– Fysiske skader blir nærmest konsekvent utelukket

Den siste uken har vi sett enkelte av sakene om skadede veteraner og deres situasjon gjennom historien om veteranen Ola Vikre, politikeres reaksjoner på saken og forsvarsminister Frank Bakke-Jensens svar om at «det er viktig å forsikre seg om at veteraner som har søkt om kompensasjon eller erstatning, får en rettferdig saksbehandling». Et resultat av dette er at flere av partiene på Stortinget vil gå sammen for å gi støtte til forslaget til Rødt. Det er selvfølgelig provoserende å høre historien til Vikre, men det er derimot èn elefant i rommet få snakker om.

Jeg mener det er svært positivt at flere av forslagene de nå skal stemme for, blir tatt opp. Det som derimot skremmer meg er at det utelukkende virker til å være et fokus på PTSD-skader. Fysiske skader blir nærmest konsekvent utelukket fra temaet som omhandler «veteraner» og spesielt «skader». Men selv i saker som gjelder store fysiske skader kan man utsettes for ulike strategier og teknikker som er mer eller mindre konsekvente for å holde erstatningsnivåene nede, og forhindre at skadelidte får en «rettferdig saksbehandling».

Jeg opplevde selv dette i mitt møte med staten, og jeg har inntrykk av at det er en generell utfordring i erstatningssaker.

Rettferdig saksbehandling

Dersom Bakke-Jensen ønsket at skadelidte fikk en «rettferdig saksbehandling», mener jeg de først og fremst måtte sett på ALLE skadesaker, ikke bare PTSD. I utvalgsrapporten han fikk tidligere i år påpeker utvalget at «Arbeidsgruppen har innenfor tidsrammen ikke kunnet prioritere å drøfte løsninger hva gjelder fysiske skader» (punkt 1.6, tredje avsnitt side 9). For å bidra til en «rettferdig saksbehandling kunne de, uavhengig av PTSD eller fysiske skader, på en enkel måte innført saksbehandlingsregler til favør av skadelidte. I dag er hovedregelen at man har fri bevisførsel i saker, og skadevolder (forsikringsselskapet) kan velge å så tvil om alle bevis du fører, uavhengig av hva bevisene sier og hvor de kommer fra. Det kan også benyttes en rekke hersketeknikker i møter mellom partene i saken, noe som i realiteten heller ikke er regulert på noen måte.

Reglene som regulerer erstatningene for de som pådrar seg skader er hovedsakelig yrkesskadeforsikringsloven og kompensasjonsordningen.

Skaper ulikhet

Yrkesskadeforsikringsloven dekker erstatning ved yrkesskade og utmåles etter forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Etter denne ordningen får man tilkjent erstatning for ulike poster, som hittil lidt inntektstap, hittil lidt ekstrautgifter, mènerstatning, fremtidige ekstrautgifter og fremtidig inntektstap. Sistnevnte dekkes med inntil 22G ved en inntekt på inntil 7G (ca. 700 000;-).

Denne ordningen gjelder uavhengig av om man tjenestegjør i internasjonale operasjoner, eller i Norge.

For veteraner gjelder i tillegg kompensasjonsordningen, med 35G for de som ble skadet før 2010, og 65G for de som skades etter 2010. Ordningen baserer seg på at man ved 100 prosent arbeidsuførhet blir tilkjent 65G hvor skaden er pådratt under internasjonale operasjoner etter 2010. Dette tilsvarer i dag omkring 6.5 millioner kroner.

Sagt på en enkel måte vil du kunne få 6.5 millioner dersom du er 100 prosent arbeidsufør, selv om du ikke har noen ekstrautgifter i forbindelse med skaden. Etter den alminnelige yrkesskadeforsikringsloven får du omkring 2.2 millioner for fremtidig inntektstap (med enkelte justeringer).

Dersom du er 100 prosent arbeidsufør og får 3 millioner i fremtidige ekstrautgifter vil du fremdeles «kun» få 6.5 millioner etter 65G regelen, eller kanskje omkring 5.5 millioner etter den alminnelige yrkesskadeforsikringsloven.

Slik dette fremstår, vil du være bedre stilt økonomisk med erstatning for en skade hvor du har høy arbeidsuførhet og få ekstrautgifter, enn en skade med store ekstrautgifter. Jeg antar det er større sannsynlighet for at man pådrar seg langt flere og større ekstrautgifter i forbindelse med fysiske skader, enn ved psykiske belastningsskader. 65G ordningen kan derfor tilsynelatende treffe bedre for veteraner med PTSD skader.

Inngir ikke tillit

Jeg måtte selv amputere venstre bein over kneet og fikk flere tilleggsskader etter at vi kjørte på en IED utenfor Meymaneh i 2007. Staten tilbød omkring 2.3 millioner i 2012, hvor tap av fremtidig inntekt frem til pensjon ble tilbudt dekket med 588 000 kroner, mens tapet mellom 2008-2011 var på 442.876 kroner.

Dette fikk meg til å stille spørsmål rundt ordningene. Noen med en tilsvarende arbeidsuførhet vil gjennom 65G regelen oppnå samme erstatning uten å ha tilsvarende ekstrautgifter om skaden skjer etter 2010. Hvorfor skal man det?

Dette vekker etter min mening liten tillit, spesielt blant de som får en stor fysisk skade, eller de som blir skadet i Norge. For mange er dette kompliserte regelverk med mye å sette seg inn i. Jeg er ikke i tvil om at mange av medlemmene av store veteranorganisasjoner som engasjerer seg i disse sakene er i stand til å sette seg inn i dette, men er man egentlig klar over denne forskjellen?

Hvorfor behandles ikke disse problemstillingene i saker som angår veteraner og erstatningsordninger?

Og hva da med den eller de som får en alvorlig fysisk skade, i tillegg til et psykisk traume?

Gjøres forskjell

I likhet med andre veteraner stiller jeg også spørsmål om det er riktig å gjøre forskjell på veteraner og ikke-veteraner.

Les også: Skadd under øvelse: – Vi trenger et sted å høre til

Forsvaret gjennomfører daglig operasjoner i Norge hvor det kan være stor risiko for å bli skadet. Enkelte av mine medsoldater har også pådratt seg alvorlige skader i slike sammenhenger. Hva er den legitime grunnen for at de ikke skal omfattes av de samme ordningene som veteraner?

Et tiltak her må kunne være å vurdere drastiske endringer i erstatningsordningene i sin helhet, og utmålingene spesielt, slik at disse blir mer realistiske for alle som pådrar seg en skade. Det vil gi den enkelte en mer riktig løsning, og et insentiv til å bli ferdig med saken raskere og komme seg videre. Det vil i tillegg være en mer rettferdig ordning.