Denne artikkelen ble publisert første gang i april 2017. Da hadde krigen i Øst-Ukraina pågått i tre år. Fem år senere invaderte Russland Ukraina. Det området hvor Olga Malysheva (63) bor, er nå en krigssone. Forsvarets forum vet ikke om Malysheva. Landsbyen Katerynivka lå i mange år midt mellom pro-russiske og ukrainske styrker. Nå er den okkupert av Russland.

Denne historien er fra 2017: På én side av landsbyen Katerynivka, ukrainske soldater. På den andre, opprørsstyrker.

– Vi ser ikke opprørerne, men vi vet at de er i skogen, sier Olga Malysheva (63).
– Ukrainerne derimot kommer ofte inn i landsbyen.
– De oppfører seg.

Hun er en av drøyt 100 som fortsatt bor der – tross tre år med krig.

Noen minutter tidligere: Sjåføren banner.

Det snør tett. For å komme til Katerynivka, en liten landsby i Luhansk fylke i Øst-Ukraina, må vi på en måte ut av Ukraina. Vi kjører forbi det siste ukrainske sjekkpunktet. I ryggen har vi ukrainske soldater, foran oss venter motparten. Gråsonen, kalles dette området. Vi er midt i frontlinja. I tidligere kriger sa man ingenmannsland, men her bor det folk. Flere tusen mennesker i Ukraina er rett og slett fanget av krig i en 481 kilometer lang frontlinje.

For å komme til Katerynivka, en liten landsby i Luhansk fylke i Øst-Ukraina, må vi på en måte ut av Ukraina

– Hva skal dere der?

Spurte en av de ukrainske offiserene på sjekkpunktet.

– Dere møter ingen uansett.

Hus er ødelagt, familier delt

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa rapporterer alle bruddene på våpenhvilen. Katerynivka er en gjenganger.

Landsbyen rammes ofte, i perioder daglig. Områdene rundt er minelagt, og landsbyen er stadig i kryssild.

– Jeg tror ikke du finner noen i Katerynivka som ikke er direkte rammet av krigen, sier Teresa Simmon fra USA.

Hun jobber for OSSE. Mange i landsbyen sliter med post-traumatisk stress, forteller hun.

Hus er ødelagt, familier er delt.

Miner er ryddet, men så er nye miner lagt – og ingen har oversikt.

Noen har slektninger på begge sider av frontlinja. Og mange jobbet på separatist-siden. Det er der de fleste arbeidsplassene er.

– Ingen av dem har valgt dette. Det er viktig å huske på. De har bare hatt veldig uflaks med hvor de bor.

Vi svinger inn på en smal, ubrøyta vei.

Langs veien ligger lave småhus.

Vi svinger inn på en smal, ubrøyta vei. Langs veien ligger lave småhus. Midt i landsbyen er et lilla murhus. Ei falmet svart jerndør er bolta fast. Dette er butikken. Den er åpen et par ganger i uka – stort sett når det kommer leveranser med brød. På døra henger en busstabell, men det er lenge siden bussen kom. Røde Kors er her med forsyninger i blant, en gang i måneden stiller de med medisinsk hjelp.

– Det er alltid stille i Katerynivka, i alle fall på dagtid. De som bor her, går ikke ut av husene sine. De tør ikke, sier Olga Malysheva.

Hun bor der, men jobber på depotet ved kullgruva i Zolote, nærmeste by på ukrainsk-kontrollert side. Hun sørger for at pustemasker vedlikeholdes. Kullgruva har vært stengt på grunn av kamper, men er i drift nå. Kull er viktig for folk i hele Ukraina, og de største kullgruvene ligger øst i landet.

Stien ble minelagt

«Livets sti», ble den kalt – den lille veien i skogen mellom Katerynivka og Zolote. Den var bindeleddet mellom gråsonen og resten av Ukraina. Malysheva pleide å gå her når hun skulle på jobb. Hun var ikke den eneste. Stien var skolevei for de få barna som bodde i området også, og alle visste at skogholtet var minelagt. De sørget alltid for å gå der noen andre hadde gått tidligere, forteller Malysheva. Da følte de seg litt tryggere. Men i januar ble veien stengt – på grunn av sikkerhet. Nå er den eneste veien ut av Katerynivka gjennom det ukrainske sjekkpunktet. For Malysheva betyr det fem kilometer til jobb.

BILDE

Generalløytnant Arne Bård Dalhaug jobber også for OSSE i Øst-Ukraina. Han forteller at menneskene som bor i gråsonen – i landsbyer som Katerynivka – har gjort sterkt inntrykk på ham.

– De som bor der, har ekstremt vanskelige liv, sier han.

– De er svært utsatt, også helsemessig. Og de har ingen steder å dra. De må leve med situasjonen slik den er.

Katerynivka er blitt del av en fire kvadratkilometer stor våpenfri sone. Den overvåkes – også med kamera. Det er ikke mange slike langs frontlinja.

Målet er å få på plass flere, sier Dalhaug. Utfordringen er å holde sonene våpenfrie.

Gjemte seg i kjelleren

Under de verste kampene i 2014 gjemte Olga Malysheva seg i kjelleren. I flere dager lå hun alene og hørte på skytingen. Mannen var borte, barna hadde flyttet. Da hun våget seg ut, var taket ødelagt og hun fant et krater i hagen. De som kunne, ble anbefalt å flytte. Det gjorde ikke Olga Malysheva.

– Hvorfor flytter du ikke?

– Jeg kan ikke. Jeg har ikke penger. Og dette er mitt hjem. Her har jeg bodd hele livet. Jeg dør heller her enn å flytte på meg.

Det bor fortsatt drøyt 100 i Katerynivka. De aller, aller fleste er eldre. OSSE-observatørene antar at det pleide å bo dobbelt så mange der.

– Gi oss fred. Det er alt vi ber om, sier Malysheva.

En måned senere

Kort tid før denne reportasjen publiseres, i samme område: Det skytes om natta. Det viser kameraet som dekker den våpenfrie sonen. Og på dagen høres smell – både i og like utenfor sonen. I Zolote – på ukrainsk-kontrollert side – finner OSSE-observatører 50 stridsvognminer, drøyt 150 meter unna hovedveien. Det er første gang de ser slike miner her.

I Katerynivka – i gråsonen – oppdager de 17 til. Heller ikke her har minene vært før. De ligger bare ti meter unna den smale veien som snirkler seg gjennom landsbyen.

I et av husene bor fortsatt Olga Malysheva.

***

LES REPORTASJEN OM DEN NORSKE GENERALLØYTNANTEN SOM PASSER PÅ VÅPENHVILEN.

– IKKE KALL DET EN BORGERKRIG, SIER FORSVARSATTACHÉ HANS PETTER MIDTTUN.