Nordavind fra Afrika

Det var ikke et alternativ å la være, sier hun.

– Det kunne jeg ikke ha levd med. Det kunne ikke FN heller. Det ville ødelagt vår troverdighet.

Hilde Frafjord Johnson er i en bil i Nairobi – drøyt tusen kilometer unna Sør-Sudan.

– Hvor jeg bor?

– Jeg er litt nomade. Akkurat nå er svaret Kenya, sier 51-åringen.

– Men jeg har også bodd i Tanzania og Norge de siste månedene.

En av grunnene til at hun tidvis har tilhold i Afrika, er for å ha bedre muligheter til å skrive bok, den skal handle om Sør-Sudan. Men nå er hun sent ute. Hun har en intervjuavtale, den er en av flere til boken. En politiker fra Sør-Sudan er kommet til Kenya, hun vil snakke med ham. Hun sier noe på swahili. Sjåføren som sitter ved siden av henne, svarer.

– Asanta sana, sier Hilde.

Det betyr tusen takk.

–Ble du overrasket? spør vi sjåføren etterpå, når Hilde har gått til intervjuet sitt. Han rister på hodet.

– Hun er fra Tanzania.

Det er snart fire år siden hun ble leder for FNs fredsbevarende operasjoner i Sør-Sudan. Og halvannet år siden jubelen i Juba ble byttet ut med brutal krig. Det var kamper over deler av landet, regjeringsstyrker og opposisjon slåss mot hverandre i etnisk drevet vold og flere tusen ble drept. To millioner rømte, en halv million kom til Kenya og Uganda. Hilde hadde vært nestleder i UNICEF før hun ble FN-sjef. Hun visste hva krig var. Hun hadde opplevd at mennesker på flukt hadde blitt massakrert – uten at de som skulle beskytte dem (i mange tilfeller FN) hadde vært i stand til det.

Hun bestemte seg tidlig: Det skulle ikke skje mens hun var sjef.

Derfor begynte FN å forberede seg. De lagde beredskapsplaner og gikk runder med tanke på sikkerheten. Hva ville det bety for de FN-ansatte? Og hvordan skulle flyktningene beskyttes? I desember 2012 – ett år før krigen – kom den første testen. 5000 søkte tilflukt i en FN-base langt vest etter voldelige sammenstøt. Hilde ble kontaktet av den lokale FN-sjefen. Slipp dem inn, sa hun. Det neste året kom flere mindre grupper til FN-basene i den mest konfliktfylte delstaten. Så smalt det. Og tusenvis rømte til nærmeste FN-base. Hilde måtte ta valget. Skulle de slippes inn?

– Jeg tok beslutningen raskt. Det var ingen enkel løsning, men jeg så ingen alternativer. Det var siste utvei.

– Hvis vi hadde latt være, kunne det blitt ragnarok.

​​​​​Da Hilde ble FN-sjef, vurderte FN om hun trengte livvakter. Konklusjonen var nei, Hilde var så populær i Sør-Sudan at det ikke var nødvendig. Men da Juba ble krigssone, fikk hun og FN del av skylda. Hun måtte flytte til FN-basen. De første månedene forlot hun den bare med sikkerhetsvakter.

– Jeg visste at nå kunne alt skje. Jeg lukta det. Jeg kjente Sør-Sudan. Og venner som kjente Sør-Sudan sa det samme. Jeg hadde den høyeste sikkerhetsvurderingen i FN-systemet. Det var rødt – det var hakket før jeg ble hentet ut. Men det var det de ville. De verste «hardlinerne» ville kaste meg ut av landet. Da hadde de vunnet.

Jeg visste at nå kunne alt skje. 
Jeg lukta det. Jeg kjente Sør-Sudan. ​

«De» er flere av politikerne i regjeringen. Hilde holdt en lav profil. Hun satt på kontoret. Ringte minimalt. Hun visste at hun ble overvåket. Det ble kjørt kampanjer mot henne på TV, og det var gjentatte demonstrasjoner i de store byene. FN ble anklaget for våpensmugling, for å støtte opprørerne. Gå hjem, Hilda, sto det på en plakat. På en annen var det manipulert et bilde av Hilde Frafjord Johnson med en revolver. Over bildet sto det: Hilda dreper Sør-Sudans folk.

Jeg hadde den høyeste sikkerhetsvurderingen i 
FN-systemet. Det var rødt – 
det var hakket før jeg ble hentet ut

– Vi laget en mappe. Den kalte vi «the crazy file», forteller hun.

– Der la vi kopier av historier, anklager og rykter, ofte intervjuer og uttalelser fra regjeringshold. Det var en grei måte å skape distanse til alt sirkuset.

Hun husker godt et BBC-oppslag. Der kom president Salva Kiir med kraftig FN-kritikk.

– Dagen etter var de andre spente på hvordan jeg hadde tatt oppslaget. Før de rakk å si noe, sa jeg: Legg klippet i «the crazy file». Det har vi allerede gjort, sa de. Da lo vi godt, sier hun.

– Men det var ikke enkelt. Å være FN-sjef i Sør-Sudan er det tøffeste jeg har vært med på. Jeg sto i nordavind – i tre år. Og blesten kom fra alle kanter: utenfra, men også internt i FN.

– Var den stormen du sto i uunngåelig, konflikten tatt i betraktning?

– Nei, jeg tror ikke det bare hadde med konflikten å gjøre. Ikke alle FN-sjefer i tøffe oppdrag har hatt det sånn. Hvorfor? Jeg er utradisjonell. Jeg var ung til å være FN-sjef og er tydelig og direkte. Og så er jeg kvinne. Det er ikke mange kvinner som har hatt de jobbene før meg.

Hun forteller at det ble spredt rykter om at hun var en dårlig leder. Og at hun ble kalt bitch.

– Mine nærmeste medarbeidere bare lo av det, sier hun.

– Det jeg lærte om meg selv, var at jo mer opphetet situasjonen var, jo roligere ble jeg. Når demonstrasjonene var intense, ble jeg mer resolutt, sier hun.

– Jeg kjente de involverte politikerne godt. Jeg ga ikke lyd fra meg, jeg ventet. Jeg ville ikke vise at det gikk inn på meg. Etter hvert tok de kontakt. Hilde, kan vi ta en prat?

– Føler du at du vant?

– Jeg føler i alle fall at jeg holdt hodet hevet. Og det var mange fraksjoner, også i regjeringspartiet. Vi må ikke glemme at det bare var to parter som gikk til krig. Det er en tredje part også. Flere av dem ble arrestert. Det er blant annet dem jeg møter i Nairobi.

I fjor sommer forlot hun Sør-Sudan. Nå sitter hun i FN-panelet som skal vurdere fremtidens FN-operasjone​r. Og så skriver hun bok.

– Målet med boken er å gi noen svar på hvorfor det gikk så galt i Sør-Sudan, sier hun.

Egentlig er det snakk om to bøker. Og Hilde har skrevet før. I 2011 ga hun ut Waging Peace in Sudan. Også den nye boken skal være på engelsk, hun beskriver den som personlig, men akademisk. Så kommer en norsk versjon. Den skal være litt lettere.

– Det er slitsomt å gå opp løypa i Sør-Sudan, innrømmer hun.

– Men jeg er glad for at jeg kan skrive om det. Det hjelper meg å sortere tankene.

– Du skriver for din egen del også?

– Jeg skriver først og fremst for Sør-Sudans folk. Fordi historien deres må fortelles. De er blitt sviktet så grundig av sine ledere, sier hun.

– Men jeg tror det er sunt for meg også.

– Savner du Sør-Sudan?

– Nei, ikke nå. Det er så trist, det som har skjedd. Og da er det ikke fristende å være der heller.

– Har du tro på Sør-Sudan?

– Spørsmålet er hvor mye som blir ødelagt før de klarer å finne en fredelig løsning. Og hva er mulig å rette opp? Hvordan skal de gjøre godt de etniske spenningene som er utløst? Og hva med alle overgrepene? Å bygge nasjonen Sør-Sudan var komplisert fra begynnelsen av. Nå er det blitt mange ganger verre. Og det vil bli mye tøffere å få til et enhetlig Sør-Sudan i fremtiden.

– Hva er kortversjonen: Hvorfor gikk det så galt?

– Det er kjempekomplisert. Jeg skal jo bruke flere hundre sider på å forklare det!

Spørsmålet er hvor mye som blir ødelagt før de klarer å finne en fredelig løsning. Og hva er mulig å rette opp?​

Hun gjør et forsøk og forteller om en politisk krise som slo ut i voldelige kamper mellom to grupper som hadde ulik etnisk bakgrunn. Så fikk krisen en etnisk vending. Men det var ingen som forutså rekkevidden av det som skulle komme.

– Det sier alle jeg har snakket med, også de jeg intervjuer i Nairobi.

– Kunne krigen vært unngått?

– Min far var Oslo-gutt. Da jeg var liten og klagde, pleide han å svare: «Hvis-om-atte-dersom-atte-katta til Olsen hadde vært hest, så kunne vi kjørt hjem», forteller hun.

– Jeg liker den regla. Og det går an å bruke den om Sør-Sudan også. Som internasjonalt samfunn kan vi alltid si: Hvis bare det og det hadde skjedd. Men det er vanskelig å trekke klare slutninger. Det jeg kommer til å skrive i boken, er at fire-fem faktorer bidro. En av dem er mangel på sikkerhetssektorreform.

Hun beskriver en regjeringshær som var satt sammen av ulike etniske grupper. Men gruppene var ikke tilstrekkelig integrert og hadde ingen ordentlig kommandolinje, forklarer hun. Konsekvensen var at mange av soldatene ikke var lojale til bataljonen de tilhørte, men mer til sin etniske gruppe. Da krigen brøt ut, skilte hæren seg nesten på midten.

– Jeg har sterk lojalitet til humanitære operasjoner. Men: Jeg er veldig imponert over den jobben de militære styrkene gjorde, sier Hilde.

– I Bentiu for eksempel, i den nordlige delen av Sør-Sudan, dro mongolske soldater ut av leiren under skarp ild for å hente flyktninger som hadde gjemt seg i moskeer, sykehus og kirker. Flere andre steder hadde opprørere gått inn på slike samlingssteder og massakrert alle som var der. Dette klarte soldatene å avverge.

Heltemodige, kaller hun de militære styrkene. Hun forteller om militære rådgivere som gjorde en kjempejobb, blant dem var flere nordmenn. Og om soldater som hentet mat og holdt flere tusen flyktninger i live når de humanitære organisasjonene var evakuert.

– Sør-Sudan må være et av veldig få land hvor både Leger uten grenser og Røde Kors har operert innenfor FNs militære baser.

– Du er blitt sitert på at du var skuffet over at Norge ikke bidro mer militært?

– Vi hadde et skrikende behov for det meste. Vi manglet ressurser. Et hovedproblem var mobilitet – i krevende terreng – og her kunne Norge bidratt, sier hun.

– Mitt poeng var primært politisk: Den forrige regjeringen varslet bidrag til FN, og Sør-Sudan var den operasjonen det var mest opplagt å bidra til. Det var skuffende at de ikke leverte.

I den nordlige delen av Sør-Sudan dro mongolske soldater ut av leiren under skarp ild for å hente flyktninger som hadde gjemt seg i moskeer, sykehus og kirker

​Det første Hilde Frafjord Johnson gjorde da hun var ferdig som FN-sjef, var å dra til Stavern. Der har hun hytte.

– Jeg gjorde ingenting. Det er jeg god til! Jeg leste bok. Og jeg trente. Jeg løp og padlet kajakk.

Drøyt ni måneder senere nyter hun fortsatt friheten til å bestemme dagene selv.

– Du kalte deg løsarbeider til Aftenposten?

– Ja, men det er jo det jeg er. Haha. Jeg skriver. Og deltar i noen møter.

Det er ikke hvilke som helst møter Hilde Frafjord Johnson er i. Panelet som hun er del av, kalles Brahimi 2. Lakhdar Brahimi er en sentral FN-diplomat og Brahimi 1-panelet ble omtalt som epokegjørende. Det satte kursen for FN-operasjoner på 2000-tallet. Nå er forhåpningene store til oppfølgeren. En rapport legges frem før sommeren.

– I flertallet av landene hvor FN er i dag, pågår konfliktene fortsatt. Det er ikke sånn lenger, at en avtale fremforhandles, og så kommer FN, forklarer hun.

– Sør-Sudan er et klassisk eksempel, sier hun.

– Den sentralafrikanske republikk og Mali er to andre eksempler. Der gikk den afrikanske union og Frankrike inn først, så kom FN. Faren med å gå inn i land hvor freden ikke er på plass, er at det er mer krevende. Og så skal det så lite til før det kommer tilbakefall.

– En oversikt viser at Norge har sagt nei til FN-misjoner 20 ganger siden 1990?

– Norge har i mange år stått i en stolt tradisjon med sin støtte til FN. Dette synes jeg også burde reflekteres i militære bidrag, sier hun.

– Støtte fra vestlige land er viktig, FN står i krevende operasjoner. Nå er det flere land som vurderer FN-bidrag, Nederland er et eksempel. Og visepresidenten i USA, Joe Biden, har startet et FN-initiativ for å få flere land til å bidra militært. Da må også Norge henge med.

.

Vi kjører bil i Nairobi. Vi snakker om Norge, Kenya og Tanzania. Norge er hjemme, sier Hilde Frafjord Johnson. Og på sikt er hun åpen for nye lederjobber, også i FN. Men nå skriver hun bok. Da må hun være der kildene er. Og det er så vanskelig å konsentrere seg hjemme, forklarer hun, det skjer så mye.

– I Afrika kan jeg gjemme meg vekk.

– Jeg er kanskje skrudd sammen enkelt, men da jeg var i Juba, savnet jeg ikke Norge. Og når jeg er i Norge, savner jeg ikke Afrika, sier hun.

– Jeg er der jeg er. Sånn har jeg alltid vært, sier dama som snakker swahili med Tanzania-dialekt.

– Det er forresten én annen grunn til at jeg skriver mye av boka mi her nede: Det er mer fristende å skrive i 29 grader i Kenya enn i noen få plussgrader og regn i Norge. Men det sier seg vel selv?