Meninger
SKRIBENTEN: Klasevåpen, som er forbundet med en uakseptabel stor risiko for å skade sivile i årevis etter bruk, er i mine øyne ikke noe vi burde gi Ukraina fordi noen mener at det kanskje kan hjelpe de med å vinne krigen, skriver masterstudent Magnus Lågøyr.
Foto: Privat
Samhold og seier for enhver pris?
Samhold i Nato pekes på som en nøkkel til seier i Ukraina-krigen. I frykt for å gi inntrykk av at
dette samholdet ikke står fjellstøtt, har flere av USA sine allierte i Nato tilsynelatende mistet
evnen til å stå opp for sine egne meninger.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Nylig fikk vi vite at USA planlegger å sende klasevåpen til Ukraina. Da Ukraina tidligere i år ba om disse våpnene uttalte Jonas Gahr Støre at «Det er helt uaktuelt, og det vil jeg markere veldig tydelig. Vi tar avstand fra all bruk av klasevåpen».
Men når USA nå har bestemt seg for å sende klasevåpen til Ukraina nekter regjeringen å kritisere beslutningen. Det samme gjør den tyske forsvarsministeren Boris Pistorius.
Pistorius sier at det ikke er opp til han å kommentere hva land som ikke har ratifisert konvensjonen som forbyr produksjon og bruk av klasevåpen gjør. Disse reaksjonene tyder på en komplett mangel på ryggrad ovenfor USA. Og ikke bare det.
Den manglende kritikken er også i strid med Tyskland og Norge sine forpliktelser under den nevnte konvensjonen. Artikkel 21 i konvensjonen sier nemlig at alle statspartene til konvensjonen er pliktige til å fremme de normene konvensjonen fastsett, og gjøre sitt beste for å hindre at stater som ikke har ratifisert konvensjonen bruker klaseammunisjon.
Forpliktelser
Å ta tydelig til motmæle mot USA sin beslutning om å sende klasevåpen til Ukraina handler derfor ikke bare om at Tyskland og Norge burde kunne være tydelige ovenfor vår alliansepartner USA i viktige beslutning slik som denne. Det handler også om å opprettholde våre forpliktelser under konvensjonen om klaseammunisjon, en konvensjon som Norge tok initiativ til da Støre var utenriksminister.
Sist, men ikke minst handler det om at vi ikke ønsker å være medansvarlige for fremtidig lemlestelse av utallige barn og voksne ukrainere når de en gang skal flytte hjem.
Diskusjonen om klasevåpen reiser også et annet viktig spørsmål. Hvor langt er Nato villige til å gå for å sikre at Ukraina vinner krigen?
Enten vi liker det eller ikke vil USAs donasjon av klasevåpen til Ukraina i store deler av verden bli sett på som en donasjon fra Nato, hvis ikke nå flere allierte går tydelig ut og tar avstand fra denne beslutningen. Det holder nemlig ikke å gjøre som den britiske statsministeren Rishi Sunak, som kun presterte å si at Storbritannia ikke vil sende klasevåpen selv.
Russlands ansvar
La det ikke være noe tvil: jeg støtter fullt ut at Norge og andre land støtter Ukrainas kamp for frihet med både våpen og økonomiske midler. Men klasevåpen, som er forbundet med en uakseptabel stor risiko for å skade sivile i årevis etter bruk, er i mine øyne ikke noe vi burde gi Ukraina fordi noen mener at det kanskje kan hjelpe de med å vinne krigen.
Noen, slik som for eksempel president Biden sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, vil nok si at fordi Russland tilsynelatende bruker klasevåpen, så burde vi også gi Ukraina klasevåpen. Til de vil jeg minne om noe den amerikanske kongressrepresentanten Barbara Lee sa i en debatt om hvordan USA skulle svare på terrorangrepene 11. September 2001: «as we act let us not become the evil that we deplore”.
Ja, Russland er ene og alene ansvarlig for krigen i Ukraina. Men hvis våre myndigheter og Nato som allianse direkte eller indirekte godtar bruk av klasevåpen vil vi i det minste bære en del av ansvaret for fremtidig lemlestelse av ukrainere.
