rettet mot denne befolkningsgruppen. Hybrid krigføring og påvirkningsoperasjoner er derfor i stor grad et ansvar som faller på privat sektor, snarere enn militær beredskap i tradisjonell forstand.
En utfordring er å avgjøre hvor privat ansvar for å motvirke hybrid krigføring ender, og det offentliges ansvar begynner.
Felles risikoforståelse
Ulik forståelse og praktisering av begreper knyttet til farer og trusler innebærer at det kreves flere tilnærminger og involvering av flere aspekter for å dekke sammensatte problemstillinger. Hver organisasjon i et system har sin egen rolle, kultur og kjennetegn, og dette kan påvirke forskjellige risikoperspektiver og oppfatninger.
En utfordring er å avgjøre hvor privat ansvar for å motvirke hybrid krigføring ender, og det offentliges ansvar begynner.
På den annen side utgjør dette en sårbarhet. Ulike tolkninger og forståelse av begreper i risikokommunikasjon mellom fagmyndigheter kan føre til manglende forståelse av trusler og muligheter, dårlig koordinering av ressurser, og manglende tverrsektoriell forståelse. Disse aspektene anses som essensielle for felles forståelse og samhandling i forebygging av uønskede hendelser og respons i spenning, krise eller krig.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
