Meninger

TAIWAN: Flere nasjoner har signalisert at de vil demme opp for Kina, skriver Oddmund Hammerstad. Her ser vi et amerikansk kystvaktskip og marinefartøy i Taiwanstredet i august 2021.
TAIWAN: Flere nasjoner har signalisert at de vil demme opp for Kina, skriver Oddmund Hammerstad. Her ser vi et amerikansk kystvaktskip og marinefartøy i Taiwanstredet i august 2021.

Det bygger opp til flere konflikter

Men med mindre det skjer et uhell blir det ikke krig.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

De tre statsledere og maktpersoner Putin, Xi og Biden har det til felles at de kjemper for å holde seg ved makten. Alle ønsker å bli skrevet inn i historien som ledere som fikk til noe stort. Å bidra til storkrig med uoversiktlige konsekvenser for millioner av mennesker er ikke forenlig med slike ambisjoner. Putin har ryddet vei i grunnloven for å kunne sitte med presidentmakt frem til 2036, og har ganske sikkert planer for deretter å nyte sitt otium i et palass ved Svartehavet.

Xi har også som mål å sitte lenge på maktens trone, og kanskje bli skrevet inn i annalene som større enn Mao Zedong. Biden søker å toppe sin 40-årige politiske karriere i Washington DC med å bli husket som den president som brakte «America back» som den frie verdens fyrtårn og vokter av den globale orden, som USA selv var arkitekt for i sin tid.

Elektronisk krigføring

Ingen av dem ønsker krig, og derfor blir det heller ikke krig, med mindre uhell eller misforståelse skulle trigge utløsning av et langtrekkende missil som ikke lar seg destruere underveis til målet.

Det kan også skje at Putin godkjenner en intens, men begrenset elektronisk krigføring som lammer ukrainske styrker og hele energiforsyningen i Donbass, for derved å markere hvem som er sjefen og legge føringer for den nær forestående samtale med Biden og med partene i den såkalte Minsk-avtalen av 2015.

Putin søker nå å etablere det man i diplomatspråk vil kalle «compellence» eller «coercive diplomacy».

Forhandlingene som førte til denne fredsavtalen for Ukraina ble ført mellom Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Frankrikes president François Hollande, Ukrainas president Petro Porosjenko og Vladimir Putin. Forhandlingene var flere ganger farlig nær et sammenbrudd, og det ble en skjør våpenhvile med stadige brudd i årene etterpå.

Diplomati og tvang

Putin søker nå å etablere det man i diplomatspråk vil kalle «compellence» eller «coercive diplomacy». Det vil si at Putin slår i bordet, minner om Minsk-avtalen, og etablerer en situasjon på bakken som påtvinger motparten et diplomati som skal ha et resultat som er fordelaktig for Russland. Det er Putin som mestrer sceneopptredenen best for tiden.

Det er nok fordi oberstløytnant Vladimir Putin ble opplært i KGB-/FSB-skolen til å mestre den lange tradisjon russerne har med å praktisere villednings- og påvirkningsoperasjoner (maskirovka) og den parallelle refleksive kontroll med å bruke de sinte og truende reaksjoner fra motpartenes side til å stimulere egen befolknings patriotiske følelser.

Han trenger det for å holde seg ved makten, for i Moskva presses han mellom en murrende elite av oligarker og FSB-offiserer, og en stadig mer misfornøyd befolkning. Xi har enda høyere mål, som nevnt, og har da også lagt listen høyt. I motsetning til Putin, som egentlig kun har militærmakt (riktignok med et enormt arsenal av A-våpen) å spille på, har Xi en overveldende økonomisk og finansiell styrke til disposisjon.

Mobber naboene

Han aksler nå militærmakt mot selveste supermakten USA, bruser med fjærene og mobber alle naboer med unntak av Nord-Korea. Han stjeler sand fra Taiwan-kontrollerte øyer og bygger kunstige øyer i Sør-Kina-havet. Kampfly flyr regelmessig i Taiwans luftforsvarssone.

Den påtrengende adferd både regionalt og ellers i verden er imidlertid i ferd med å slå tilbake på Kina, og trusselen som Xi har kommet med om å gjenforene republikken Taiwan med folkerepublikken Kina i hans regjeringstid, om nødvendig med makt, henger i luften som Damokles’ sverd, men med godt feste, enn så lenge.

Les også: Framveksten av Kina har høgast prioritet, seier sjefen for MI6

Både Japan, Australia, UK, og Frankrike – ja, selv den fordums store sjømakt, Nederland - signaliserer verbalt og med seiling av marinefartøyer i Taiwanstredet at USA ikke står alene i oppdemningen mot Xis aggressive politikk. Dessuten snakker Xi og Biden sammen, og i kulissene jobber diplomatene.

Med klimaendringer og pandemi hengende over oss som eksistensielle trusler har vi nok å slite med om vi ikke i tillegg skal bli ledet til å tro at det nærmest når som helst kan bryte ut full krig mellom stormakter i Taiwanstredet eller ved den russisk- ukrainske grensen.

Provokasjoner og påvirkning

Medier flest går sjelden i dybden med bakgrunn og mulige hensikter med det som skjer; de nøyer seg som regel med å gi den aktuelle situasjon dramatiske overtoner. I det strategiske partnerskap Kina og Russland har utviklet er det godt mulig at det finner sted en viss grad av koordinering mellom de to partene i det som skjer.

For både Putin og Xi dreier det seg om påvirkning, subversjon og provokasjoner for å skape uro og usikkerhet hos motparten som kan utnyttes i en strategisk kontekst.

Om ikke Xi er helt fortrolig med russernes maskirovka-doktrine er han ganske sikkert kjent med læresetningene fra Sun Tzu, den legendariske kinesiske feltherre og militærfilosof, som for ca. 2.500 år tilbake mestret kombinasjonen å ha inngående kunnskap om sine motstandere og å manøvrere sine tropper slik at mål kunne oppnås uten krig, eller med minimal bruk av militærmakt. For både Putin og Xi dreier det seg om påvirkning, subversjon og provokasjoner for å skape uro og usikkerhet hos motparten som kan utnyttes i en strategisk kontekst.

Et skritt framover

Pandemi- og klimatruslene kan imidlertid vise seg å bli en drivkraft som fører de rivaliserende stormakter sammen mot trusler som de har felles, og som ikke kan vinnes over verken med tøff retorikk eller militærmakt.

Den fremforhandlede avtale mellom USA og Kina om å samarbeide for å redusere utslipp av klimaskadelige gasser, som partene presenterte i Glasgow 10. november synes å være et første, viktig skritt på den veien.

Powered by Labrador CMS