Minnemarkering om Koreakrigen: Takk, takk og takk!

– Sør-Korea står i dyp takknemlighet til alle som støttet oss i kampen for demokrati og frihet da vi ble angrepet i 1950, sa ambassadør Kim Pil-woo i sin velkomsttale.

– 22 nasjoner sendte soldater som kom oss til unnsetning. På vegne av den koreanske regjering og det koreanske folk vil jeg i takknemlighet og med stor respekt takke for den bistand Norge ga oss.

– Vi står i gjeld til dere veteraner, en gjeld vi aldri vil kunne betale tilbake. Det er derfor en stor ære for meg å kunne være sammen med dere veteraner og veteraners familie. Koreakrigen var en ødeleggende og blodig krig. Millioner ble skadet og drept – byer og land ble ødelagt. Vårt ønske var at krig aldri måtte skje igjen – og så skjer akkurat det. Våre medfølelse går i dag til folket i Ukraina, sa ambassadør Kim Pil-woo.

Koreaveteranen Arvid Fjære fortalte om sine opplevelser for 70 år siden, da avtjente han sin førstegangstjeneste. Før han reiste hjem etter avsluttet utskrevet sersjantkurs, hadde han også meldt sin interesse for å tjenestegjøre ved det norske feltsykehuset i Korea, NORMASH.

– Korea, hvor pokker er det? undret vi soldater oss, forteller Arvid. De oppdaget at det var på den andre siden av jorda. Det meste hadde vel gått i glemmeboken – da et brev fra Forsvaret en dag plutselig dumpet ned i postkassen.

Arvid Fjære var plukket ut til å tjenestegjøre ved NORMASH – var han fortsatt interessert?

I sin tale skildret han noen spennende dager. Etter 19 sprøyter var alle vaksinene tatt og bekreftende brev returnert til Forsvaret. Nå var det på tide å informere mor og far.

– Det ble selvfølgelig noen scener, men beslutningen var tatt, fortalte Arvid som snart skulle legge ut på sin første flytur – fra Fornebu til Sola. Her fikk han for første gang også bo på hotell. Så gikk reisen videre til den andre siden av kloden, til Seoul via Tokyo. Den siste etappen opp til fronten ble tilbakelagt på lastebil.

Les også:

De norske koreaveteranenes forening legges ned

– Feltsykehuset lå i et område hvor krigen har rast frem og tilbake fire ganger, beskriver Arvid Fjære.

– Alt var fullstendig ødelagt. Ingen hus, ikke dyrkbar mark, lite sivilbefolkning – alt utbrent og ødelagt. Et feltsykehus skal ligge så nær kamphandlingene at transporten av sårede blir kortest mulig, og så langt fra at ikke langtrekkende våpen kan nå oss. Vi lå ved en utbrent by som het Tongdushong. Vi var i et land i krig. Nå tror jeg det gikk opp for oss hvilken storslått og betydningsfull oppgave vi hadde meldt oss til.

– Vi hadde vel ikke vært så bevisste om kampinnsats mot kommunisme, bekjempelse av krig og altruisme. Nå var vi midt oppe i det, nå så vi begrepet krig på nært hold. Det stålsatte oss, det ga oss kampvilje. Vår hovedoppgave var å redde liv, pleie og trøste de sårede og dødende - bunn ulykkelige unge menn. Når pågangen fra fronten ikke var for stor kunne vi også hjelpe sivile pasienter, barn og voksne. Det ble som kjent forhandlet frem en våpenhvile og en fredsavtale – den gjelder fortsatt!

Sør-Korea er etter vår mening det beste landet i verden til å si takk. De har i alle år jevnt og trutt takket alle de nasjoner og veteraner som stilte opp da krigen brøt ut i 1950. Men også vi veteraner har så uendelig mye å takke Sør-Korea for. Takk for hvordan dere opp gjennom årene har fulgt opp oss veteraner. Alle har vi blitt invitert på fantastiske reiser tilbake til Sør-Korea, sa Fjære som avsluttet sin tale med å stemme i den kjente koreanske folkesangen Arirang.

Nestkommanderende for Forsvarets veterantjeneste, kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen rettet også en stor takk til Sør-Korea for måten de ivaretar sine veteraner – ikke bare sine egne, men veteranene fra alle de nasjonene som kjempet for deres sak.

– En stor takk også for det dere gjør for våre koreaveteraner. Alt som står i deres makt for å verne og omfavne dem er gjort. I dag er det ikke så mange igjen, men deres omsorg og varme er fortsatt til stede, sa Bøe-Hansen.