Den kanskje største forskjellen mellom Trump og Biden er forholdet til Nato

Denne kronikken har tidligere stått på trykk i Dagsavisen.

Donald Trump har truet med å trekke USA ut av Nato dersom ikke flere land bidrar sterkere til felles sikkerhet, og han har verbalt angrepet diverse allierte statsledere og brukt sikkerhet som en handelsvare (for å omformulere den tyske forsvarsministeren).

Joe Biden har derimot i all hovedsak en mer tradisjonell tilnærming til dette politikkfeltet.

Han har 36 års erfaring fra Senatet hvor han også ledet utenrikskomiteen før han ble Obamas visepresident. Utenriks- og sikkerhetspolitikk er med andre ord noe han mestrer godt. Det er derfor grunn til å tro at de endringene vi har sett de siste fire årene vil bli dempet om Biden vinner.

Les også: Slik er Biden og Trump forskjellige når det gjelder utenrikspolitikk.

Tyrkias rolle og cyberangrep

Situasjonen i Nato er for tiden spent. Det er knyttet mye usikkerhet til Tyrkias rolle i Nato, og ulike interesser og behov blant medlemslandene gjør det vanskeligere å oppnå enighet. Artikkel 4 i Nato-traktaten slår fast at «partene vil rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet».

Les også:

Avis: USA gjennomførte cyberoperasjoner mot Iran for å sikre valget

I det sikkerhetspolitiske landskapet vi har nå, er det ikke gitt at medlemslandene kommer til enighet om dette. Artikkel 5 blir da også vanskeligere å utløse, ettersom det krever konsensus mellom medlemslandene. Det er i tillegg knyttet usikkerhet til reaksjonstiden som innebærer at alle medlemsland må holde seg med et forsvar som gjør det mulig å utholde situasjonen til eventuell hjelp kommer. Det er mange land som for tiden ikke har denne utholdenheten, noe som nødvendigvis skaper ekstra usikkerhet.

Gjennom de senere årene har vi sett en tiltakende grad av cyberrelaterte angrep; altså dataangrep og andre angrep i form av desinformasjons- og påvirkningsoperasjoner rettet mot en rekke europeiske land, inkludert Norge.

Forholdet til Kina

Denne type angrep kan være for store for land som Norge å løse alene, men for små til å utløse et samlet motangrep fra Nato. Det er i dette skjæringsfeltet norsk sikkerhetspolitikk må manøvrere fremover.

Uavhengig av hvem som vinner valget vil stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina vedvare. Dette innebærer en politisering av Nato hvor kampen mot Kina kommer til å være et hovedanliggende. Nato-sjef Jens Stoltenberg varsler at forslaget til et nytt strategisk konsept for Nato vil komme i løpet av neste år.

Det kan innebære at Norge som Nato-medlem må utvikle en mer håndfast Kina-politikk som trolig også vil kreve sitt.

Nordisk samarbeid

Norske myndigheter har etter 2016 vært oppmerksomme på en del av disse utviklingstrekkene. Da meldingen om «sikkerhetspolitiske veivalg» kom i 2017 fremmet regjeringen et ønske om sterkere europeisk samarbeid og tettere bilaterale avtaler med blant annet Tyskland, Nederland, Storbritannia og USA.

Les også:

Trump-gjenvalg kan føre til utfordringer for Nato

Siden den gang har det også vært tydeligere fokus på nordisk forsvarssamarbeid som et videre supplement for å trygge Norge. Mye av dette er velutviklet allerede, andre prosjekter er fremdeles i støpeskjeen. Norge har flere store anskaffelser forestående med både ubåter og stridsvogner, i tillegg til at det jobbes med å øke antall personell.

I 2016 kom forliket om langtidsplanen for Forsvaret dagen før Trump ble valgt inn i Det hvite hus. Den samme feilen begår vi heldigvis ikke nå. Forsvarsplanlegging bør alltid ses i sammenheng med våre nærmeste allierte. Men problemet var at altfor få skjønte at Trump kunne vinne. Det kan han gjøre igjen, og det er således betryggende at langtidsplanen fortsatt er til behandling på Stortinget.

Millioner uten hjem

Jeg tror likevel man skal være forsiktig med å spå at sikkerhetssituasjonen for Europa og Norge blir fundamentalt forskjellig avhengig av hvem som vinner valget. Nærmere 250.000 har allerede dødd av koronaviruset i USA, mange millioner har mistet jobbene sine og det estimeres at mellom 30 og 40 millioner vil miste hjemmene sine innen utgangen av året. USAs utfordringer er og forblir enorme i tiden som kommer uavhengig av hvem som kommer til makten.

Det innebærer et USA som vil bruke mer tid på interne anliggender og mindre tid ute i verden. Det kan få store sikkerhetspolitiske konsekvenser for oss, som er blant de landene som har knyttet oss tettest opp mot nettopp USA.

Forholdet mellom USA og Europa har også surnet de siste årene med en rekke konflikter, spesielt mellom Tyskland, Frankrike og USA. USA under Trump har blant annet aktivt styrket det bilaterale samarbeidet med Polen, Østerrike, Tsjekkia og Ungarn, og bidratt til konsolidering av en maktblokk innad i EU som ønsker å holde Tyskland nede og skepsisen til Russland levende. Dette bidrar også til å holde de konservative høyreorienterte regimene i Europa i hevd. Med Biden som ny president er sannsynligheten stor for et mer konsolidert samarbeid mellom USA og de liberale kreftene i Europa.

Farlige dager

Vi går noen spennende og farlige dager i møte. Advokater står klare på begge sider, og militante grupperinger mobiliserer. Både USA og verden er tjent med at valget nå går så ryddig for seg som mulig og er avhengig av at resultatet blir akseptert på begge sider.

Enkelte synes fremdeles å tro at Trump bare var et historisk unntak i USAs hevdelse av liberalt verdensherredømme og at ting vil returnere tilbake til normalen med en annen president.

Jeg tror det er grunnleggende naivt. Landet står i en krise med røtter mye lenger tilbake enn Trump-æraen. Stabilitet og sikkerhet bygger på en befolkning som har tillit til myndighetene. Myndighetene har sviktet folk i flere tiår. Nå betaler de prisen - og det gjør vårt sikkerhetssamarbeid også.