Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2281_pålivogdødforum_2281_pålivogdødhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9921På liv og dødI Sør-Sudan er halvannen million på flukt. Mange tusen gjemmer seg i FN-leirene./forum-media/PubImages/UNMISS_003crop.jpg

På bakken ligger et avskåret oksehode. Hundrevis av fluer surrer rundt det. Det er tidlig om morgenen, men allerede snart 40 grader ute. Hodet er en avledningsmanøver – for å lure fluene. Noen meter lenger bort selger slakter Kang resten av oksen. 

I mer enn ett år har 31-åringen bodd i flyktningleir 1, en av tre leirer som ligger inne på området til FN-hovedkvarteret i Juba. Ved første øyekast ser leiren ut som en klynge blikkskur – rammet inn av piggtråd. Men her bor 13 500 mennesker. 

De har sykehus, skole og butikker. Gutter spiller «fotball» med plastflasker surret rundt stolper, og kvinner bærer tunge sekker med kull på hodet.

 

 

forum_2281_pålivogdødforum_2281_pålivogdødhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9922Oksehodet omsvermes av fluer. Men det er helt bevisst strategi fra slakter Kang, gradestokken viser godt over 40. Da holder fluene seg borte fra selve oksen. Den henger et par meter unna. /forum-media/PubImages/UNMISS_039crop.jpgOksehodet omsvermes av fluer. Men det er helt bevisst strategi fra slakter Kang, gradestokken viser godt over 40. Da holder fluene seg borte fra selve oksen. Den henger et par meter unna.


– Vi har blitt kastet stein på, sier Sigbjørn Fevang.

Den norske politimannen kjører langs leiren. Frontruta har en kraftig sprekk. Nærmeste nabo er en etiopisk bataljon. Ved siden av er det bygd nye FN-boliger. Det eneste som skiller dem fra flyktningleirene, er tykk piggtråd.

– Flyktningene er relativt trygge her. I tillegg får de mat. Men det bor mange mennesker på liten plass. Og problemer har en tendens til å bli løst med vold, sier Fevang.

Det bor mange mennesker på liten plass. Og problemer har en tendens til å bli løst med vold

Det antas at én av fire flyktninger er tidligere soldater. Og i flere av flyktningleirene er voksne menn overrepresentert.

– Det er mye slåssing. FN-styrken har vært nødt til å gripe inn i kamper mellom flere hundre flyktninger. Men det er jo derfor vi er her. Og vi drifter ikke flyktningleirene, vi sørger bare for sikkerheten.

en

Slakter Kang og de andre flyktningene i det som kalles «leir 1», er nuere. De kom til FN-hovedkvarteret i desember 2013. Da hadde Sør-Sudan vært et fritt land i drøyt to år – etter flere tiår med borgerkrig med Sudan. Historien om Sør-Sudan skulle så gjerne endt der, med jubelen i Juba. Men sommeren 2013 sparket president Salva Kiir visepresident Riek Machar og halve kabinettet – etter beskyldninger om korrupsjon. Kiir er dinka, Machar nuer. Og blant 64 etniske stammer i Sør-Sudan, er dinkaer og nuere de to største. I desember skulle partene møtes, det ble sagt at det var «make it or break it». Da gikk det galt. Tilhengere tok til vold, det var kamper over store deler av landet, etniske grupper slåss mot hverandre, SPLA (regjeringssoldatene) kjempet mot opposisjonen, og tusenvis ble drept. To millioner måtte rømme, en halv million kom seg til Kenya og Uganda. Mer enn 100 000 dro til FN-leirene. FNs spesialutsending, norske Hilde Frafjord Johnson, åpnet portene. Halvannet år senere er flyktningene der fortsatt.


Naboer forsvant 

– Vi visste at noe kom til å skje, men vi visste ikke hva, sier Mathilde Kaalund.

Den danske FN-analytikeren var på jobb i Juba i desember 2013. Hun forteller om rapporter de hadde fått fra Jonglei, et av områdene i nordlige Sør-Sudan hvor Machar var populær. Folk spådde krig, de sa at de var villige til å slåss. Men også Juba ble en krigssone.

– Vi låste oss inne hjemme og ble der i 72 timer. Først da våget vi oss ut. Og vi skjønte raskt at det var naboer vi ikke ville se igjen. Det fremsto så kalkulert. Ett hus kunne være urørt, mens nabohuset var rasert.

Vi skjønte raskt at det var naboer vi ikke ville se igjen. Det fremsto så kalkulert. Ett hus kunne være urørt, mens nabohuset var rasert

Kaalund ble evakuert til FN-leiren. 

– Stemningen var intens. Vi fikk rapporter om at opposisjonen var på vei mot Juba. Og at hver gang SPLA dro for å slåss, kom de skadeskutt tilbake, sier hun. 

– Jeg husker at jeg snakket med en kontakt i Jonglei. Så hørte vi bombene i bakgrunnen. Kort tid etter var telefonlinjen nede. Jeg fikk aldri tak i ham igjen. 

Kort tid etter var telefonlinjen nede. Jeg fikk aldri tak i ham igjen

Lappeteppet

Uganda brøt inn. Flere har sagt at det var med på å hindre full borgerkrig. Men selv om SPLA etter hvert fikk kontroll over Juba, er det fortsatt krig i tre av ti stater. Resten av Sør-Sudan beskrives som «ustabilt».

– Å åpne FN-leirene for flyktninger var riktig, og det reddet veldig mange menneskeliv, sier kommandørkaptein Terje Thomesen.

 

 

forum_2281_pålivogdødforum_2281_pålivogdødhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9929/forum-media/PubImages/UNMISS_023crop.jpg


– Selv om vi sliter med konsekvensene i dag.

– Hvilke konsekvenser tenker du på?

– At vi er nødt til å bruke store deler av vår styrke til å passe på flyktninger – i vår egen leir.

Vi er nødt til å bruke store deler av vår styrke til å passe på flyktninger – i vår egen leir

Han er nestkommanderende i analyseavdelingen til FN og øverste norske sjef. FN har vært i Sør-Sudan siden landet ble selvstendig. Norske offiserer har vært her like lenge. I dag er de drøyt 15. De fleste er stabsoffiser, men Forsvaret har også fire liaisonoffiserer. I tillegg stiller politiet 20 nordmenn. Norge er et av 55 land som bidrar i den mer enn 12 000 personer store FN-operasjonen UNMISS. Thomesen forteller om mandatet. Tidligere skulle FN hjelpe til med å bygge den sørsudanske stat. Det prosjektet er satt på vent. Nå er oppdraget å beskytte sivile.

– Sør-Sudan er et lappeteppe. Og det er mer komplisert enn det virker på kartet, forklarer han.

Alle dinkaer støtter for eksempel ikke Kiir, det er regionale forskjeller. Thomesen peker på et kart. Kampene er i de tre nordligste statene. Han forteller at opposisjonen har mistet fotfeste i de store byene. Det betyr ikke at krigen nærmer seg slutten.

– Menneskerettighetsbrudd blir begått av begge parter, så det går ikke an å si at den ene er verre enn den andre. Og det har vært undertegnet en rekke avtaler om å snakke sammen, men vi ser ingen vesentlige endringer, sier han.

– Fortsatt flyttes tropper, og oppdrag løses med vold.

 

 

GN28106C GN28106C http://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/SørSudan169.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=762FN I SØR-SUDAN: FN har vært i Sudan (inkludert Sør-Sudan) siden 2005 med styrken UNMIS. I 2011 (etter frigjøringen) ble UNMISS opprettet. UNMISS består i dag av 13 723 militære styrker, 1427 politioffiserer og 2400 sivile. Norge stiller 16 offiserer.


Fremtiden

– Om jeg har tro på Sør-Sudan?

– Overhodet ikke, sier Mathilde Kaalund.

– Det er ingen som snakker om landet Sør-Sudan lenger. Alt handler om å overleve. Kan Sør-Sudan få på plass en overgangsregjering, kan de kanskje få stoppet kampene, og det må være første skritt. Men jeg tror ikke det vil bli bedre her.

Om jeg har tro på Sør-Sudan? Overhodet ikke

Terje Thomesen er mer optimistisk.

– Men det er mange som sier at det vil bli verre før det kan bli bedre, sier han.

– Og det kan ikke bli bedre før det blir fred.

Det kan ikke bli bedre før det blir fred

I august i fjor ble et FN-helikopter skutt ned.

– Slik det er nå, er ikke FN et mål. Men økonomien er dårlig, og store folkemengder er på flukt. I tillegg er det mye kriminalitet. Det får konsekvenser for FN. Og vi vet ikke hvordan det vil utvikle seg dersom FN må skyte tilbake.

– Hvordan blir FN sett på?

– FN og den sørsudanske regjeringen hadde et godt forhold før krigen. Nå er det noen som ser på oss som spioner. Men jeg tror det er mange som er glad for at vi er her også.


Krigssonen

Malakal i den nordlige delen av Sør-Sudan hadde drøyt 100 000 innbyggere da kampene startet. Den ble raskt en spøkelsesby. De som ikke døde, rømte. Og mange flyktet til FN. Oberstløytnant Ivar Hoff dro dit på nyåret 2014.

– Jeg var ikke forberedt på det som møtte meg, sier han.

– Heldigvis hadde jeg vært i konfliktsoner før. Jeg har vært i Syria, Irak og Sør-Afghanistan. Hvis ikke hadde Malakal blitt for mye. Det er det tøffeste jeg har vært med på.

– Jeg har opplevd det du kan tenke deg av død og fordervelse – fra A til Å.

Jeg har opplevd det du kan tenke deg av død og fordervelse – fra A til Å

Hoff var senior liaisonoffiser og militærrådgiver for den sivile FN-sjefen i leiren. I tillegg hadde han ansvaret for 25 andre liaisonoffiserer.

– Vi hadde fem lag på utposter. Jeg skulle følge dem opp. Men forholdene var ekstreme, og FN klarte ikke å få frem etterforsyninger. Ingen fly kunne lande. Vi måtte bruke det vi hadde, og jeg levde på det jeg selv tok med. Vi fikk for eksempel ikke drikkevann. Jobben var kjempespennende. Men det var ikke enkelt.

Så vanskelige var forholdene at de humanitære organisasjonene ikke lenger turte å operere der. Flere flyttet inn i FN-leirene.

– Da måtte vi som militære ut – for å hjelpe de humanitære organisasjonene slik at de kunne gjøre jobben sin, forteller Hoff.

– Jeg husker at vi kjørte sikk-sakk mellom døde kropper og forlatt utstyr. For å si det sånn: Jeg har sett, lukta og kjent på krigen.

For å si det sånn: Jeg har sett, lukta og kjent på krigen

– Følte du deg utrygg?

– Jeg var mer engstelig med tanke på personellet mitt. Men jeg ble også truet på livet.

– Hvorfor?

– Jeg var kanskje for åpen? Jeg mener at det er en styrke – at jeg kom med den blåøyde, norske tilnærmingen: Bruk meg, jeg kan bidra. Jobben min var å bygge relasjoner – uavhengig av om det var med opposisjonen eller regjeringsstyrkene.


Bobla Juba

Det er langt fra Malakal til Juba, Sør-Sudan er dobbelt så stort som Norge. Men for Ivar Hoff var det også en lang mental reise.

– Å dra til Juba var som å reise på rekreasjon sammenlignet med Malakal, sier han.

Det er flere av de andre norske offiserene i Sør-Sudan enige i.

– Juba er en liten boble, sier kaptein Ebbe Næss.

– Men også her kan det eskalere. Og det kan skje fort. Alt som skal til, kan være en trafikkulykke.

Han jobber med å planlegge militæroperasjoner. Han har vært på flere Nato-oppdrag, men dette er første gang han reiser ut i FN-regi.

– I Sør-Sudan har jeg for første gang kjent på frykten for at jeg vil havne i situasjoner jeg ikke kan komme ut av, sier han.

Forlatt utstyr

Vi har dratt fra FN-hovedkvarteret – hvor flyktningleirene ligger – til FNs logistikkbase. Vi kjører forbi en pick-up med SPLA-soldater på lasteplanet. Juba er dinka-kontrollert. 

– Se på bilskiltene, sier sjåføren vår.

– Står det SPLA, slipper du den frem uansett. 

– Står det ingenting, gjør du det samme. Da kan det være sikkerhetsstyrkene. 

Logistikkbasen er på den andre siden av byen. Her lå en av de tre flyktningleirene, men FN-basen er bygd på en myr. Da regnsesongen kom, rant leiren over. Flyktningene ble sendt til FN-hovedkvarteret.

– Vi som er i sør, merker lite til selve krigen, sier major Per-Øivind Berg.

– Selv om det har vært flere ran de siste ukene. Men vi jobber med det som skjer i resten av landet.

Han har kalt inn til et møte. Berg er nestkommanderende i en logistikkenhet som skal følge opp utstyret de enkelte landene har med seg. Tema for møtet: Hva skal de gjøre med utstyret som to indiske og en nepalsk bataljon forlot da krigen brøt ut. Det har stått der siden. Det har vært gjort noen forsøk på å finne ut hvordan det har gått med det – uten hell.

– Vi må se om vi får inspisert det og eventuelt får det tilbake, sier Berg.

 

 

forum_2281_pålivogdødforum_2281_pålivogdødhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9940Major Per-Øivind Berg (t.v.) er nestkommanderende Berg i en logistikkenhet som skal følge opp utstyret de enkelte landene har med seg. /forum-media/PubImages/UNMISS_015crop.jpgMajor Per-Øivind Berg (t.v.) er nestkommanderende Berg i en logistikkenhet som skal følge opp utstyret de enkelte landene har med seg.


– Det er ikke minst viktig for India og Nepal. Hvis utstyret har en viss verdi, får de penger tilbake. Sånn fungerer FN. Men vi aner ikke om utstyret er mulig å berge eller om det er skrot.

– Hva tror du?

– Vår erfaring er at alt som er løst og etterlatt, blir tatt. Et lokalt vaktlag påstår at de har passet på noe av utstyret. Men de vil ikke la oss overta før vi har betalt lønn.

Mørke utsikter

Gratulerer med treårsdagen, står det på bannere i gatene i Juba. Bannerne er fra i fjor. Og det er ikke mye som går Sør-Sudans vei lenger. Den økonomiske situasjonen er «svært, svært mørk», ifølge Terje Thomesen. Sør-Sudan er avhengig av olje, forteller han. Nesten alle landets inntekter kommer fra oljeeksport, men nå er oljeprisen halvert. I tillegg har produksjonen gått ned. Da får landet lite tilbake.


– Sør-Sudan er så å si bankerott, sier han.

Thomesen kaller det konsekvensen av at et helt nytt land – uten infrastruktur – er blitt kastet ut i en blodig borgerkrig. På toppen kommer alvorlig matmangel. FNs matvareprogram har allerede ropt varsko. De er forberedt på å måtte fø tre millioner mennesker det neste året. Men matmangelen er også et resultat av krigen. Halvannen million er internt fordrevet i eget land, de har verken høstet eller sådd.

– Det viktigste nå er å få på plass en fredsavtale. Og så jobbes det med en overgangsregjering. Det vil bety at valget som egentlig skal være i sommer skyves til forholdene er mer stabile, sier Thomesen.

– Men FN eller regionale organisasjoner som IGAD (består av flere av landene i Øst-Afrika) og den afrikanske union må være her en god stund. Og for mange vil FN være helt avgjørende. Da tenker jeg ikke minst på tilgangen til mat.

Mat-henting

Et titalls kvinner står i kø, inngjerdet av piggtråd. Vi er tilbake i «leir 1», ved FN-hovedkvarteret i Juba. Foran dem venter to nepalske politikvinner med skjold og batong. De sørsudanske kvinnene skal hente mat. Bak politikvinnene er tunge sekker med korn, mais og kull og en kanne med olje. Egentlig skal mat deles ut hver måned, men forrige gang endte utdelingen med opptøyer. Derfor er det to måneder siden sist. Det er også grunnen til at bare kvinner får hente.

– Det er ikke så vanlig at FNs viktigste oppgave er å passe på flyktninger. Men det er situasjonen i Sør-Sudan, sier Johannes Raaen.

 

 

forum_2281_pålivogdødforum_2281_pålivogdødhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9931Johannes Raaen er norsk politimann og leder styrken som sørger for sikkerhet i flyktningleirene. /forum-media/PubImages/UNMISS_007crop.jpgJohannes Raaen er norsk politimann og leder styrken som sørger for sikkerhet i flyktningleirene.



Han er norsk politimann og følger opp styrken som sørger for sikkerheten. FNs matvareprogram og den humanitære organisasjon Concern står for selve maten. Raaen kaller utdelingen en suksess. Også neste gang vil det være kvinnene som henter.

– Hvorfor ble det bråk for to måneder siden?

– Flyktningene ville ha all maten med en gang. FN gir halvparten nå – og halvparten som matkuponger. Da unngår vi at så mye blir fraktet ut av leiren og solgt på svartebørs.

Mens kvinnene står i kø, venter resten av familien på utsiden. Noen har trillebår. Men de fleste må bære.

Senere, samme kveld: Det bryter ut opptøyer i en av de tre leirene. Unge menn demonstrerer. De mener at FN er for nærgående. Syv FN-ansatte, en soldat og seks politi, blir skadet.

***

Publisert 9. juli 2019 11:15.. Sist oppdatert 9. juli 2019 12:42.