Et forsvar for fredstid

Dette innlegget ble først publisert på Stratagem, der det er en replikk i en mer omfattende debatt knyttet til utdanningssystemet.

Innføringen av ettårig krigsskole er et tydelig signal på at Forsvaret ikke verdsetter kompetanse, hadde de gjort det hadde de vært villige til å betale for det.

Du har nettopp vært gjennom julen, spist mye god mat, men dessverre er det en matbit som har satt seg fast mellom to tenner. Tannkjøttet er betent, du har oversett problemet i to uker nå, men du bestemmer deg for å gå til tannlegen. Det er så vondt at tannlegeskrekken må vike denne gangen. I det du legger deg ned i tannlegestolen så sier du til tannlegen at du har litt tannlegeskrekk. Tannlegen utbryter «ta det med ro, jeg har ett års utdanning, uten tidligere erfaring». Situasjonen er heldigvis kun et mareritt for de med tannlegeskrekk, for som Harald Høiback påpeker i sin replikk til den doktorale offiser ville vi aldri akseptert en tannlege med ett års utdanning uten tidligere erfaring.

Ei heller en lege, jurist eller politibetjent for den sakens skyld. Men å lede nasjonens unge og håpefulle i den neste krigen for å sikre nasjonens overlevelse og selvstendighet? Der holder det med ett års utdanning uten tidligere militær erfaring.

Har endret kravene

Utdanningsreformen endret kravene til tidligere militær erfaring for opptak ved krigsskolene. Der man før måtte ha befalsutdanning før en treårig utdanning ved krigsskolen for å bli offiser, trenger man nå ingen militær erfaring før opptak. Ikke nok med det, nytt er også den ettårige modellen der man kan gå ettårig krigsskole gitt at man har en bachelorgrad fra tidligere.

Forsvaret har i den siste tiden drevet aktiv markedsføring for å få tak i de beste kandidatene.

Hvor mye utbytte en får, gratis lederutdanning, garantert ledererfaring er nøkkelord som gjentas i vellagde videosnutter. Hva slags ledere rekrutterer en slik kampanje? Kanskje BI-studenter som søker ledererfaring før de forfølger en karriere i det sivile næringsliv. Det eneste kravet til å bli tatt opp er en bachelorgrad fra tidligere.

Om det er en bachelorgrad i utøvende musikk med fordypning i jazz eller statsvitenskap er irrelevant.

Det totale vanvidd

Som offiser i Hæren er det for meg det totale vanvidd at vi aksepterer dette. Grunnen er dessverre åpenbar; erfaring og kompetanse hos offiserer i Forsvaret er ikke viktig. Og så lenge det er fred i landet, så er det ikke viktig. Og når det ikke er fred i landet, er det for sent. Det er uvesentlig hvor mange ganger Telemark bataljon blir «resatt» mens de øver på å ta Kjølsæter bro i øvingsfeltet på Rena. Det er uvesentlig om en norsk avdeling «taper» på en vinterøvelse i Indre Troms, det er jo tross alt bare en øvelse.

Så lenge excel-arkene er grønne, er det ingen som løfter et øyebryn.

Dessverre er det få som husker at vi for under ti år siden var i ukentlig kontakt med fienden i Afghanistan. Da betydde avdelingens kompetansenivå noe. Kompetanse og erfaring var forskjellen på å vinne eller tape. Når neste krig kommer er det potensielt nasjonens selvstendighet og eksistens som står på spill. Vi kan si det så mange ganger vi vil, at kompetanse er viktig.

Les også:

Forsvaret kan tilby et overgangsrite som er til nytte for både ungdommene og samfunnet

Men hadde det faktisk vært viktig, hadde vi vært villige til å betale for det.

Utstyr, ikke kompetanse

Hva er så viktigere enn kompetanse? Utstyr og materiell. I hvert fall om vi skal tro McKinsey-rapporten av 2015 og det påfølgende arbeidet med Langtidsplanen i Forsvaret. Her blir det identifisert at det er potensiale for å spare mye penger på utdanning som kan brukes på materiellinvesteringer. Utdanningsreformen kom kort tid etter. Men hva hjelper det med topp moderne materiell og utsyr, verdens mest moderne stormpanservogner, stridsvogner, F-35 eller fregatter om de er betjent av personell uten kompetanse og erfaring?

Det hjelper ikke. Tvert i mot blir det bare mye dyrere når noe går i stykker.

Krigsskolen utdanner de nye offiserene, Krigsskolen som ifølge seg selv har verdens beste lederutdanning. Med utdanningsreformen fikk krigsskolene et kutt på om lag 560 millioner kroner, noe som innebærer et vesentlig kutt i både tilgjengelige midler og instruktører.

Samtidig økte antall kadetter som de utdanner hvert år med om lag 33 prosent. Det er dessverre usannsynlig at resultatet blir like godt med 50 prosent kutt i ressurser og en økning på 33 prosent i produksjon.

Så er det da verdens beste lederutdanning? Ikke like god kanskje, men godt nok, godt nok for fred.

Aristokrati i Forsvaret

«Men vi har jo en erfaren OR (other ranks/spesialister red. anm) som skal kompensere for at offiseren mangler kompetanse».

For det første, hvis den OR’en er så kompetent, hvorfor leder ikke han avdelingen? Hvorfor skal ikke den mest kompetente lede enheten? Fordi vedkommende ikke er offiser?

Det høres mer ut som aristokrati på 1700-tallet og ikke ut som Norge i 2022.

«De lavere troppsnivå er jo kun der for å gi offiseren ledererfaring før offiseren stiger i gradene» er en uttalelse som ytres i noen fora.

Dessverre har ikke den norske Hæren råd til spesielt mye erfaringslæring med i underkant av 50 kamptropper. For det andre så er det en godt bevart hemmelighet at OR’en på lavt nivå er langt fra så erfaren som man har skapt en illusjon om. Hæren har og sliter fortsatt med ståtiden, en naturlig konsekvens av garnisoner langt fra folk, lav lønn i forhold til arbeidsbelastning og en nasjonal holdning om at forsvaret er noe man gjør før man studerer noe.

Utdanningsreformen og OMT (Ordning for militært tilsatte) har ikke gjort noe for å endre på dette. Følgelig var gjennomsnittsalderen på troppssersjantene i 2. bataljon 2020 24 år, mens den gjennomsnittlige lagføreren var 22 år.

Med en troppssjef på 23 år rett ut av Krigsskolen blir gjennomsnittsalderen på troppsnivå veldig lavt.

Et tredje poeng er at utdanningen av OR’ene ikke den samme som før. Den gamle ordningen med ett års befalsskole og ett pliktår i avdeling er forbi. Det nye nå er at lagførerne skal rekrutteres direkte fra førstegangstjenesten eller fra de vervede og deretter gå 14 uker på lagførerskolen. Etter rundt fire nye uker med fagutdanning er de ferdige og blir uteksaminert som korporaler. Dette er det beste man kan få til innenfor de rammene som er gitt, men det er ikke en like grundig utdanning som tidligere. En bacheloroppgave ved Høgskolen i Innlandet skrevet av hovedinstruktør Håndvåpen ved HVS beskriver det slik:

Les også:

Utdanningsreformen: – På tide med en evaluering

«Innføringen av ny ordning for militært tilsatte og utdanningsreformen samtidig var uheldig. Kombinerer man dette med mindre fagutdanning for begge søylene, mindre ammunisjon tilgjengelig, mer fokus på systemtrening enn enkeltmannsferdigheter og fortsatt høy turnover, er det enighet blant informantene at dette kan gå ut over sikkerheten».

Ikke et alternativ

Hva kan vi som ansatte i Forsvaret gjøre? Forsvarssjefen sier han heller vil ha lojale enn lydige soldater, men vi må være begge deler. Vi må være lydige, fordi avgjørelsen er tatt og det er vi som eier problemet. Det å gi opp er ikke et alternativ, vi må gjøre det beste ut av de forutsetningene vi er gitt. Vi må også huske på at det ikke er det nye personellet sin feil at det nye utdanningssystemet er innført. Derfor er det vår plikt å spille de nye troppssjefene og lagførerne så gode som overhodet mulig.

Vi går i krig med det forsvaret vi har, ikke det vi skulle ønske vi hadde. Samtidig må vi være lojale og ikke senke kravene.

Det er vi som yrkesutøvere som ser at kvaliteten synker og dette må vi være ærlige på. Vi må tydelig peke på når manglende kompetanse holder oss igjen og at resultatet på gjennomføringen ikke var god nok, og at alle exelarkene faktisk ikke er grønne.

Det er ingen skam å snu, det er lov å håpe at utdanningsreformen blir revidert og kanskje til og med reversert. Samtidig er det lov til å håpe at vi gir fremtidens ledere en utdanning som er noe mer enn bare god nok og at vi velger de fra våre fremste krigere, og ikke blant de som kun er ute etter ledererfaring på CV-en.